(26 - 2011) Da vi i 1991/92 var blitt stilt overfor en ny verdensorden stod vi foran en tøffere tid på vår klode. Vi var stilt ”under en hårdere himmel”, for å låne ordene til en større forfatter. AV STEINAR ÅGE BRENDEN
Den umiddelbare fare for en global kjernefysisk krig ble mindre, men dette ble snart avløst av nye problemer. Vi fikk en verden i ubalanse der den sterkestes rett fikk rå grunnen. FN ble også et instrument for disse kreftene. USA har brukt NATO som redskap for intervensjoner og innblanding og EU er aktiv i denne politikken. Samtidig er de aggressive maktene rammet av økonomisk krise. Hvor dette kan ende er umulig å svare på. Men i enden av en slik politikk kan vi ane en større katastrofe. Denne kan ramme regionalt eller den kan ramme globalt.
Etter at operasjonene i Libya er avsluttet og et Quislingstyre er kommet på plass, har det stilnet om Libya, i alle fall i sentrale media. Nå er tiden inne for at krigsherrene kan se seg om etter nye jaktmarker. Og veien er så visst ikke lang. Syria er nå landet som står for tur. Presset har lenge vært stort mot regimet. Til tross for flere innrømmelser, ser ikke det ut til å hjelpe Assad. Det er flere ganger gått mange menneskeliv tapt i opprør og opptøyer. Selvsagt er Assad en diktator og kanskje en despot, men dette rettferdiggjør ikke kampanjen mot Syria slik vi har sett den utfolde seg.

Syria ligger i et område der gamle riker rådde grunnen. Vi kan minnes Assyria, Babylonia, Mesopotamia, ikke langt unna lå sumerernes rike. Akkurat der Irak ligger i dag. Dette området er lemlestet av krig, nærmest revet i tre deler, gamle kulturskatter har også fått lide. Men dette er noe som Big Brother USA bryr seg lite om.

Også Syria har en viktig strategisk posisjon på verdenskartet, de er nære naboer til Israel. De har en viktig plassering i forhold til Irak, ja til hele Midt – Østen. Dette gjør at de er viktige for å kontrollere ressursene i denne del av verden. Derfor er kjøret mot Syria så massivt. Det letes sikkert etter påskudd til mer direkte innblanding. Om det blir militære angrep slik vi så det i Libya er uvisst. Slike angrep er ikke populære i verdensopinionen. Likevel kan det godt skje. I alle fall vil personell smugles inn i landet, for å delta i undergraving av regimet. Dette kan dreie seg om etterretning, støtte til opprørere, svertekampanjer m.m. Dette er en metode som er godt kjent fra før.
Vi har lenge sett at Syria har vært presset. Det begynte under Bush 2. Syria ligger nær Israel, denne leiesvennen for USA. Så Syria er viktig i tilfelle av en kommende krise om Israel. Israel fører en politikk som før eller seinere vil fremkalle en katastrofe. De fører en politikk stikk i strid med folkeretten, anlegger flere ulovlige bosettinger.

Også i forholdet til Iran rasles det med sabler igjen. Igjen er det atomprogrammet som spøker i bakgrunnen. Irans eksperimenter er for sivilt bruk og programmet er støttet av Russland. Her er det altså en mulig trussel om atomvåpen som brukes som et ris bak speilet av imperialistene. Altså omtrent det samme som ble brukt mot Irak før krig nummer to der startet. Og som viste seg som en gedigen løgn. Alle har nå måttet krype til korset og innrømme denne bløffen. Men som ble så kostbar for Iraks befolkning.
I Iran har en ikke lyktes med å få i stand noen opprør. Ikke så langt. Men også her er nok provokatører på plass. Og agenter er på plass, sikkert også etterretning. Spesialtrente soldater blir ubemerket smuglet inn i land, vi så dette i Libya, vi vil se det i Syria. Presset mot Iran vil fortsette, påskuddet vil som alltid være undertrykking og mangel på demokrati.

Det er lands beliggenhet som bestemmer deres strategiske betydning. Vi kan tenke oss et belte som begynner i Nord-Afrika med Libya, går videre over Tunis og Egypt. Så videre inn i Israel. Så følger Syria, Irak, Iran og Afghanistan. Disse land ligger som et sammenhengende belte på kloden. De fleste av landene har naturresurser av stor verdi. Og om de ikke har det er de viktige for å transportere ressurser gjennom. Og de er viktige for militært å ha oversikt og kontroll over store områder. Etter at USA/NATO/EU opprettet sin nye verdensorden i 1991/92, har de kjørt frem sine egne interesser for å få kontroll med de viktigste ressurser som vår klode besitter. Det har vært kriger som aldri før, men altså så langt ingen verdenskrig, selv om tap av liv har vært store. Likedan med antall sårede og invalidiserte. Det gjelder for USA og deres allierte, der Norge er med, å snakke minst mulig om dette, tilsløre det hele med demokrati – snakk og unnvikende manøvre. I denne politikken spiller nok Israel en viktig rolle, som et slags brohode og base, midt i det strategisk viktige område, fra Middelhavet og østover inn i Asia.
Vi har nå nevnt flere land som har fått blø og som vil kunne måtte lide mer. To andre områder imperialistene gjerne vil ha kontroll med er Jemen (på sørspissen av Den arabiske halvøy) og Somalia som ligger strategisk plassert øst i Afrika og ut mot Det indiske hav. Også land som Nord-Korea, Cuba og Venezuela er utrygge. De har regimer som er torn i øyet for USA. De er alle regioner som vil være utsatt for handlinger i strid med folkeretten. Blokader, destabilisering, infiltrering og intervensjoner.

Dette å holde kriger og konflikter varme er viktig for USA. De har verdens største våpenproduksjon. Dermed vil kriger kunne ta brodden av noe av den bunnløse økonomiske krise landet er inne i. Det samme vil gjelde for EU. Men dette vil ikke nytte i lengden. Norge har ellers et fortrinn ved å stå utenfor EU.

Akkurat nå er det Syria. Det er hit haukenes blikk er rettet. Hva enden på dette blir, vet ingen i dag. Det er nødvendig å melde seg ut av NATO, å kutte alle bånd til haukene i USA. I motsatt fall kan vi bli dradd med i både regionale og globale kriser og krig vi ikke ser konsekvensene av i dag.