PROBLEMER I PSYKIATRIEN

(23-2012) Fra vogge til grav er menneskelivet fylt av problem. Det er den daglige kampen for tilværelsen. Men vi reagerer ulikt, for noen blir problemene av ulike årsaker for store, de blir sjuke. Dette er ikke noe merkelig eller mystisk.

Steinar Åge Brenden

Psykiske lidelser er omgitt med fordommer. Jeg kan huske helt fra jeg var guttunge at dette var tilfelle. Endog ble det påstått at folk med nerveproblemer kunne være farlige. Dette siste ble en gang effektivt avlivet av professor Einar Kringlen. Han sa at folk med psykiske lidelser ikke er farligere enn folk flest. Andre har sikkert sagt det samme. Og dette vil jeg slutte meg til.

Psykiske lidelser er vanlig. Mange har det vondt. Vi kjenner alle noen. Det kan gjelde folk i nær omgangskrets, i egen familie, eller det kan gjelde oss sjøl. Vi hører om nevroser, depresjoner, psykoser eller schizofreni. Det er også snakk om ”utbrenthet” og ”trøtthetssyndrom”. Det snakkes om lette og tunge lidelser, det er det sikkert noe i. Alle er vi nervøse eller engstelige av og til. Og depresjoner er vanlig. ”Vi har alle dagar då vi pillar på de gamla sårskorpor,” sier den svenske forfatter og kriminolog Leif GW Persson. Men dager med dårlig humør må ikke forveksles med sykdom.

Hva kan gjøres med disse lidelsene? Vi har samtalebehandling, medikamenter og elektrosjokk. Selv har jeg lagt merke til stor bedring hos folk med alvorlig depresjon etter medikamentell behandling og etter elektrosjokk. Så at dette virker er det ikke tvil om. Likevel holder jeg en knapp på samtalen, på kontakten mennesker i mellom. Ofte må vel flere ting kombineres.

Det må finnes plass på sykehus for psykiatriske pasienter. Utdanning og arbeidsliv må tilpasses mennesker med slike lidelser. I dag legges avdelinger ved psykiatriske sykehus ned, eller planlegges nedlagt. Dette er feil, for tiden vi lever i tilrettelegger på mange måter for nettopp slike lidelser. Mennesket er en vare, mer enn noensinne. Mange dyrker seg sjøl, egoet står i sentrum og dermed glemmes sidemannen ved bordet. Det er lettere enn noen gang å falle utenfor.

Etter at markedskreftene for alvor tok over styringa av samfunnet, fikk vi helseforetakene. Helsevesenet skulle drives som butikk, det hele skulle lønne seg. Det blir politikk, administrasjon og byråkrati. Hensynsløse og grådige direktører tenker mer på egen lønn og karriere enn på pasientene de skal tjene. ”Det blir for mange teflonlag i dette,” som Per Olav Lundteigen sa for flere år siden.

I dette spillet tror jeg de psykiatriske pasienter kommer dårlig ut. Behandlingsplasser forsvinner, i stedet får kommunene psykiatriske sykepleiere, som sikkert er flinke, men som ikke kan rekke over alt. Vi skal kjempe for de svake. Hvor godt vi lykkes med dette, gir et bilde på et samfunns moralske, etiske og kulturelle nivå. Vi kan også si, kjemp for de svakeste blant de svake. Dette er vi som kommunister forpliktet til.

Mange psykiatriske pasienter får ingen hjelp. Eller de får for lite og utilstrekkelig hjelp. Dette skyldes at det ikke settes nok ressurser inn. Noen begår sjølmord. Andre går berserk av bare fortvilelse. Problemet er så stort at Norges kommunistiske parti bør ta særlig høyde for dette i sine valgprogram og prinsipp – program.

For å vinne over psykiske lidelser må vi ha tilstrekkelig behandling, utdanning og arbeid.