Jeg har sett (23.2) som mange andre har sett USA utfolde sin operasjon mot Venezuelas regjering med "flaggets overbevisning" om en "humanitær hjelp" bestilt av Juan Guaidó, som med Washingtons hjelp proklamerte seg selv "president" i Venezuela, og han sa selv at: tap av menneskeliv ved voldsbruk fra opposisjonen eller de som eventuelt ville bli rammet som følge av en utenlandsk militær intervensjon «ikke er noen kostnad for oss, det er en investering i fremtiden.» 

I realiteten, er operasjonen som ble iverksatt den siste utvei etter det mest desperate kuppforsøket i historien til Vårt Amerika, med offentlige opprop gjennom mediekarteller i USA og Latin-Amerika, og de diplomatiske og politiske anstrengelser fra vassallregjeringer i regionen for å få militære ledere i  Bolivarian National Armed Forces (FANB) til å skifte side , og gå i tjeneste for USA med hovedmålet å kaste ut Maduros regjering så det blir mulig å plyndre landet. Det jeg hørte, så og leste lørdag 23. 2.  bekreftet min forventning om at denne operasjonen ville bli en "vått krutt aksjon " av forskjellige grunner, og den første grunn var at majoriteten i folket og hæren støtter Maduro's regjering, og i tillegg til å være en ganske ukjent figur for befolkningen, representerer ikke Guaidó majoriteten i opposisjonen heller. Fra det øyeblikk han oppfordret til grov voldsbruk, direkte intervensjon fra USA og at han gjerne ville spille rollen som "levende nikkedukke" for de nykonservative som regjerer Washington; de samme som i årevis har sørget for sult og skapt en kunstig mangel på medisiner og andre varer i Venezuela ved å utføre og støtte sanksjoner av alle slag. De har trodd at den "faktiske realiteten " av nikkedokka Guaidó kunne skape et "Stockholmsyndrom" i millioner av Venezuelanere, og spesielt i hjertet av Hæren, etter å ha "intensifiert en kriminell blokade mot landet, med den ene hensikt å konfiskere Venezuelansk olje," som visepresident i den Bolivariske Republikken Venezuela, Delcy Rodríguez, påpekte bare og bekreftet den patetiske dekadensen og totale fravær av politisk, diplomatisk og intelligent system i USAs imperialisme.

Hva kan man forvente fra USA nå?
I prinsippet vet vi at vi ikke kan forvente en rasjonell respons fra Donald Trumps administrasjon; men tvilen som kommer fra noen av hans regionale allierte som – ifølge uoffisielle versjoner,  later til å komme fra Colombia og  Brasil, av alle ting, kan bli forklart som overrakende fornuftig, som også uttalelsen fra EU ved talskvinne for utenriks og sikkerhetspolitikken, Maja Kocijancic, som gjorde det klart at Guaidó's ønske om militær intervensjon mot Venezuela "er en posisjon hvor EU er helt klar: militær innblanding må unngås".

 Uttalelsen tatt i betraktning, og hvis det er et fnugg av fornuft igjen i Det Hvite Hus, og etter denne tabben kunne man jo forvente at John Bolton (National Security) og Michael Pompeo (State Department), sammen eller hver for seg bli sparket fra jobben, og at vise president Mike Pence heretter får forbud mot å holde taler. Men hva Trump administrasjonen sier og gjør i det daglige arbeidet i internasjonal politikk har sitt uttrykk i den omfattende strømmen av dementier fra makta i Washington. Og dessverre, av samme grunn, vil feilen fra 23 februar bli oversatt av sjefene i Washington som at det er nødvendig med mer aggressive tiltak mot Venezuela, inkludert militær intervensjon, med eller uten vasall landene i regionen om mulig. 

 Statsviter José Luis Fiori peker på at etter valget av Donald Trump, er det mye vanskeligere å forutse verdens fremtid og de raske skiftene i landets utenrikspolitikk og spesielt mot andre stormakter. Men på en måte ble alt mye klarere: USAs oppførsel overfor de mer perifere landene i systemet, her har Trump regjeringen forlatt den tidligere simuleringen og eksplisitt gått over til det USA alltid har gjort i hemmelighet: Å gå for et autoritært skifte av regjeringer og regimer som de ikke liker, på den raskeste og mest adekvate metoden. Med andre ord, "idealistiske konspirasjoner" og "strategisk realisme" i retten USA gir seg selv til å intervenere i sine to "nyttige fiender": fantomene "korrupsjon" og "autoritær populisme". Og legg til, "i disse nye tider, vil demokrati og suverenitet i perifere land opphøre å ha noen verdi og kan overkjøres med makt hvis de blir et mål for USAs utenrikspolitikk.  Disse ‘strategiske intervensjoner’ behøver ikke ha noen etisk grense, eller ha noen forpliktelse til å rekonstruere samfunn og økonomier som blir ødelagt. Tiden for Marshall Planer og USAs «aksepterte hegemoni" er over og vil aldri komme tilbake. Dette er en realistisk prognose som bør bli oppfattet og registrert i strategiene til de folkene og politiske kreftene som fortsatt drømmer og kjemper for å bli herre over sin egen skjebne. 

Det er trolig at den gruppen av land som støtter den Bolivarianske regjeringen, eller rett og slett motsetter seg en militær intervenering, i vår region og i verden vil øke. Grunnene vil være forskjellige, men noen av Washingtons Europeiske allierte som bukket ydmykt til den feilslåtte aggresjonen 23 Februar har endret sin posisjon, som vi har sett, og det har også å gjøre med alvorlige politiske og sosiale skavanker som rammer de europeiske samfunnene på grunn av den ultraliberale og strenge politikken de fører. De gule vestene i Frankrike som krever en gjeninnføring av «nasjonal og folkelig suverenitet" for å få en ende på nyliberalismen, kan ende opp med å bli den viktigste europeiske sosio-politiske oppvåkningen siden forrige århundre, og vi kunne se flere venezuelanske flagg 23 februar på de gule vestenes demonstrasjoner i Paris og andre franske byer.  

Alt dette vil bidra til politisk og diplomatisk isolasjon av USA nå da Washington står foran viktige forhandlinger for å unngå handelskrig med Kina, mens det er uenigheter med Tyskland og andre EU-stater på sikkerhetsområdet, på grunn av at USA trekker seg fra avtalen om mellomdistanse missiler (INF) og NATOs rolle, for Northern Gas Pipeline med Russland, og i handel, med Washingtons trussel om å blokkere importen av tyske biler, blant andre ting. 

 Alle endringer i gjensidige forhold mellom styrkene i internasjonale nivåer er blitt ufordelaktige for USA og kan få innflytelse på innenrikspolitikken i Washington og stoppe planen om å intervenere direkte mot Venezuela, Cuba og Nicaragua; men som Fiori peker på, må vi anta at de mener "alvorlig talt" at imperialismen trenger å ta over Vårt America for å lette på deres patetiske dekadense i økonomien, handelen, pengepolitikken og som «modell" for sosial og kulturell opptreden. 

 Men uansett vil Washington på et eller annet punkt bli nødt til å innrømme at de ikke har vunnet noen av de krigene de har satt i gang for å «exportere demokrati og beslaglegge olje og mineral resurser" fra andre mennesker, og at dekadensen ikke vil dømme planeten til en kjernefysisk utslettelse er å "akseptere et politisk nederlag," som historikeren Eric Hobsbawm pleide å si. 

Hva kan gjøres i Vårt America?
Når det gjelder politiske krefter og "organiserte intellektuelle" i Vårt America, må prioriteten være å gjenkjenne "realitetene" i den imperialistske politikken som statsviteren Fiori, beskriver og så akseptere at systemet med liberalt demokrati, lovbestemmelser eller borgerlig demokrati, eller hva det kan kalles, er en anakronisme i den tiden vi lever i. Et nylig bidrag har tittelen "Nyliberalismen og statlige unntak, Brasiliansk sosiolog, Emir Sader setter saken på spissen med sin karakteristikk av det nåværende systemet, som under nyliberalismen består av det velkjente skjema: Mindre brød, mer å holde ut. Det kan være ved direkte undertrykking, som har sine grenser, eller reformulering av politiske og juridiske systemer, i et forsøk på å hindre den økende misnøye med å fø de anti- nyliberale alternativene, som kunne virke inn på interessene til storkapitalen. Og innen jussen og politiet har den nyliberale modellen i dag ikke noen hegemonisk kapasitet. Det er derfor de trenger de trenger en stat utenfor hvor de kan ta kontroll og bli i regjering. De må kunne straffe de ledere som representerer radikale antagonistiske meninger og prøve å hindre dem i å bli kandidater. Dette er saker som Lula (da Silva), Cristina (Fernández), Rafael Correa. Det er ikke mulig å ha en nyliberal regjering som ikke er beskyttet av ekstraordinære strukturer. Nyliberalismen kan bare overleve når den er beskyttet av en eksepsjonell tilpasset stat. Den anti-nyliberale kampen er ubrytelig bundet til kampen for demokrati, motstand og organisatorisk frihet.  

Jeg kan tillegge at den permanent eksepsjonelle staten er en tilstand for å innvie "Allmaktstaten over Samfunnet" som den tyske juristen og statsviteren Carl Schmitt definerte det, og i imperialistiske termer, staten som serviceverktøy for å oppnå "absolutt allmakt» i verden som Adolf Hitler drømte om og som Schmitt arbeidet for i en del år. 

 Kort sagt er det noe nytt i dette, for i 1857, i en kritikk av ideene til den britiske økonomen J. Stuart Mill om fordelingen av velstand og eiendom skrev Karl Marx at; «det ser ut til borgerlige økonomer mener at, med et moderne politivesen vil all produksjon gå bedre enn ved å bruke «den sterkestes rett». De glemmer da at den retten også er en rett, og at den har virket i en evighet under en annen form for "lovens orden".

Les mer i Friheten.