Utvisning og ytringsknebling av syndikalister

Utvisning var nesten en dagligdags affære i årene 1917-1918 som rammet særlig svenske syndikalister. Den syndikalistiske bevegelsen i Norge var i framgang, men var samtidig svært utsatt fra flere hold. 

Joar Tranøy, historiker og kriminolog

Norge fulgte den strengere lovgivingen i Europa og justisminister Lars Abrahamsen (Venstre) mente at lovendringen var nødvendig for å unngå at Norge ble gjort til “Europas kloak” :“Det går ikke an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre utskuddet fra at komme ind over deres grenser, at vi skal gjøre os til Europas kloak, og at tyve, røvere og mordere, uhindret skal trænge ind i vort land. ...”
Politiet tok straks i bruk de utvidede fullmaktene. Utenriksdepartementet fikk hendene fulle med reaksjoner fra Sverige, Danmark, Tyskland og andre land som protesterte mot vilkårlige utvisninger av deres borgere fra Norge. Særlig svenske arbeidere som ofte var syndikalister fikk gjennomgå. Oppdagelsessjef Søhr anså syndikalistene som som oppviglere. 

Agitatorisk virksomhet - en grunn til utvisning?
Utvisningskriteriene i den nye loven omfattet også revolusjonære / revolusjonær virksomhet. Spiontrusselen under 1. verdenskrig dominerte debatten på Stortinget og i lovforarbeidet. Å være utlending og mistenkt for å være syndikalist var tilstrekkelig grunn til utvisning fra riket.
Regjeringen vedtok med støtte fra Norsk Arbeidsmandsforbund en unntakslov som i stor grad var rettet mot Norsk Syndikalistisk Federasjons mange utenlandske medlemmer.  Loven ble brukt mot mange svenske (og finske) anleggsarbeidere som ofte var syndikalistisk orientert. Lov av 13. juli og kongelig resolusjon av 8. september 1917 handlet “om indskrenking av utlændingers adgang til å opholde seg i visse kommuner”. Lovens forskrifter ga politimesteren mulighet til å forby fremmede statsborgere opphold i visse kommuner når:

”a) der ikke er tilstrækkelig husrom for kommunens egne innvånere, eller b) der er fare for at der i nær fremtid vil bli mangel på brændsel eller andre livsfornødenheter,eller c) der hersker arbeidsløshet på stedet i den arbeidsgren hvori vedkommende utlænding arbeider, eller d) forholdene på stedet er sådanne at der er særlig fare forhandels-spionage, eller for at samfunnsmæssige hensyn vil kunne skades på annen maate ved vedkommendes fortsatte ophold der”.

Arbeidsoppkjøperne og myndighetenes offensiv mot syndikalistene
I 1917 ble det satt i gang en organisert kampanje mot syndikalistisk virksomhet ved norske bedrifter. Arbeidsgiverne ville stoppe bevegelsen med alle midler de hadde til rådighet. Arbeidsgiverne i bygge- og anleggsbransjen vedtok den 28. mars 1917 en egen “handlingsplan” mot syndikalistisk virksomhet:"1. Arbeidsgiverforeningen henstiller til alle arbeidsgivere, tilsluttet oreningen, paa bedste og hurtigste maate avskedige utenlandske syndikalister .
2. Arbeidsgiverforeningen henstiller likeledes til andre arbeidsgivere utenfor Arbeidsgiverforeningen å følge samme taktik.

3. Alle arbeidsherrer paalegges øieblikkelig at indberette til Arbeidsgiverforeningen nøiaktig navn og alder på hver avskediget utenlandsk syndi- kalist, og maa ingen efter denne dag intagen utenlandsk arbeider beholdes i arbeidet uten efter konferance med Arbeidsgiverforeningen, der paatar seg at føre fortegnelse over utenlandske syndikalister.

4. Arbeidsgiverforeningen søker at oppnaa at Stat og Kommuner ikke indtar utenlandske syndikalister i arbeidet, og stiller sig til tjeneste med oplysninger med hensyn til hvem der ikke bør indtages.

5. Det bør søkes foranlediget, at myndighetene anvender alle lovlige midler til at fjerne de avskedigede, utenlandske urostiftere."
Den samme handlingsplanen ble behandlet og vedtatt i Centralstyret i Norsk arbeidsgiverforening i august 1917. DNAs kommunestyrerepresentanter i Kristiania skal i 1917 ha hjulpet politiet i forbindelse med at svenske syndikalister ble utvist fra Norge. Venstrefløyen blant de sosialistiske bystyrerepresentantene gikk mot utvisninger av svenske sosialister. Klassekampen utga 29. september 1917 artikkelen “Socialisterne og fremmedloven. Ogsaa Kristianias socialister i bystyret gaar arbeidskjøpernes erender”:

”Vi har ved etpar tidligere leiligheter pekt paa den uhyrlige skandale at vore stortingsrepresentanter har gaat med paa den saakaldte 'fremmedlov'. Allerede fra begyndelsen av har vi hævdet at denne praksis vilde bli et mis- bruk av politiets magt mot politisk ubehagelige utlændinger? Altsaa revolu- tionære arbeidere fra andre land der hadde sit levebrød her. Og det har vist sig tilgavns, at vi har faat ret. Av den foreliggende statistik fremgaar at av det samlede antal utviste svensker siden lovens ikrafttræden, der beløper sig til ca. 300, er over 270 svenske syndikalister. Altsaa revolutionære arbeidere, som politiet har slaat kloen i fordi de har været mishagelige for arbeidskjøperne (...)”.

Et eksempel på politisk utvisning i 1918 var den svenske anleggsarbeideren og syndikalisten Oskar Einar Wilhelm Hultgren. Han tilhørte Agder  og anket utvisningsvedtaket til amtmannen. Politiavhøret i forbindelse med anken avdekket motivet for utvisningen:
“Han har under sit korte ophold her drevet stærk agitatorisk virksom- het blant Arbeiderne. Man vedlægger en del Papirer, som angjældende var i Besiddelse av og som nok viser hva slags virksomhet han driver. Jeg finder at den slags Virksomhet av fremmed Stats undersaat under de nuværende vans- kelige forhold er skadelig for landet og at dette er en grund mer til at utvise ham. Jfr.Kgl. Resolution av 14/5 1917 Post II Henhold til Lov No. 1 av 24. juni 1915.” 
Hultgren ble utvist fordi han var syndikalist, ikke fordi han var arbeidsledig og hadde brutt meldeplikten. Hultgren ble umiddelbart sendt ut av landet. Ifølge redaktør Carl Olsen Tangen ble Hultgren transportert “til Kristiania med første baat, ekskortert av en uniformert bøddel, og derfra til Charlottenberg.” 

Utviste syndikalister og mørketall
I 1918 ble 531 personer totalt utvist fra Norge, uansett årsak. Av disse var 376 svensker, 40 dansker og 62 finske. Historikeren Morten Hammerborg fant få saker/tilfeller som var registrert i arkivene til overvåkingspolitiet og departementet (opdagelsespolitiet og generalstabens efterretningskontor).  Store mørketall kan ikke utelukkes fordi politimestrene i distriktene på egen hånd kunne bruke utvis- ningsmyndigheten og 19. marsrundskrivet i korstog mot revolusjonære.
I 1917 ble i alt 1502 personer utvist. Det var 1105 svensker, 96 dansker og 128 finske, 37 tyske og 68 russiske. 
Arbeidsoppkjøpernes landsomfattende forfølgelse fikk bistand fra reformister i LO og DNA. Reformistene bidro til at mange svenske syndikalister ble utvist på grunn av agitasjon og direkte aksjon. Generell innskjerping av fremmedloven bidro til at andelen svensker blant utlendinger i Norge ble overrepresentert i kategorien utviste syndikalister.

Tilfellet kamerat Sundin
Syndikalisten Carl Olsen Tangen  og redaktør i syndikalistavisa “Alarm” var meget aktiv i kampen mot utvisningene. Tangen var aktivist, militærnekter og kritiker av fengsel og rettsvesen. Svensken Karl Sundin ble i 1918 dømt til 1,5 års fengsel. Sundin sonte straffen i Botsfengslet. Han ble i 1919 utvist av landet. Den angivelige grunn var at han som formann i foreningen av arbeidsløse i Kristiania drev med utfordrende agitasjon. Redaktør Carl Olsen Tangen hevdet i ”Alarm” at Sundin ble offer for å ha ”stillet et medmenneskelig krav til samfundet paa retten til at leve som individer”. (Alarm 1919 nr. 4 og Alarm 1920 nr. 27.)
Tangen la til: ”Naar ikke arbeidsgiverne, der utgjør den saakaldte ”solide” grundvold for det nuværende røversamfund kan skaffe de utplyndrede masser sit utkomme gjennem saakaldt ærlig arbeide og slik i industriens trædemøllle, hva er da mer billig av disse arbeidsløse at forlange, end en menneskelig eksistens under sin arbeidsløshet?

Hvilken som helst hønsehjerne av en advokat, eller hvilken prostituert dommer, skulde ikke kunde forstaa denne enkle proletar-abc? Men nu er jo saken den, at alle dommere og advokater og alle deres messingbeslaatte lakeier ikke er andet end kjøpte kreaturer av det samfund, i hvilken tjeneste de staar.
Man kan ikke forlange talg av en træbuk, og man kan like saa lite for- lange sund fornuft eller humanisme av en dommer, der dømmer i forhold til sit honorar.

Les mer i Friheten.