(12 - 2012) I sine teaterstykker benyttet den Nobelpris-vinnende dramatikeren Harold Pinter seg ofte av en teknikk som gikk ut på å gjenta enkelte ord så mange ganger at de til slutt så ut til å gå tomme for mening.

AV TOR EINAR BEKKEN

I en dialog mellom to rollefigurer kunne han putte ett og samme ord inn i hver eneste replikk, gjerne flere ganger, noe som til slutt ga tilskueren eller leseren en følelse av at ordet ble nærmest isolert – og at all mening ble effektivt suget ut av det, slik at bare språklyden sto igjen. Denne lyden ble etter mange nok gjentagelser til en enerverende støy, som viste hvordan vår mellommenneskelige, språklige kommunikasjon er skjøre saker. Ord er i utgangspunktet bare lyd, og meningen med denne lyden kan gå tapt – dersom lyden endrer seg til det vi oppfatter som noe uvelkomment. 

I Oslo Tingrett utspilles i disse dager et drama som selv ikke den skarpeste forfatter hadde kunnet presentert, verken på trykk eller på en scene, uten å ha blitt møtt med påstander om at handlingen var utrolig, usannsynlig, overdrevet, oppblåst eller absurd. På tiltalebenken står en mann som har gjort seg selv til masse- og barnemorder for å redde Norge fra en påstått muslimsk overtakelse; en mann som har konstruert sin egen identitet over lang tid med nettopp dette for øyet. Uten tegn til anger eller medfølelse rapporterer han tilsynelatende upåvirket at han ville drept enda flere uskyldige ungdommer, og at han dersom det hadde vært mulig ville ha henrettet Gro Harlem Brundtland ved halshugging. I tillegg ville han ha filmet det hele, og lagt det ut på youtube.

Alle disse svært ekstreme handlingene og tankene kringkastes daglig i radio og TV, samt i det som eksisterer av trykte media i Norge. Omfanget av saken tatt i betraktning er dette sannsynligvis berettiget. Norge som land, som samfunn, er helt nødt til å forholde seg til denne gruoppvekkende saken. Den må diskuteres og belyses fra alle tenkelige og utenkelige vinkler, med en eneste målsetting: at mennesker som den tiltalte må avsløres og stoppes lenge før de får muligheten til å sette liknende planer ut i livet. Høyreekstreme holdninger og ideer som ligger til grunn for denne typen forbrytelser må bekjempes daglig – i ord, gjerninger og tanker – slik at det fortsatt vil være mulig for ungdom og andre å drive politisk aktivitet i trygge rammer. Og; slik at mennesker med et mørkere pigment enn det klassisk nordiske skal kunne gå trygt på gater og streder. De bør i anstendighetens navn kunne føle seg hjemme og velkomne i det landet de bor i.

Mediedekningen av saken har antatt store proporsjoner, og i en slik sammenheng øker sjansen for at språket som brukes kan endre karakter; til støy – og dermed miste sin mening og sin mulighet for å viderebringe det viktige. Et ord som ’tilregnelig’ er nå repetert så ofte at ingen lenger husker hva det betyr. Det diskuteres nå hvorvidt det er en tilregnelig person som har utført forbrytelsene – et massivt terroranslag mot regjeringsbygget, samt brutalt rovmord på 69 leirdeltakere på Utøya – eller om det er en utilregnelig, psykotisk manns verk. Til syvende og sist vil det være opp til fagfolk å konkludere, noe som likevel ikke bidrar til å klargjøre betydningen av ’tilregnelig’ for mannen eller kvinnen i gata. Det er ingen overdrivelse å si at dette er noe store deler av befolkningen vil måtte gruble over i årevis framover. Alt det som vanligvis forbindes med betegnelsen ’tilregnelig’ er effektivt satt til side i denne saken, nettopp på grunn av forbrytelsenes enorme brutalitet og morderens tilsynelatende fullstendige mangel på empati med de berørte og forståelse for hva han faktisk har begått. Likevel er dette ordet det eneste utgangspunkt vi har for å bringe en form for rasjonalitet inn i en slik sak. Som samfunn må Norge tviholde på at nettopp tilregnelige mennesker kan ta med seg hatefull ideologi inn på et gutterom og legge onde planer. I tillegg må samfunnet Norge tviholde på at nettopp tilregnelige mennesker er i stand til å sette slike planer ut i livet. Fascisme og høyreekstremisme er ikke sinnssykdommer; like lite som de aggressive handlingene ideologiene ser som løsninger på det som er problematisk og uforståelig.

Pårørende har fra første dag vist en nesten ubegripelig evne til å følge saken med verdighet og fortvilede ønsker om å forstå. I rettssalen sitter de dag etter dag, og presenteres for groteske opplysninger om hvordan deres kjære ble regelrett henrettet ved hode- og nakkeskudd. Noen holder rundt hverandre og gråter stille. Tiltalte viser på sin side ingen tegn til å være påvirket av dramaet som utspiller seg noen meter fra tiltaleboksen.

Mange uttrykker at det er ’tøft’ – i betydningen ’hardt’ eller ’vanskelig’ – å være tilstede. Både pårørende og profesjonelle aktører bruker dette ordet gjentatte ganger. Media er likevel den fremste bruker av ordet; kommentatorer, journalister og intervjuede eksperter er alle enige om at det hele er en ’tøff’ opplevelse. Og for all del; de har rett. Det må være på grensen til det fullstendig uutholdelige. Nettopp derfor er det uhyre viktig at hele språket tas i bruk for å få fram et mest mulig komplett, nyansert bilde av hvordan det må være å befinne seg som deltaker i den virkeligheten som utspiller seg i rettssalen. Enhver form for ensrettet språklig bearbeidelse av denne saken er farlig. Vår eventuelle forståelse for hva som rører seg i gjerningsmannens sinn – eller i kretser der hans tanker har gjenklang – er avhengig av at vi har ord å uttrykke den med. Skulle en slik forståelse utebli, vil vi være ute av stand til å formulere holdbare, slagkraftige motargumenter mot de tankeretninger som er bakteppe for 22.juli-forbrytelsene.

Dersom vi tillater at språket degraderes til meningsløs språklyd, eller støy, står vi i fare for å miste ethvert forståelsesmessig grep på denne forferdelige saken. Enda verre vil det være dersom vi ikke står rustet til å uttrykke oss om liknende saker i framtida. De som har ansvaret for å viderebringe denne saken til offentligheten har et enormt, historisk ansvar for å sørge for at ordene som nedtegnes eller ytres offentlig er til hjelp for alle som forsøker å ta inn over seg hva som faktisk har skjedd med landet vårt.

Når språket brister er det likevel det eneste vi har.