Vi er på Universitetsplassen i Oslo den 31.august 1968. Rektor Hans Vogt taler til de 5100 nye studentene, og han skuffer ikke, den gamle motdagisten:

Per Velde

«Universitetene er ikke lenger fredelige oaser hvor undervisning og forskning drives i trygget isolasjon fra motsetningene i det store samfunn. Særlig i det siste har universitetene i Europa og Amerika vært preget av uro og konflikter som mange steder har gitt seg dramatiske, ofte voldsomme utslag. Formen har variert fra land til land, fra kamper på barrikader og besettelse av bygninger til krav ved forhandlingsbordet, men selve uroen… studentopprøret, er et internasjonalt fenomen som har gjort seg gjeldende i alle slags samfunn, demokratier og diktaturer, sosialistiske og kapitalistiske stater.» Og årsakene: Politiske overgrep, autoritære styreformer på universitetene, konfliktene mellom rike og fattige land, maktkonsentrasjon hos de få og maktesløshet hos de mange. «Det ville være uklokt ikke å erkjenne det etiske alvor og ansvarsbevissthet som ligger bak denne protestholdningen.» Sa rektor Vogt.

På 60-tallet velter «fredsbarna» inn på universitetene, på få år er studenttallet blitt doblet, i Oslo er de blitt 14000 i 1968 (30% kvinner), og på Blindern spretter år for år nye bygninger i været. Også arbeiderklassens barn rykker nå inn på universitetene. I Norge som i andre land radikaliseres nå mange unge, det er særlig utenrikspolitikken som vekker avsky: Våren 1965 aksjonerer 40-50 ungdommer foran US-Embassy mens de roper: «Yankees gå home! Ut av Vietnam!» I mars dette året går den første Vietnam-demonstrasjonen med støtte fra mange Ap-folk og fagforeninger; helsedirektør Karl Evang holder appell. Samme høst knuser ungdommer i SUF ruter på den amerikanske ambassaden. Og Solidaritetskomitéen for Vietnam stiftes (avisene: «en kommunistisk dekkorganisasjon»); i arbeidsutvalget sitter folk fra Ap, SF og NKP. På menneskerettighetsdagen går et fakkeltog gjennom Oslo.

Så protesterer Studentersamfundet (DNS) mot bombingen av Nord-Vietnam og Kjell Bondevik som kulturminister, og avisene raser. Og pressen er like sur når DNS går mot at tidl. utenriksminister Halvard Lange (Ap) skal få et professorat i historie – han er jo «ubrukelig som vitenskapsmann fordi hans forhold til USA er som den kristnes forhold til Gud.» Lange hadde støttet Frankrikes kolonikrig i Indo-Kina, aldri sagt noe om massakrene i Algerie, USA-kupp i Iran, britisk nedslakting i Øst-Afrika og Nato-Portugals myrderiet i Angola og Mosambik. Og sjølsagt ville han ikke boikotte Sør-Afrika, mot et knusende flertall i FN. I presse og NRK er det permanent ensretting om utenrikspolitikken - Vietcong «hevder» mens USA «informerer», sier de der. Unntakene er småavisene Friheten og Orientering og delvis Dagbladet. Og i Sosialistisk Studentlags avis Underveis kommer nå sitater fra New York Herald Tribune om krigføringen i Vietnam: Elektrisk tortur, fingrer, ører, kjønnsorganer hogd av, øyne stukket ut og fanger kastet ut fra helikopter i 900 meters høyde…!

Våren 1966 holder DNS et teach-in om Vietnam, i 12 timer hører 2000 på 20 talere - det opplyses at Norges tankflåte gjør en stor innsats for USA i Vietnam. Samtidig viser svensk TV hjerteskjærende bilder av vanvittig skrikende mennesker, også barn, som får kjøttet stekt av napalm. Også ulovlig gass og «avskoging» med gift vises. NRK vil ikke vise noe av dette. På menneskerettighetsdagen er det demonstrasjoner i mange land, i Norge i 20 byer, og i USA ved tallrike universiteter, bla mot kardinal Spellmann av New York («amerikanske soldater i Vietnam er Jesu Kristi soldater»). Til DNS kommer kjente foredragsholdere: Franҫois Mitterrand, Ingmar Bergman, John le Carré, Alva Myrdal, Milton Obote, Andres Papandreou…

Våren 1967: Portugal fører kolonikriger med Nato-våpen og norsk ammunisjon. Ved militærkuppet i Hellas i april blir 6000 satt i konsentrasjonsleir - likevel leverer handelsminister Willoch de bestilte motortorpedobåtene. AUF vil ha Portugal ut av Nato og får svar i Orientering: «Hvorfor ikke heller kreve Norge ut av Nato?... Nato er ingen klubb hvor upassende bør kastes ut, men en forening for kolonimakter og slaktere». I DNS går 32 talere i et møte løs på Haakon Lie, kaller ham «politisk fossil» og «mannen som får sine reiser betalt av CIA». Samtidig vil 191 av 194 aviser ikke omtale Pax-boka «Norge – en Nato-base», om brudd på stortingsvedtak, og 45 av 50 aviser vil ikke ta inn erklæringen fra 40 studenter ved NTH om politisk militærnekting. Slike ytringer skal knebles.

Nå sjokkerer et pressefoto i Orientering: Flirende USA- og Saigon-soldater som holder opp avhogde hoder med sigaretter stukket i munnen. 9. april skal DNS delta i et protesttog, og avisene og 25 professorer er opprørt over at nettopp denne datoen benyttes. Toget møtes med drittsekker! kommunistjævler! fra silkerampen på fortauet - flere prøver å ødelegge plakater. Etterpå leser Joachim Calmeyer prolog, tidligere Ap-statsråd Trasti taler, og deretter lyder Inger Hagerups dikt «de brente våre gårder…» Til slutt spiller Kampen Janitsjar FNLs nasjonalsang. Mektige demonstrasjoner går nå gjennom Europas store byer - 1. mai har Solidaritetskomitéen eget tog i Oslo hvor fire-fem tusen marsjerer gjennom byen med støtte fra mange organisasjoner og fagforeninger. Etterpå taler Olav Rytter, helsedirektør Evang, Rune Gerhardsen og Ragnar Wold. En opinion mot krigen er i ferd med å skapes, og det begynner å kommer hel- og halvsides annonser fra studenter og lærere ved HF-fakultetet, samfunnsvitere og jurister.

På denne tida får vi høre om Russel-tribunalet som skal undersøke USAs krigsforbrytelser i Vietnam; tribunalet nektes i alle Nato-land, men ikke i det nøytrale Sverige. Der forteller tretti vitner om det de har sett, men norsk presse og NRK vil ikke referere. Så kommer Sosialistisk Studentforbund tilbake fra Kina med røde armbind og forteller at alt går bra under kulturrevolusjonen; på stasjonen mottas de av Kinas ambassadør. Og nå avsløres det at europeiske, sosialdemokratiske ungdomsorganisasjoner i årevis er blitt finansiert av CIA, men AUF vil ikke diskutere hvorfor CIA støtter dem - noe alle andre forstår. I Oslo males nå Seier for FNL! på murene, og det knuses ruter og sprayes maling på USA-ambassaden; på vestkanten står det Bomb Hanoi! I november går et fakkeltog til Stortinget for å protestere mot tausheten, og i USA brenner tusenvis av unge menn sine draft cards. Og Erik Nord ved Utenrikspolitisk Institutt slår fast: Krigen er ingen feil, den skal lære den fattige verden at det ikke nytter å sette seg opp mot USA. På Blindern taler Stokely Carmichael (Black Power) til 2000: USAs historie er en historie om vold; vi er blitt vant til det og blunker ikke når indianere skytes ned på film.

I Russel-tribunalet forteller nå amerikanske desertører (53.000 i 1968): «… vår sersjant tok en krumkniv og støtte den i fangens bryst, skar av hodet og lot det rulle nedover skrenten… ta ingen fanger!» «I en landsby skjøt jeg en kvinne som ikke stilte seg opp med de andre.» En sersjant instruerte i kvesting av kjønnsdeler og opphenging i beina.

I DNS stiller Helge Rønning til valg, han vil ha et gigantisk teach-in om 3.verden og invitere Stortingets «uvitende og uopplyste utenrikskomité». Men taper.

1968. Pax, Pax, står det nå i bokhylla, det radikale forlaget gir ut bøker i stort tempo og viser oss ansiktet til de fattige og undertrykte. Og forfatterne heter James Baldwin, Rosa Luxemburg, Herbert Marcuse, George Orwell, Karl Marx, Frantz Fanon, Göran Palm, Noam Chomsky… Studentbladet Minerva er forferdet over meningene til venstre, mens Krf-stud hevder: «Det er ikkje nokon mindre motstandar enn vondskapens herre vi står overfor. Dette er klare teikn på endetida.» Under Têt-offensiven i Vietnam driver FNL klodens sterkeste militærmakt tilbake. Og det fryder oss, «fredsbarna», når de utskjelte «gooks» jager de amerikanske klysene på flukt. Pasifismen på venstresida utfordres nå mer og mer av de tallrike frigjøringsbevegelsene, de som kjemper mot Nato-land, Vestens imperialisme og plyndring. Vi er blitt «illojale europeere» (Jan Myrdal) og leser Bjørneboes «Vi som elsket Amerika».
I mars taler studentlederen Rudi Dutschke fra Vest-Berlin til to tusen. Han avviser alle autoritære i øst og vest og sier at vi selv må skape en annen sosialisme.

Les mer i Friheten.