Vestkant-Østkant - i ny versjon

I alt det som har skjedd i røverhistorien om Munch-museet og dets plassering innenfor hovedstadens bygrenser, er samhandlingen mellom SV og Høyre det mest ubegripelige.

DET ER EN skjendig og umoralsk logikk i dette at man tildeler en bydel normale sosiale goder som renhold, byfornying, offentlig bad, barnehager, skoler, osv, for å lure gjennom sin vilje der Munch-museet skal spille hovedrollen i en økonomisk opprustning av en helt annen bydel. Og det er en skam at SV deltar i en slik hestehandel, spesielt fordi denne økonomiske opprustningen foregår på premisser som ligger fjernt fra SVs politiske ståsted og sosiale ideologi.

VI HUSKER SÅ vel Jaglands kamp for å få operabygget plassert i Bjørvika – nettopp for å mobilisere til denne bydelens opprustning, og neppe visste vel Jagland at han da nettopp gikk den samme sosiale overklassens ærend i å skape luksusområder for byens nyrike gekkoer. Akkurat slik det skjedde da gamle Aker ble til Aker Brygge.

DETTE HANDLER OM et bystyre som uten skam bruker hvilket som helst middel for å sikre sine støttespillere og velgere de mest solrike plassene i byen, og akkurat nå er det byens waterfront som er i skuddet. Holmenkollen, Ullern og selv de mest pittoreske arbeiderstrøkene på byens østkant kan ikke lenger måle seg med utsikt og nærhet til en sjøside som endelig er blitt fri for skipsverft, dokker, lagerskur, arbeidsfolk og den slummen de hadde tilhold i. Gjenstår bare noen containerhavner, men det er nok bare et tidsspørsmål før nye prstisjeanlegg med fornem kultur og enda fornemmere bostedspriser ser dagens lys i Filipstadsområdet.

NÅR DETTE ER sagt, skal det også understrekes at en opprusting av hele sjøsiden til Oslo både er nødvendig og riktig. I vår tid er ikke lenger lokalisering av tunge og store arbeidsplasser knyttet til byens havneområder like nødvendig som for bare en mannsalder siden, men at denne byfornyelsen skal foregå etter samme segregerende modell som i industrialismens første tiår, burde et sosialdemokratisk samfunn være forskånet for. Den sosiale forståelsen av geografien i land med mye vestavær som gjorde byenes åssider på vestkanten til boligstrøk for velstående borgere og industriherrer, mens østkanten fikk all driten fra fabrikkpipene, er ikke lenger så aktuell, men fortsatt er det slik at førstevalget av boligområder blir gitt de velstående som kan betale for utsikt til fjord og hav, og med god avstand til plebsen. Den kan f.eks. sikres med en høyhusrekke som gjør waterfronten enda mer ekskluderende for de indre og østlige bykjerner. I dette spillet har nok ikke den norske modellen vært effektiv nok!

MEN DET VIRKELIG nedrige i denne byplanleggingen er den arrogante behandlingen av Tøyen-området. De 30 sølvpengene er betalt og kysset er avlevert – av SV. Er det virkelig ikke mulig å ha to tanker – to prosjekter i hodet samtidig. Er det virkelig ikke mulig å bygge et langt bedre Munch-museum samtidig med både badeland, skoler, barnehager og alle andre sosiale utbedringer på Tøyen samtidig? Har ikke folk på Tøyen like stor rett til dette som befolkningen i alle andre deler av byen? Og hvorfor må Edvard Munch bli nøkkelen til de gode løsningene i et typisk byfornyings- og reguleringsspørsmål?

OG HVORFOR SITTER jeg med en merkelig følelse av at et Munch-museum på Tøyen i ren offentlig regí kunne bli så godt som gratis for alle interesserte, mens Lambda-Munch får så dyre inngangsskranker at bare bydelens godt bemidlede innbyggere samt en nisje av spesielt interesserte turister blir frekventene til hans kunst. Og var det meningen, da?

Per Andreas Kveseth
Historiker & Forfatter

NÅ ER DET faktisk slik at de langt fleste byreguleringsspesialister advarer mot høyhus i et belte som deler byen i en waterfront og en bydel bak denne i høyhusskyggen. Likevel er det det som skjer, og Lambda er et markert ledd i denne utviklingen. På denne måten blir f.eks. Operabygget isolert til sjø- og solsiden, i stedet for å være den endelige og optimale avslutning av et fallende bylandskap fra marka-åsene i vest, nord og øst med en levende og organisk sammenheng mellom sjø og skog, havn og åser. Slik må Operabyggets arkitekter forstås, og slik kunne Operaen bli et kultursenter for hele byen. Men slik blir det ikke fordi markedsprisene på tomtearealer i byens havnesoner er langt mer bestemmende for et borgerlig bystyre, enn byens utseende og dens innbyggeres ve og vel.