Nasjonalmuseet og Fredriksen, borgerlig kulturpolitikk på sitt verste

Skribent og kunsthistoriker med hovedvekt på kunstsosiologi
Sommerens godt planlagte og dyktig regisserte kulturdebatt er rederdynastiet Fredriksens lukrative utlån av sin kunstsamling til Norges Nasjonalmuseum. Med vanlig dansk forakt for eiendomsretten til norske kulturskatter, styrer Nasjonalmuseets direktør myndighet og forvaltningsrett over i private hender. Forholdet mellom offentlige og private kunstsamlinger har alltid vært donor- og mesén-basert der museene og galleriene har fått betydelige kunstsamlinger til odel og eie – kanskje med et forbehold om at donoren får knyttet sitt navn til samlingen. Og det er jo greit.

   Men tro ikke at dette er tilfeldig eller for så vidt et moderne utslag av dansketidens ran av norske middelalderskatter, for dette handler ikke om familien Fredriksen, om Nasjonalmuseet eller dets danske direktør. Det handler om regjeringens kulturpolitikk. Allerede i denne regjeringens første år ble det lansert storslåtte planer om privat medvirkning til kulturlivet og det museale Norge, der de rikes giverglede og spekulative investeringsiver i børsnotert kunst skulle forenes med offentlig kulturpolitikk. Ikke helt ulikt NRKs narredrakt der programsponsing liksom ikke skal være regulær reklame. Bør vi ikke tenke nøyere over sponsorenes og de private kulturgrossistenes direksjonskrav som deres økonomiske giverglede gir dem? Vil det f.eks. være helt greit at NRK slakter en av sine sponsorer gjennom et gravejournalistisk program?

Per Andreas Kveseth.