(1 - 2012) Ingen annen norsk regjering har kriget mer i andre land enn de rødgrønne. Det har ikke gjort Norge og verden til et tryggere sted, mener kritikere.  AV HARALD Ø. REPPESGAARD
LEDER, NORGE FOR FRED
Siden Ap, SV og SP overtok regjeringsmakten høsten 2005, har Norge brukt
nærmere 8,5 milliarder kroner på militære operasjoner i utlandet.
Mesteparten har gått til krigføring i Afghanistan, men de rødgrønne har også bombet i Libya, jaktet på pirater utenfor Afrikas Horn og sendt et feltsykehus til Tsjad.
Dette har ikke vært vel anvendte penger, mener kritikerne.
– Absolutt ikke, sier SV-veteran Stein Ørnhøi, som sitter i regjeringens utvalg for sikkerhetspolitikk og internasjonale utfordringer.
– Mesteparten av pengene har gått til bidraget i Afghanistan, og operasjonen der har ikke bidratt til å styrke sikkerheten verken i Afghanistan, Norge eller resten av verden, sier han.

Blir lurt
Professor Ola Tunander ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO) mener historien med all tydelighet har vist at det er vanskelig å fremme fred og demokrati med militærmakt.
– Slike militæroperasjoner blir ofte kapret av ulike interesser. I mange tilfeller allierer man seg med minoritetsgrupperinger, og det går sjelden bra, sier han.
Men for Norges del dreier det seg selvsagt først og fremst om å alliere seg med USA, understreker Tunander.
Flere av operasjonene Norge har deltatt i, har begynt under uklare omstendigheter og med skjulte aktører og agendaer. Libya er et godt eksempel på dette, mener han.
– Der mener jeg at forholdene har blitt mye verre og at konsekvensene av det man har gjort, har vært katastrofale. FN og Norge ble regelrett lurt, sier Tunander.
– Norge ble med på å tøye FN-vedtaket, og det syns jeg var forferdelig trist, bifaller Ørnhøi.
Meningsløst
Seniorforsker Sverre Lodgaard ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), som har en fortid som direktør for FNs nedrustningsinstitutt (UNIDIR) i Genève og leder av Internasjonalt utvalg i Arbeiderpartiet, er også skeptisk til militære intervensjoner.
– Jeg mener Norge generelt bør være forsiktig med å delta i slike operasjoner og at man må underkaste slike spørsmål en mye grundigere behandling enn det som har vært gjort, sier Lodgaard.
Blant operasjonene han mener det er all grunn til å stille spørsmål ved, er Afghanistan.
– Jeg slutter meg til Tysklands tidligere kansler Helmut Schmidt som sier at det er meningsløst å hevde at krigen i Afghanistan bidrar til å trygge Europa, sier Lodgaard.

Forstummet
SVs deltakelse i regjeringen har gjort at kritikken mot norske militæroperasjoner har forstummet, mener Lodgaard. Ørnhøi er enig.
– Vi var det eneste partiet på Stortinget som var kritiske og som formulerte alternativer til norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Da SV gikk inn i regjeringen forsvant denne stemmen. Det har Norge som nasjon tapt på, mener han.
Bondevik-regjeringens beslutning om å sende norske soldater til Afghanistan var hårreisende, mener han.
– Det ble ikke gjort noen selvstendig vurdering av om dette var tjenlig for norsk sikkerhet, afghansk sikkerhet eller verdensfreden. En rystende form for uansvarlighet, sier Ørnhøi som mener regjeringen for lengst burde ha hentet soldatene hjem.

Siste utvei
Statssekretær Roger Ingebrigtsen i Forsvarsdepartementet mener at det er for tidlig å trekke konklusjoner ti år etter invasjonen av Afghanistan.
– Vi kan ikke forvente at et moderne samfunn vokser fram i løpet av få år, sier han.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil heller ikke være med på at den rødgrønne regjeringen har sløst bort milliarder av kroner på meningsløse kriger.
– Vi har vært veldig tydelige på at det militære elementet i internasjonale operasjoner aldri løser hele problemet, og det gjelder både i Afghanistan og Libya, sier han.
Bruk av militærmakt er til tider nødvendig, som i Libya, fastholder Støre.
– Det er ingen som går til den type operasjoner med lett hjerte, for det er siste utvei. Men en konsistent utenrikspolitikk handler også om å ha mulighet til siste utvei, og det har vi vist at vi har vilje og evne til, sier han.
– Norge er ikke krig. De vil gå inn i en virkelighet som er veldig krevende i Libya, hvor det pågår krigshandlinger på bakken mellom libyere. Det er ikke enkelt. Det er mange spørsmål som reiser seg. Krevende valg ligger foran oss, men alternativet om ikke å gjøre noe er enda dårligere. Derfor ønsker Norge å være med å ta sin del av ansvaret, sa Støre i mars.
Kilde ABCnyheter

Kommentar fra Norge For Fred
Vi har gjengitt intervjuene i sin helhet for å vise den dype uenighet som hersker mellom fagfolk innen fredsforskning og etablerte politikere som må forsvare sine disposisjoner. Norge har aldri vært i krig til tross for at norske offiserer og menige åpent har sagt sine meninger om det. Dreper man soldater og sivile i fremmende land som ikke truer norsk territorium eller vår statsmakt er det krig. Språkblomster og omskrivninger dekker ikke over at de rødgrønne dreper, og dreper gjerne, etter pålegg fra Nato og USA.

”Vi har vært veldig tydelige på at det militære elementet i internasjonale operasjoner aldri løser hele problemet, og det gjelder både i Afghanistan og Libya ”, sier vår utenriksminister. Sannheten er at verken regjeringen eller våre andre toppolitikere visste hva slags problemer de ville løse. Siden Nato og USA presset på for å fremme sine egne maktinteresser, maskert som å fremme demokrati og menneskerettigheter, måtte Norge henge seg på. Det var ingen tydelige problemstillinger eller troverdige formål for norsk sikkerhet å sende fly og tropper til Afghanistan eller å delta i Libya. Oppsummeringen i dag fra fredsforskere og norske militære er at situasjonen i Afghanistan er verre enn noensinne. Det er skap flere problemer enn de som angivelig skulle være løst. Man må finne en politisk løsning. Hadde ikke Støre slike tanker i hodet da vi sendte flere soldater til Afghanistan med SVs velsignelse i 2010?

Det nytter ikke å dekke seg bak et famøst vedtak fra sikkerhetsrådet, med en knapp støtte fra et minimum av Den Arabiske Liga, om å etablere en flyforbudssone over Libya for å berge sivilbefolkningen. Det ble, eller er aldri bevist, at Gaddafi ville massakrere egen befolkning. Regjeringen fulgte villig med på ferden da man bombet sivile mål som skoler, barnehager, sykehus, veier og tusenvis av hjem ble jevnet med jorden. Krigen med innblanding av NATO og EU-land, samt Norge drepte ca 25.000 mennesker. Man lukket øynene for at fremmede tropper og al Qaida stormet fram i landet, jublet da Gaddafi ble drept og protesterte ikke på at regjeringen i Libya ble fjernet. Alt utenfor FN-mandatet.

Det er en total mangel på troverdighet når Støre sier: ” Det er ingen som går til slike operasjoner med lett hjerte, for det er siste utvei ”. Det var ikke tyngre enn at man gikk til krig mot en selvstendig nasjon – Libya – uten å diskutere ”operasjonen” med de andre partiene i Stortinget eller i den utvidede utenrikskomiteen, verken før under eller etter krigen. Selv pressen ble holdt utenfor de viktigste fakta. Vårt fredsprisland gikk til angrep og var delaktig i drap på vel 25.000 mennesker bare ved å konsultere partiene gjennom en mobilsamtale. Tyngre var ikke hjertet til vår utenriksminister. Selv da Gaddafi ville ha en våpenhvile og fredssamtaler ble det avfeiet av Støre og Nato som bløff. Man tok ikke en gang den Afrikanske Unions appell om det samme alvorlig. En fortsettelse av krigen var ikke siste utvei.
Utenriksminister Støre skårer for tiden høyest som den mest populære politiker i Norge. NFF deler ikke dette synet. Han er en kynisk maktpolitiker som skårer høyt i verbal posering, oratorisk manipulering og i krigslyst. De rødgrønne og han skårer null på fred.
Norge For Fred vil gjenta at alle restriksjoner rundt FNs resolusjoner 1970 og 1973 ble om Libya ble hensynsløst brutt av NATO, de krigførende statene i EU og Norge som flinkest i klassen. Begrensningene var helt klare:
1. Man skulle ikke fjerne eller drepe Gaddafi
2. Man skulle ikke fjerne regimet
3. Man skulle ikke støtte noen part i borgerkrigen
4. Man skulle ikke bombe sivile mål
5. Man skulle ikke forsyne noen av partene med våpen.

Norge For Fred krever:
I ettertid må bruddene på FNs klare restriksjoner tas opp til debatt i Norge og bringes fram til FNs organer. De skyldige politikere må stå til ansvar for en krigsforbryterdomstol. Norge må ut av NATO, spesielt slik den har utviklet seg til et rent militært angrepsorgan for USA og resten av den imperialistiske verden. Norge må fratas retten til å dele ut Nobels Fredspris.