Nasjonalmuseet og Fredriksen, borgerlig kulturpolitikk på sitt verste
-
Cecilie Astrup Fredriksen (t.v.) og Kathrine Astrup Fredriksen skal framover betale for kunst Nasjonalmuseet skal vise. Publikum ser på «Skrik» av maleren Edvard Munch på Nasjonalgalleriet som stengte for godt 13. januar. Den enestående kunstsamlingen flyttes til det nye Nasjonalmuseet som åpner i 2020. Noen må fortelle kulturministeren Trine Skei Grande forskjellen på embetsverkets fagkompetanse og politisk beslutningsmyndighet. Kulturens kuratorer og kunsthistorikere kan gi kloke råd, men beslutningsmyndigheten er hun som statsråd alene om å ha. Dette handler definitivt ikke om Fredriksen-samlingen er kvalitativt betydningsfull nok til å innta plass i vårt Nasjonalmuseum, men om vilkårene for en slik eksklusiv plassering. Det ene er et fagspørsmål, det andre et kulturpolitisk spørsmål. De henger sammen, men det er slett ikke likegyldig hvem som bestemmer hva. Hvorfor troner ikke hennes politiske høyhet kulturministeren i midten på dette bildet. Tiltalen er slett ikke ironisk ment – kulturministeren er faktisk en politisk høyhet i denne saken. Valgt av folket med all makt i sine hender. Det er hun som skal bestemme om mamma Fredriksens minne skal feires offentlig i vårt Nasjonalmuseum. Foto: Vegard Wivestad Grøtt, Heiko Junge, Fredrik Hagen / NTB scanpix -
Skribent og kunsthistoriker med hovedvekt på kunstsosiologi
Sommerens godt planlagte og dyktig regisserte kulturdebatt er rederdynastiet Fredriksens lukrative utlån av sin kunstsamling til Norges Nasjonalmuseum. Med vanlig dansk forakt for eiendomsretten til norske kulturskatter, styrer Nasjonalmuseets direktør myndighet og forvaltningsrett over i private hender. Forholdet mellom offentlige og private kunstsamlinger har alltid vært donor- og mesén-basert der museene og galleriene har fått betydelige kunstsamlinger til odel og eie – kanskje med et forbehold om at donoren får knyttet sitt navn til samlingen. Og det er jo greit.
Men tro ikke at dette er tilfeldig eller for så vidt et moderne utslag av dansketidens ran av norske middelalderskatter, for dette handler ikke om familien Fredriksen, om Nasjonalmuseet eller dets danske direktør. Det handler om regjeringens kulturpolitikk. Allerede i denne regjeringens første år ble det lansert storslåtte planer om privat medvirkning til kulturlivet og det museale Norge, der de rikes giverglede og spekulative investeringsiver i børsnotert kunst skulle forenes med offentlig kulturpolitikk. Ikke helt ulikt NRKs narredrakt der programsponsing liksom ikke skal være regulær reklame. Bør vi ikke tenke nøyere over sponsorenes og de private kulturgrossistenes direksjonskrav som deres økonomiske giverglede gir dem? Vil det f.eks. være helt greit at NRK slakter en av sine sponsorer gjennom et gravejournalistisk program?
Per Andreas Kveseth. -
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus