(4 - 2012) Det meldes i dag den 23.januar at EU har kunngjort omfattende sanksjoner mot Iran. De vil ikke kjøpe olje fra landet. I så måte følger EU etter USA. Som vi vet er olje Irans viktigste ressurs. AV STEINAR ÅGE BRENDEN 
Samtidig er olje av stor betydning, ikke minst for landene i Vesten, slik som EU og USA. Det meldes at USA har sendt et nytt hangarskip til Golfen. Samtidig har det vært meldt om nylige øvelser fra Irans side i området. Og Iran truer med å stenge det viktige Hormuz – stredet som svar på sanksjonene mot landet. De siste tiltakene vil kunne utdype og forverre den økonomiske krisa som alt eksisterer i USA og EU – regionen. Oljeprisen vil til eksempel stige.

Nye sanksjoner mot Iran kommer ikke som noen overraskelse, de har ligget i luften lenge. Kampanjen mot landet har vært vedvarende, den har nå vart i 33 år. I 1979 falt landet ut av den vestlige folden. Det skjedde etter store og vedvarende demonstrasjoner mot den korrupte, kriminelle og vestvendte sjahen. Sjahen ble da tvunget til å rømme og søke politisk asyl i Vesten. Samtidig vendte den religiøse lederen Ayatollah Khomeini tilbake til Iran. Han ble nå både politisk og åndelig leder, det ble slutt med å kalle landet for Persia som sjahen gjorde, nå ble landet Iran. Fra dette skiftet ble det slutt med å være leiesvenn for USA og andre, fra nå av ble en uavhengig og selvstendig kurs fulgt. Dette falt selvsagt ikke i noen god jord, propagandaen og svertingen av landet startet umiddelbart. Dette har, slik vi ser, vart ved til i dag.

Nå er ikke ayatollaenes prestestyre noe å trakte etter. Men det er en linje landet selv har valgt, og som har fått betydelig støtte. Dette vises blant annet gjennom valg som er gjort. Og disse har heller ikke kunne bestrides fra ”demokratiske” land ellers i verden. Selv om forsøk på innblanding og en kolossal støy har vært rettet mot landet.

I 1980 brøt det ut krig mellom nabolandene Iran og Irak. Angriper var Irak. Dette ble en langdryg affære, våpenhvile ble først oppnådd i 1988. USA gikk inn på Saddam Husseins og Iraks side. Den amerikanske våpenindustri tjente gode penger. Men i august 1990 begikk Saddam Hussein en alvorlig tabbe, han invaderte ministaten Kuwait med henblikk på å innlemme den i Irak. Og vips ble han over natta verre enn Hitler og verdens største forbryter. De videre eventyrene med Bush 1 og 2 kjenner vi. De kom til å ta knekken på Irak. For amerikansk våpenindustri derimot gikk det like bra, ja bedre.

Så Iran har hatt nok av problemer å stri med. Og av og til har de begått sine feil og dumheter. Slik som amerikansk gisseltaking i 1979. I april 1980 gikk US Marines, med sans for å trå i salaten, til en aksjon for å befri gislene. En fiasko. I stedet kunne Ronald Reagan under innsettelses den 20.januar 1981 triumferende gå på talerstolen og kunngjøre gisselsaken løst.

Kunngjøringer om ”hellige kriger” gjerne under fredagsbønna, og utstedelser av fatwaer mot kritikere av Iran, er heller ikke noe som har gjort populariteten til landet større. I vesten har dette vært kjærkomment brennstoff til propagandaen mot Iran. Det har hjulpet til å kunne fremstille Iran som et rede for terrorister. Det er imidlertid lite som tyder på at de virkelig er det. Eksempelvis har ikke Al – Qaida hatt mye tilhold her.

Iran har stor sans for å klare seg sjøl. Et ledd i dette er atomprogrammet. Som det er godtgjort er dette programmet ikke satt i verk med sikte på å lage atomvåpen. Landet har også utviklet egne raketter. Men dette er kortdistanseraketter som ikke kan nå langt. De er på ingen måte noen trussel mot for eksempel USA. Atomprogrammet er støtta av Russland. Dette har betydning når vi skal vurdere hvor sterkt Iran står i en eventuell større konflikt.

Den hete poteten er trolig Israel. De fører nå en sionistisk politikk med sans for og erfaring i og ta seg selv til rette. Regjeringen Netanyahu bryr seg ingenting om internasjonal lov eller rett. Eksemplene er mange. Palestinerne tråkkes under fot, nye bosettinger for israelere opprettes. Grensene fra før 6 – dagerskrigen i 1967 er ikke gjenopprettet. Israel har hatt egne atomvåpen som et ris bak speilet helt fra før 6 – dagerskrigen. Sentralt i atomprogrammet står atomforskningen ved Dimona – reaktoren i Negev – ørkenen. I dag er nok plutonium produsert til å lage minst 100 – 200 atombomber. Her er det altså ikke snakk om forskningsreaktorer som i Iran. Hvem truer Israels atomvåpen? Egentlig alle land i Midt – Østen som måtte opponere og protestere mot israelsk politikk. At de skal anskaffe atomvåpen er Israel livredde for. Dette demonstrerte landet 7. juni 1981 ved å angripe og ødelegge en atomreaktor ved Osirak i Irak. For å nå Irak fløy de israelske jagerne over Saudi – Arabisk område. Det er senere godtgjort at anlegget ikke forsket på atomvåpen. Noe lignende kan godt skje igjen, denne gang mot Iran. Israel kan tenkes å opptre ”solo”, men med skjult støtte fra USA. Påskuddet vil være at atomforskningen i Iran truer Israel, ja først og fremst de. Argumentet vil kunne kjøpes av mange i vesten. Hva et slikt angrep kan få av konsekvenser er umulig å svare på. Israel vil tape ytterligere støtte i verdensopinionen. Men det kan også utløse alvorlige ting som en større internasjonal krise og utvidete krigshandlinger og hevnaksjoner.

Vil så USA/NATO/EU gå til militære aksjoner mot Iran? Ja det er meget mulig, men det er ikke enkelt. Først vil man som nå prøve å strype landet ved sanksjoner. Dette vil på kort sikt og lang sikt ramme sivile i Iran. Den hemmelige krigen mot Iran vil intensiveres. Dette med innblanding og manipulering utenfra er ingenting nytt når det gjelder Persia/Iran. Statsminister Mohammed Mossadegh ble styrtet den 19.august 1953. Dette etter å ha nasjonalisert oljeindustrien, den hadde vært under britisk kontroll siden 1913. Kuppet, kalt operasjon Ajax, ble regissert av den amerikanske etterretning CIA. Bestillingen på aksjonen lå hos britenes MI6.

Og innblandingen har fortsatt, særlig etter sjahens fall vinteren 1979. Ved det siste presidentvalget var propagandaen mot Iran voldsom. Uten at dette gav resultater. President Ahmajinedad var før valget fremstilt av vesten som den reneste demon. Til ingen nytte, mannen ble gjenvalgt. Ahmajinedad har fremstått som en sterk kritiker av Israel.

Som sagt, de fremtidige aggressorer mot Iran vil ikke få det lett. Men USA er nå etter sigende ute av Irak. Har man dermed frigjort kapasitet til nye militære eventyr? Kanskje. Men de må igjen støtte seg på en allianse med andre. EU/NATO vil bli spurt, Norge selvsagt. Men motstanden mot nye kriger vil være stor over hele verden. Ikke minst etter Irak – Afghanistan – og Libya krigene.

I mellomtiden kan det gjøres andre ting. Økonomisk strupetak, hemmelige agenter vil fortsette å trenge inn i landet. Det vil søkes å oppvigle noen til ”opprør”, slik at styret kan destabiliseres. Det kan komme luftangrep. Slike angrep kan gjøres til eksempel med droner (førerløse fly) og krysser – missiler. Det vil bli et enormt press mot Iran. Dette skaper en farlig internasjonal situasjon. Hva enden på visa blir vet ingen i dag. Men det kan utløse både regionale og globale kriser og kriger i lang tid fremover. Som vanlig vil det ikke være lett å få pålitelig informasjon om dette i Norge.

Kilde: Wikipedia

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

iran


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering