SOJUZ - ROMFORSKNINGENS ARBEIDSHEST

(11 - 2012) Det er i disse dager 45 år siden det sovjetiske romfartøyet Sojuz fløy rundt Jorda første gang. Selv om debuten ikke gikk så bra, høstet man erfaringer, man lærte. Sojuz skulle bli det romfartøy som har vært brukt lengst. I dag gjør det særlig nytte ved å frakte romfarerne til og fra den internasjonale romstasjonen ISS.

AV STEINAR ÅGE BRENDEN

Sojuz var Sovjetunionens tredje generasjon bemannede romfarkoster, det etterfulgte Vostok og Voskhod – romfartøyene. Det er et romskip med allsidige bruksområder. Det kan bringe romfarere inn i jordbane, det kan bringe dem opp til og ned fra romstasjoner, eller de kan frakte romfarere ut til Månen og tilbake igjen. Dette siste er romfartøyet aldri brukt til. Sojuz kan operere både bemannet og ubemannet. 

Romfartøyet Sojuz (som betyr Union) har sin rot i Sergei Koroljovs konstruksjonsbyrå OKB – 1. Der begynte man alt i 1958/59 å tenke ut konstruksjonen. Det første bemannede Sojuz – 1 ble skutt opp i april 1967. Romskipet hadde plass til opptil 3 kosmonauter. Det ble brukt til sirklingsferder rundt Jorda og som fergefartøy til de eksperimentelle romstasjoner i Saljut – serien. I 1975 ble et Sojuz – fartøy brukt til sammenkobling med et amerikansk Apollo – fartøy.

Sojuz er med årene produsert i ulike versjoner. Sojuz – T fløy første gang i desember 1979. Dette ble mest brukt til sammenkobling med romstasjonen Saljut – 7.
Sojuz – TM fløy fra februar 1987. Det ble brukt som fergefartøy til romstasjonen Mir.
Den foreløpig siste versjon Sojus – TMA ble først brukt i oktober 2002. Denne brukes som fergefartøy til den internasjonale romstasjon ISS.

Romskipet består av 3 seksjoner – en orbitalseksjon, en tilbakevendingsseksjon og en service – seksjon.

Orbitalseksjonen har møtesensorer, vindu og luke for inn- og utstigning. Seksjonen brukes for opphold i bane, men kobles fra før tilbakevending og brenner opp i atmosfæren.

Tilbakevendingsseksjonen har plass til 3 romfarere i trykkdrakt i konturformede seter. Det finnes styreinnretninger, periskop, nitrogen og oksygen for kabinatmosfæren, motorer for stillingskontroll og to separate fallskjermsystemer. Utvendig finnes et varmeskjold med en butt, separerbar underside. Fallskjermene reduserer hastigheten ned til 7.2 m/s. Bare 1.5 meter over bakken avfyres faststoffmotorer på undersiden som demper støtet mot bakken ytterligere. Serviceseksjonen har en hovedmotor og en reservemotor som kan brukes til manøvrering og oppbremsing. Det finnes også motorer for stillingskontroll. Det er strømforsyning fra solcellepanel og batterier. Det er radioutstyr og utstyr for telemetri. Endelig er det datamaskiner og styre- og navigasjonssystem. Denne seksjonen kobles fra før tilbakevending og brenner opp i atmosfæren.

Sojuz skytes opp fra Baikonur i Kazaksthan. Bæreraketten som løfter det ut i rommet blir kalt Sojuz – raketten. Dette er en tretrinns rakett. I vesten er den blitt betegnet A-2. Dette er den meste brukte bærerakett i verden. Den har 1700 flygninger bak seg. Kostnadene er lave og påliteligheten stor.

Det ubemannede forsyningsfartøyet Progress har samme ytre form og konstruksjon som Sojuz. Dette bringer forsyninger som for eksempel drivstoff opp til romstasjoner. Det kan bære opptil 2.6 tonn forsyninger opp til ISS. Den lastes med avfall før den kobles fra romstasjonen igjen. Fartøyet bringes så til å brenne opp i atmosfæren.

I dag er Sojuz – romskipet viktigere enn noen gang etter at de amerikanske romferjene sommeren 2011 ble satt på bakken for godt. Det er nå det eneste ferjefartøy som kan bringe romfarere til og fra ISS. Sojuz har vist seg som en enestående pålitelig og driftsikkert romfartøy. Heller ikke noe annet romfartøy har brakt romfarere fra så mange ulike nasjoner ut i rommet. Vi kan merke oss at også kinesernes bemannede romfartøy Shenzhou har betydelige fellestrekk med Sojuz.
Kilder: Erik Tandberg – Romalderen, Wikipedia – den frie encyklopedi.