(14 - 2012) Den rettsmedisinske kommisjonen (DRK) ble opprettet i 1900 som et institutt for å kvalitetssikre bla. de sakkyndige erklæringene. Premissene for konklusjonene skal stå i et logisk og koherent forhold til hverandre. DRK skal enten godta eller forkaste erklæringer, kan kreve å få tilleggserklæringer og svar på det som kan være uklarheter. Ikke noe mer enn det. Den skal verken overprøve diagnoser, bare de faglige premissene for dem, behandlingstiltak eller de sakkyndiges kompetanse..
DRK skal også være rådgiver for domstol og partene, Justisdepartementet og Statens helsetilsyn. Således har den et behov for en utstrakt tillit.

Den psykiatriske faggruppen er liten og dominert av utstrakt kollegialitet. Det er naturlig da psykiatrimiljøet i Norge er lite og man treffes ofte i faglige og sosiale sammenhenger. Man går nødig i en – om enn nødvendig - faglig konfrontasjon mot kolleger ut i offentligheten, med en ”vinner” og en ”taper”. Det kan så menn gå ut over et framtidig samarbeid. Det fikk jeg tidlig erfare i saker der jeg som sakkyndig kunne stå motsatt posisjon til Berthold Grünfeldt, Nils Retterstøl og Einar Kringlen, Randi Rosenquist, m.fl. Man ble som selvstendig tenkende og uavhengig fagmann, som i tillegg hadde et annet livssyn enn nomenklaturen, ikke en del av fagets establishment. Det bestemte fagets innhold, den samfunnsmessige tenkningen og de etiske normene. Slik har den rettspsykiatriske faggruppen i alle år beholdt sitt laugsvesen. Den ene laugsbror anbefaler påtalemyndighetene å oppnevne sin nærmeste laugsbror i nesten alle saker. Nye ansikter som ønsker å arbeide innen faget blir nøye gransket av en mentor og ”oppdratt” av denne. Dessverre har påtalemyndigheter, departementer eller direktorat aldri vært opptatt av denne autokratiske kulturen som har gått upåvirket i arv i kommisjonen. Vi fikk nye sakkyndige med gammel og reaksjonær tenkning.
Det eneste nye DRK har eksponert i senere år er at den i en narscisitisk og opphøyd ånd ofte går ut over sitt mandat som kvalitetssikrer og rådgiver. I Breiviksaken får den selvforskylt en oppmerksomhet og den påtar seg roller som fører til inhabilitet. Arrogant blir den stillingstaker i det som skjer under rettsprosessen og serverer meninger om dette i media. DRK har blandet seg inn i rettens suverene myndighet til å administrere seg selv og å vurdere verdien av bevisførselen. Den vil ikke ta stilling til psykiaterne Tørrissens og Aspaas erklæring i dag men tar den til ”etterretning”. Den type ”vedtak” skal ikke finnes i kommisjonen ordliste eller mandat ovenfor en domstol. Den mener også storsinnet man skal avvente de to sakkyndiges forklaringer i retten for å få vite hva kommisjonen deretter skal mene om deres erklæring. Slike forbehold tilfløt ikke offentligheten da Husbys og Sørheims erklæring uten videre ble godkjent med Breiviks mange diskutable vrangforestilinger. DRK har satt retten, ofrene, pårørende og publikum ellers, inn i en gjettelek om hvilken erklæring som skal veie tyngst i når den gir råd.
Tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn som har levd med strafferett og psykiatri i vel 40 år, har aldri opplevd maken til sakkyndig forvirring. Etter 30 år som rettspsykiater er jeg enig.

Rettspsykiatriens og DRKs troverdigheten undermineres av særlig ett forhold.
Norsk rettspsykiatri bygger på en medisinsk psykoseforståelse i vurderingen av tilregnelighetsspørsmålet. Denne er uegnet og utenfor vanlige folks begreper. Vi forlanger ikke at folk skal forstå det grunnleggende og spesifikt faglige om psykoser, men de rettspsykiatriske begrepene må være gjort såpass tilgjengelige at offentligheten kan begripe dem og innse at riktig dom felles og rettferdighet skjer fyldes. Legges derimot det psykologiske prinsipp til grunn for konklusjonene kan det forstås av alle. Når det avdekkes en klar sammenheng mellom intensjoner, motiv og handling – til tross for psykotiske symptomer – gir ikke dette straffefrihet. Slik er det i våre naboland.

Uttaler rettspsykiaterne og DRK seg helt utenfor folks rettsforståelse, har de ikke gjort jobben sin. Begge er rådgivere for retts- og faginstanser men i en slik omfattende og brutal sak som Breiviksaken, der også publikum, ofre og deres pårørende ber om svar, må de også være rådgivere for dem. Det siste har DRK ikke tatt inn over seg. Medlemmene har sittet bak lukkede dører og glemt den store offentlighet som krever svar. Ikke bare fagfolk men også folk flest skal gi dem legitimitet og berettigelse som troverdig institusjon i demokratiet. Å ta en erklæring til ”etterretning” forkludrer og ødelegger troverdigheten. En ting er om man faglig kommer greit ut av det i denne saken, men hvis folket ikke forstår konklusjonene så kan dette bli rettspsykiatriens endelikt. Aksept for rettspsykiatrien og en forståelse for hvordan den fungerer vil være viktig for alle etter rettssaken. Den siste rapporten sier han har alvorlige personlighetsforstyrrelser. Det har han, og dette skjønner folk. Breivik er ikke frisk, men det gjør han ikke utilregnelig. Folk forstår ikke at hans planlagte og organiserte handlinger over år og slik han framstår i retten, tilsier at dette er en utilregnelig mann.

Slik DRK har fungert i Breiviksaken har den gjort stor skade. Den har skapt forvirring og frustrasjoner. Den har villedet mer enn veiledet retten og publikum. DRK må endevendes i sin funksjon og mandat. For mange rettspsykiatere har ikke fått nesa opp fra skrivebordet for å se hvordan verden fungerer når det gjelder ideologier, politikk, kulturelle forskjeller og religion. De må lære at bisarre forestillinger ofte er normale der ute men de kalles fort vrangforestillinger når psykiaterens egne normer utfordres. En kommisjon som ikke krever en utdyping av slike avgjørende spørsmål i evalueringen av påståtte, men tvilsomme, vrangforestillinger har heller ingen berettigelse