(12 - 2012) Det er en stund siden at det har vært offentliggjort meningsmålinger som kan tyde på at de rødgrønne regjeringspartiene kan få fornyet tillit ved Stortingsvalget i 2013. En fersk meningsmåling, utført av Norfakta for Nationen og Klassekampen, er nærmest oppsiktvekkende. I følge denne får regjeringspartiene en samlet oppslutning på 38,2 % fordelt på 29,5 på Ap, 4,8 på Sp, og 3,9 på SV. Dette ville ha gitt 65 mandater, fordelt med 55 for Ap, en tilbakegang på 9. Sp ville ha sluppet billigere med en tilbakegang fra 11 til 9. For SV ville et slikt valgresultat innebære ikke noe mindre enn en katastrofe. 3,9 % betyr at de ville ha falt under sperregrensen, og dermed gått glipp av en rekke utjevningsmandater. Hele 10 mandater ville de ha mistet, og kommet tilbake i det nye Stortinget med et distriktsmandat fra Oslo.

Høyresiden har derimot all grunn til å glede seg over denne målingen, som gir Høyre og FrP en samlet oppslutning på 50,7 %. Et slikt valgresultat ville ha resultert i til sammen 93 mandater. Noe som innebærer at de blå-blå kunne danne regjering alene, uten å måtte knegå Venstre og KrF om hjelp.

En slik dom fra velgernes side må jo innebære at de rødgrønne nærmest må ha kjørt landet i grøfta siden de kom til makta i 2005? Det pussige er at slik betrakter ikke omverdenen oss. Tvert i mot, stadig får vi høre at steinrøysa vår er verdens beste land å bo i. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at man i tillegg har kommet fram til at Norge også er det beste landet å være mor i. Sant nok, vi ville hatt fisk og olje utenfor våre kyster uansett hvem som inntar regjeringskontorene.

I resten av Europa regjerer stort sett partier som er nær beslektet med Høyre og FrP. Og her er det politiske landskapet et helt annet. Her finnes stort sett en styrtrik overklasse som utgjør en prosent eller to av befolkningen, en velstående middelklasse, men også en også en stadig økende del av befolkningen som synker dypere og dypere ned i fattigdom. Ta for eksempel Spania. Her er hver fjerde spanjol uten arbeid, mens 4 av 10 ungdommer under 25 år er arbeidsledige. Og forflytter vi oss lengre øst, er situasjonen enda verre. Etter at de kvittet seg med ”det kommunistiske åket,” er det ikke mulig å leve i disse landene for et stort flertall av befolkningen. Det kan man lett forstå, når månedslønna er på 1500 kroner, og 1000 av disse går til husleie. Dette i følge en rumener som jobber i Norge.

Og flertallet av Europas folk har ingen lys framtid i vente. I følge Angela Merkel må det spares og kuttes enda mer. Fjerning av opparbeidede velferdsgoder anses som den beste medisinen. Og slik vil vi vel ikke ha det?

Det er ei stund fram til valget, så det er god tid til å ombestemme seg.