(Bjarne Johansen - nr. 12 - 2011) Olje og gass er ikke-fornybare ressurser og vil engang - kanskje om bare et par tiår - ta slutt. Vi trenger derfor nytenking og en plan for at våre generasjoner i framtiden skal ha god velferd og et godt liv basert på fornybare energikilder.

For problemet er: En lang rekke av de store olje- og gassfelt i verden har forlengst nådd «peak oil» - produksjonstopp. Dessuten avgir brenning av olje og gass miljøfarlige klimagasser (CO2). Vitenskaplige rapporter advarer sterkt mot å fortsette forbrenning av fossilt brensel ettersom det kan ha dramatiske innvirkninger på klimaet og leveforholdene på kloden.

En god plan ville være å la oljen og gassen ligge urørt i havbunnen for framtidige generasjoner. Norge ville på den måten også bidra til å redusere utslippene av klimagasser langt mer enn med oppkjøp av tvilsomme klimakvoter.

Men nei.
Her forleden jublet statsminister og Statoil over den raske beslutning som er gjort for straks å sette i gang seismikkskyting i det østlige Barentshavet.

Våre ledende politikere og oljearistokratiet har altså ingen fornuftige planer for å møte en framtid hvor knapphet på olje og gass snart vil være en realitet og hvor dramatiske klimaendringer kan være resultatet. Oljearistokratiet stikker hodet i sanden og driver sitt vanvittige kappløp om profitt. Aristokratiet avviser åpenbart den utfordring som heter nytenking, satsing på fornybar energi og å leve «det gode liv» på sosialistisk vis.

I stedet forbereder Norge, NATO og USA seg på imperialistisk krig om de resterende olje- og gassreservene i verden. Overfallene på Afghanistan (strategisk), Irak og Libya er trolig bare begynnelsen. Og i år, visstnok på initiativ fra Gahr Støre, deltok for første gang en utenriksminister (Hillary Clinton) fra USA på møtet i «Arktis råd». USAs «plutselige» interesse for Arktis lover ikke godt. Selv om Norge i dag håndhilser høflig og underskriver viktige avtaler med Russland, vil olje- og gassfunn i Arktis i realiteten bety en imperialistisk kamp om ressurser. Og USA vil ikke gå av veien for å bruke militærmakt om nødvendig. Det vet vi og vi vet også at Norge servilt gjør det som USA sier.

Så parallelt med den plyndring av olje som det internasjonale oljearistokratiet nå foretar i Irak og parallelt med det fascistiske NATO-overfallet på Libya for å erobre «Gadaffis» oljereserver har den transnasjonale oljekapitalen altså kastet blikket nordover for å erobre petroreservene i Lofoten, Barentshavet og Arktis.

At sørhellingen av Nordpolen er det viktigste oppvekst- og leveområdet for verdens største torskebestand bryr oljearistokratiet seg lite om. For her skal det bores så profitten spruter likegyldig om hvor stor risikoen er for å skade fiskebestandene.

Hva skjer så når olje- og gassreservene engang tar slutt?
Jeg ser altså for meg dramatiske konflikter hvor det imperialistiske USA leder an militære olje- og gasskriger i Arktis med NATO-puddelen Norge halsende etter.

Når statssekretær Roger Ingebrigtsen i Norges krigsdepartement satser på NATO-alliansen som løsningen dersom en krise skulle bli en realitet sier han faktisk samtidig at Norge (sammen med USA) vil bruke militærmakt for å sikre oljearistokratiet tilgang til oljeprofitten i nordområdene.

Parallellen med Libya er slående, spesielt fordi Ingebrigtsen i sin artikkel (Nordlys 16.05.11) advarer mot visse utviklingstrekk i Russland. En desperat vestlig oljekapital vil i en gitt dramatisk situasjon ikke ha skrupler med å gå til krig mot et på forhånd «demonisert» og «destabilisert» Russland for å erobre profitable olje- og gassreserver i Arktis.

At Norge i hovedsak er allierte med land som må importere olje og gass, setter også Norge som olje- og gasseksportør i en kinkig situasjon sikkerhetspolitisk. Og at Norge sammen med USA og NATO ruster militært opp i nord for å møte «Peak Oil» lover ikke godt.

Da NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt) fikk avslag på sin søknad om midler til en rapport om sikkerhetspolitiske utfordringer ved «Peak Oil», spurte Kjetil Solvik Olsen (Frp) i februar (2011) fra Stortingets talerstol om olje- og energiminister Terje Riis Johansen ville ta initiativ til en studie av temaet.

«Departementet er godt forspent med utredninger av energiutviklingen og bruker betydelige ressurser på dette allerede», svarte ministeren. Nå har NUPI fått støtte fra UD for å få temaet på dagsorden, men NUPI-forskerne peker på at de knapt ser spor av interesse for problemet i norsk politikk.

Så istedenfor å satse planmessig på å utvikle alternative energiløsninger for framtiden velger politikerne å følge «ordren» fra oljearistokratiet om kjempe til den siste oljedråpe - om så med våpen (NATO) i hånd. Det skjer i Irak og Libya - og Arktis vil neppe være noe unntak.

Fordi den folkelige motstand mot oljeboring i nord er stor prøver oljekapitalen og politikereliten seg på det gamle imperialistiske trikset med å dele ut glassperler til folket.

Parhestene Stoltenberg og Gahr Støre har reist N-Norge opp og ned og fortalt det primitive folket «der» om «nordområdesatsingen» og om «landets mest vekstkraftige region». Og lokale oljeinteresser («oljemygger», petroselskaper og nordnorske ordførere korrumpert av oljelobbyen) lokker med arbeidsplasser. Vi hører hele tiden at olje- og gassvirksomhet vil hindre fraflytting og skape ny økonomisk vekst i N-Norge.

Men arbeidsplasser og økonomisk vekst i N-Norge som følge av olje- og gassvirksomhet utenfor N-Norge og i Barentshavet er mer enn tvilsom. Det meste av oljeekspertise og kompetanse befinner seg utenfor N-Norge. Og selvsagt vil ikke sørnorsk petroleums- og leverandørindustri la seg ofre for å bygge opp kompetanse i nord.
De eventuelle store økonomiske ringvirkninger av olje- og gassutvinning i nord vil finne sted i Oslo, London, Brussel og Washington. Her vil det multinasjonale oljearistokratiet bruke sin profitt fra N-Norge og fra Barentshavet og Arktis på børs og spekulasjon.

Situasjonen i N-Norge i dag minner kanskje litt om da de innfødte i Afrika lot seg lokke og true til å bukke og skrape for sine europeiske koloniherrer.

Og man kan saktens spørre: Er det nødvendig med enda mer olje- og gassinntekter? Inntektene synes jo mest å være et problem. For Norge har jo ikke råd til å investere i jernbane eller investere i helseomsorg for å hjelpe de syke og gamle som sliter i kø. Olje- og gassinntektene (Statens pensjonsfond - Utland) blir kynisk brukt som spillpenger av spekulanter som spekulerer i krig og krigsforberedelser og andre profitable og umoralske virksomheter.

Noen uker før avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet kom på plass, offentliggjorde konsulentfirmaet ECON AS en rapport om behovet for en videre utvikling av norsk gass- og oljesektor. ECON har regnet ut at sysselsettingen i petroleumsnæringene og leverandørbedriftene utgjør nesten 140 000 personer (derav vel 40 000 på utenlandsoppdrag), skriver Odd Handegård (Nordlys 08.05.10).

Videre skriver Handegård at det må investeres nærmere 300 milliarder kroner per år for å opprettholde sysselsettingen i Oslo, på Sørlandet, på Vestlandet og i Trøndelag. Uten ny utbygging på norsk sokkel vil sysselsettingen nesten bli halvert i Norge (til ca. 50 000 personer) i 2030.

Så når Stoltenberg og Gahr Støre i lag med sine «nordområdekamerater» i de lokale «oljemygger» og petroselskaper, og i lag med oljefrelste nordnorske redaktører og borgerlige politikere (fra SV/Ap til Frp) snakker høyt om en nordnorsk «gullalder», da opptrer de som imperialister ved å kaste blår i øynene på det de mener er en godtroende befolkning.

En FAFO-rapport (2007:19) viser at 92 prosent av alle kontrakter i tilknytning til Snøhvitanlegget ved Hammerfest var gått til selskaper basert helt andre steder enn i N-Norge. Daværende rådmann i Hammerfest pekte på at «mange av bedriftene som har etablert sin tilstedeværelse i Hammerfest i forbindelse med Snøhvit, i begrenset grad registrerer selskap og ansetter lokal arbeidskraft. Den moderne norske leverandørindustrien preges av stor inn- og utleie, samt pendling av arbeidskraft fra hjemstedene sine i Sør-Norge» (Nordlys 07.05.10).

Og Statoil vurderer nå rørgass fra Barentshavet til Europa framfor en ny LNG-fabrikk på Melkøya ved Hammerfest, skriver Nordlys (25.05.11). Oljeselskapene er altså i gang med å utvikle teknologier som kan fjernstyre olje- og gassproduksjon direkte fra installasjoner på havbunnen. Produksjonen vil med andre ord kunne være uavhengig av landbaserte arbeidsplasser i N-Norge. Nylig kom det da også fram at olje- og energidepartementet har hemmeligholdt et krav fra EFTAs overvåkningsorgan ESA om å fjerne kravet om at oljeselskap med virksomhet på norsk sokkel må ledes fra eller ha base i Norge (Nordlys 01.06.11).

Dermed er Stortinget av ESA pålagt en endring av Petroleumsloven som vil fjerne den mulighet Hammerfest fikk ved utbyggingen av gassfeltet Snøhvit. Oljeselskapene skal heretter selv bestemme om de trenger å etablere landbaserte arbeidsplasser i forbindelse med olje- og gassutvinning utenfor N-Norge og i Barentshavet.

Også den såkalte «formidable veksten» i Hammerfest-regionen er faktisk direkte feil, eller tatt på krita.

Med grunnlag i Statistisk Sentralbyrå (SSB) redegjør Ingunn Elstad - medlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja - at «gassbyen» Hammerfest vil bli det første og det siste industrianlegget i oljesektoren i landsdelen (Nordlys 23.04.10).

Hun forteller at Hammerfest har hatt en stigende arbeidsløshet siden Snøhvit kom i drift i 2007. Ved utgangen av 2009 var det registrert flere arbeidsledige i Hammerfest enn før utbyggingen startet i 2001. De tre siste årene har det vært en netto utflytting fra Hammerfest på 316 personer til andre kommuner i landet. Derimot har Hammerfest hatt en sterk netto innvandring fra andre land, fra såkalte «ikke-vestlige» land som inkluderer Øst-Europa. Spørsmålet er om det dreier seg om kortvarig arbeidsinnvandring.

Allerede i 2004 (18.05.04) kunne Finnmark Dagblad slå fast at petroleumsøkonomi er dårlig kommuneøkonomi og selv om Hammerfest kommune innhenter 150 millioner i året på eiendomsskatt fra gassanlegget, har Hammerfest i dag 1,15 milliarder kroner i kommunal gjeld.

Kommunen har måttet låne for å investere i infrastruktur (barnehager, skoler) og i februar 2010 varslet rådmannen økonomisk unntakstilstand: Skatteinntektene svikter og kommunale innvesteringer har vært høye for å møte veksten Snøhvit skulle føre med seg.

De gylne løfter om arbeidsplasser og velferd i N-Norge i forbindelse med «oljenæringen» holder altså ikke mål.

Som i Irak og Libya vil også oljen og gassen fra N-Norge og Arktis være rikdom for den multinasjonale spekulasjonskapital som spekulerer i kriger, miljøødeleggelser og som kynisk utbytter sine «kolonier» og protektorater. Og N-Norge vil ikke tjene noe på en eventuell olje- og gassutvinning. Profitten vil gå til oljearistokratiet i Oslo, London, Brussel, Washington og de andre verdensbyer.