(Nr. 12 - 2011) Land med stolthet AV GEIR SKAVERN
Keiser, rastafaribevegelsens og Bob Marleys Gud, Haile Selassie døde i 1974. Etiopia er et av de Afrikanske landene som kan bære med seg størst stolthet. Landet var en stor handelsmakt allerede på 100-tallet ved kongedømmet Axum, den mytiske Dronningen av Sheba sognet herfra, og Etiopia ble aldri kolonisert under linjal-hysteriet på 1800-tallet, hvor Afrikas naturressurser ble fordelt de Europeiske stormakter. At Haile Selassie, som keiser av landet, var den eneste svarte statslederen på den tiden ga også mange noen å se opp til. Haile Selassie hadde i sin over 40 år lange regjeringstid, fra 1930 til 1974, stor respekt både innad i Etiopia og internasjonalt. Keiseren innførte både Etiopias første skrevne grunnlov og gikk med sitt land inn som en av de 77 landene som dannet FN i 1945. Han var en alliert med vestlige land og gjorde noen uheldige valg på vegne av seg selv som skapte skepsis blant den etiopiske befolkning, særlig i øynene til landets studenter. En kontroversiell landreform og en meget hard tørke og påfølgende hungersnød ble keiserens endelikt.

Kupp mot keiseren. Rød Terror
I 1974 ble Haile Selassie offer for et militært kupp. Det skulle dessverre markere for mange starten på ”Den Røde Terror”. Den Røde Terror er ettertidens navn på det undertrykkende og blodig militante selvutnevnte kommunistiske regime som styrte Etiopia fra 1974 til 1991. Gjennom flere perioder med tørke og hungersnød på 70- og 80-tallet ble Etiopia styrt med dårlige tenkte ideer og forkastelige politiske løsninger, hvor første prioriteringen skulle være et høyt forsvarsbudsjett. Det brutale regime ledet an av marxistiske militærledere snudde seg mot sitt eget folk da de tok makten fra Habile Selassie i 1974. Ledet an av regimets leder Oberst Mengistu Haile Mariam ble hundretusener opposisjonelle drept. Poetisk rettferd kan finnes i at det ekstreme byråkratiet disse "kommunistene" insisterte på, har vært med på å gi en viss rettferdighet i etterkant. Nærmest hver arrest, torturering og henrettelse ble nøye dokumentert, signert og tatt vare på. Over 600.000 dokumenter ble skrevet av agenter og offiserer i tilfelle noen skulle tvile på deres handlinger. De kunne med sikkerhet gå tilbake i arkivet og vise at noen andre hadde beordret dem til å pine, plage eller myrde sine egne naboer.

Nytt regime
Når militærregimet falt, og Det Etiopiske Folkets Revolusjonære Demokratiske Front (EPRDF) rykket inn Addis Abeba var ikke dette arkivet engang forsøkt ødelagt. Flere av de "kommunistiske" lederne som var med å ødelegge Etiopia fra 1974 til 1991 har heldigvis i etterkant blitt funnet og straffet for sine handlinger. I dag styres Etiopia fremdeles av EPRDF. I de siste fire valgene, sist i mai 2010, har EPRDF holdt majoriteten i Etiopias føderale parlament. EPRDF er en koalisjon ledet av statsminister Meles Zenawi. Zenawi og EPRDFs seier over det foregående regime gav landet både en økonomisk og politisk ro. Etiopia omtaltes som en av de mest stabile afrikanske landene. Da Robert Mugabe tok makten i Zimbabwe i 1980 var han også en frigjøringens mann, et lys for Afrika og en god partner for utenlandske samarbeidspartnere. I årene som har gått har Mugabes rykte og internasjonale omtale drastisk endret karakter. I Etiopia virker det som om utviklingen er lik. Det strammes inn på pressefrihet, ytringsfrihet og demokratiske rettigheter. Etter valgene i 2000 og 2005 opplevde landet opptøyer mot de regjerende makthaverne EPRDF. Både Amnesty International og Human Rights Watch har kritisert forholdene i landet. Human Rights Watch har blant annet bemerket at en del av den humanitære hjelpen som kommer inn til Etiopia distribueres videre etter hvilke politiske sympatier mottakeren har, slik som det ble i Zimbabwe.

Ny undertrykkelse. Hvem bryr seg?
Ytringsfrihets forkjempere i Reporters Without Borders har rapportert om en "spiral av undertrykkelse" mot de uavhengige mediene i Etiopia. Det rapporteres også fra opposisjonen i landet at deres tilhengere blir forfulgt og arrestert og at journalister som rapporterer kritisk mot den sittende regjering blir fengslet. Rapporters Without Borders omtalte i 2008 Etiopia som et land hvor det ofte utøves selvsensur. Det å holde munn holder deg sunn. Det kan også sies at det var forventet minimalt med uroligheter rundt valget i 2010, av den enkle grunn at regjeringen hadde lyktes med sine innstramninger og kontrollmetoder. En skulle tro dette vakte oppsikt blant statsleder verden over, nå som vi er midt i ”Det Demokratiske Korstogets Æra”, men ingen bryr seg egentlig om noe som helst. Forklaringen er like enkel som den alltid er. Etiopias statsminister Meles Zenaw er en tidligere marxist, som i sine eldre år, etter maktovertagelsen i 1991, så lyset og nytten i å være markedsorientert. Selv om Etiopia ligger 8. sist i FNs levekårsundersøkelse, knapt har noe helsevesen å snakke om, en tredjedel av befolkningen kan ikke forventes å leve til de er over 40 og 2/3 av folket regnes som analfabeter, så har Etiopias regjering et godt forhold til USA og Vesten forøvrig. Det investeres rikelig med kapital fra det internasjonale samfunnet og internasjonale selskaper, og landet regnes i dag som verdens 5. raskest voksende økonomi. Det er penga som rår like mye i Etiopia som overalt ellers, og i dag er det en etiopisk regjering som kontrolleres av 6 % av befolkningen som nyter godt av vestens behov for nye markeder.

Apartheid
Det at det Etiopiske folk styres av en gruppe som har blitt betegnet som å bedrive grov etnosentrisk apartheid får de andre 82 millionene med Etiopiere bare finne seg i. Så lenge det gagner oss i den fjerne Vesten at verdensøkonomien holdes stabil på denne måten, får makthavere verden over bare holde på. Skulle det bryte ut krig i Etiopia i morgen vil nok ikke verdenssamfunnet bry seg noe mer enn normalt, men om den borgerkrigen puttes på vent, la oss si i 5-10 år, da kan det hende vi bryr oss. Om vi i Vesten først finner ut at vi kan miste store penger på utfallet av en krig, da vil vi komme ilende til og gi våre hele og fulle støtte til den siden som ser ut til å ha størst sjanse for å vinne.

NORGE, BUSSINES OG MENENSKERETTIGHETENE
Vesten har møtt seg selv i døra i det siste. Tunisia, Egypt og Syria er fine eksempler. Ikke bare ble Tunisias revolusjon startet grunnet mangel på mat og arbeid som kan spores tilbake til globaliseringens herlige imperialistiske vesen, men den satte i gang en liten dominoeffekt; Opprørene i Egypt og Syria er inspirert av Tunisias folkeopprør.

Vestens hykleri
Egypt, Syria og snart isønderbombede Libya er tre land som for litt siden var gode venner av vestlige land. Greie land med greie regjeringer som vi kunne tale fint om og handle godt med. Så viser det seg at all den støtten og pengene vi legger igjen i disse landene er med på å undertrykke og utnytte store deler av deres egen befolkning. Det hadde kanskje ikke vært så ille, vi i Vesten er så heldige at vi har regjeringer som glatt kan overse litt undertrykking og brudd på menneskerettighetene, men problemene kommer når de undertrykte gjør opprør. Det er da kanskje døra åpnes og vi hilser på oss selv: Hei, jeg er en hykler. Og du? Når penger og menneskerettigheter havner på vektskåla blir det ujevnt. Penger kan veies, mens medmenneskelighet og nestekjærlighet kun er abstrakte begreper, dvs. luft, knapt det en gang (Maks 21 gram!)

Norge og Etiopia
Norges utvider i stadig økende grad sitt forhold til Etiopia. Gjennom hyppige samtaler og besøk med den etiopiske regjeringen er Norge med på å legitimere et brutalt og undertrykkende regime. Den dominerende del av Etiopias regjering, Tigrayene, representerer ca. 6 % av befolkningen, og driver en politikk som av opposisjonelle i det afrikanske landet blir beskrevet som "Etnosentrisk Apartheid". Både Amnesty International og Human Rights Watch beskriver brudd på grunnleggende menneskerettigheter i Etiopia. Ved valget til det etiopiske parlamentet i 2010 utvidet den sittende regjering, Det Etiopiske Folkets Revolusjonære Demokratiske Front (EPRDF), sin majoritet til 99.6 %. Et slikt valg resultat kan sidestilles med Saddam Husseins siste valgseier i 2002 hvor 99.96 % av det irakiske folk stilte seg bak den nå avdøde diktatoren.