(Nr 5 - 2011) EN KVINNEKONFERANSE I REGI AV 2. ARBEIDERINTERNASJONALE I KØBENHAVN VEDTAR, 26.-27. AUGUST 1910 AT DET FRA OG MED 1911 SKAL VÆRE EN ÅRLIG KAMPDAG FOR KVINNER.

AV PER LOTHAR LINDTNER
Forslaget fremmes av Clara Zetkin, representant for det sosialdemokratiske partiet i Tyskland, SPD. I begrunnelsen heter det: ”I forståelse med det klassebevisste og fagorganiserte proletariatet organiseres en egen kvinnedag hvert år. Nå må vi først agitere for kvinnenes stemmerett”. Ikke tilfeldig er Clara Zetkin den mest markante av kvinnene på konferansen. Allerede, 19/7-1889, under stiftelseskonferansen for 2. internasjonale i Paris, kritiserer hun den borgerlige kvinnebevegelsen ved å kreve at kvinnekamp ikke snevres inn til kamp på systemets premisser: ”Vi tror ikke full emansipasjon oppnås verken ved at kvinner får innpass i såkalt frie yrker, lik rett til utdanning eller politisk likestilling med mannen. Det er rettferdige krav, men rettighetene vil fortsatt begrenses av mangel på sosial frigjøring. Kravene må gå lenger. Kvinnefrigjøring må bli del av menneskehetens felles kamp for arbeidets frigjøring fra kapitalen. Bare sosialisme kan sikre kvinner og arbeidere fulle menneskeretter”. Altså allerede i 1889, 21 år før vedtaket i København, formulerer Clara Zetkin et revolusjonært syn på kvinnekampen og advarer mot illusjoner om likestilling uten å løse motsigelsen mellom arbeid og kapital. Likevel er det flere røtter til dagens 8. mars. Kamp for kvinners rettigheter er del av kamp for mer demokrati. Arbeiderbevegelsen sørger for at den ikke snevres inn til borgerlig feminisme. I Norge husker vi fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 og pionerkvinners kamp for fred og humanisme.

Københavnvedtaket i 1910 og Clara Zetkins rolle:
Med Clara Zetkin og arbeiderbevegelsen får kampen et universelt, revolusjonært perspektiv. Etter vedtaket i København organiseres første internasjonale kvinnedag, 19. mars 1911. På 2. internasjonales 6. kvinnekonferanse i Jena i 1911 orienterer hun om intern strid i partiet før vedtaket: ”Så mange SPD´ere er negative til forslaget om egen kvinnedag at det ikke kan legges fram på vegne av den tyske delegasjonen, men som forslag fra enkeltpersoner. Men frykten for at initiativet ikke tjener bevegelsen, er tilbakevist med glans. Vår opptreden dreier seg ikke ensidig om kvinners rettigheter. Fra første stund er det del av en breiere kampanje som vil styrke hele arbeiderbevegelsen.”

Antimilitaristen Zetkin bryter med SPD i protest mot krigsbevilgningene alt i 1914. Sammen med Luxemburg og Liebknecht stifter hun Tysklands Kommunistiske Parti, KPD, 1/1-1919, under novemberrevolusjonens mest dramatiske dager. Det ender i blodbad. Liebknecht og Luxemburg myrdes, men Clara Zetkin fortsetter kampen, fra 1920 til -33 som representant for KPD i riksdagen, i partiets sentralkomitè og som representant i 3. kommunistinternasjonales ledelse (Komintern). .

Københavnvedtaket, Norden og Alexandra Kollontai:
Under den kalde krigen på 1950-tallet dukker det opp feilaktige opplysninger om forløpet til 8. mars. Den revolusjonære sosialismens betydning tones ned. En myte er framstilling av en spontan streik blant kvinnelige tekstilarbeidere i New York, 8. mars 1857, som grunnlag for kvinnedagen. Kvinnehistorikerne Kandel, Picq og Kaplan sier (på 1980-tallet) at 1857-oppstanden er en ”legende” som tilslører historien om 8. mars. Kvinnekamp i USA er viktig nok. Men den internasjonale kvinnedagen, 8. mars er en annen historie:

I 1910 vedtar altså 2. internasjonales kvinnekonferanse i København å avholde internasjonal kvinnedag hvert år. Forslaget fra Clara Zetkin er inspirert av kvinnelige kamerater fra USA og 17 andre land. Første kvinnedag, 19. mars 1911, markeres i Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits og USA. I Tyskland deltar over 1 million. Kvinner utgjør det store flertall som krever politisk likestilling. Nå griper idèen om en kvinnekampdag om seg.

I Norge har kvinner fra borgerskapet fått stemmerett først i 1907. Gjennomslag for full stemmerett i Norge kommer i 1913, året før 1. verdenskrig. Arbeiderinternasjonalen splittes på holdning til krigen. Det viser seg også i Norge. Arbeiderpartiet får en sterk venstrefløy. Første markering av dagen er trolig i 1915 når Arbeiderpartiets kvinneforbund i Oslo avholder folkemøte for fred med Alexandra Kollontai som hovedtaler. Året før har hun gått over til Lenins antimilitaristiske og revolusjonære fløy i det russiske sosialdemokratiet, bolsjevikene. Senere representerer hun Sovjetunionen (SU) i Oslo fra 1923 og er verdens første kvinnelige diplomat. Hun fortsetter som SUs ”sendekvinne” i Oslo til 1930. Så blir hun SUs representant i Stockholm, fra 1942 som ambassadør.

Kvinnene og den russiske revolusjon, 1917:
Zetkin og Kollontaj er på den antimilitaristiske venstrefløy i arbeiderbevegelsen ved starten av 1. verdenskrig. Sterke kvinner er hoveddrivkrefter i fredsbevegelsen før krigsvanviddet bryter løs. Ellisif Wessel er blant de mest aktive norske kvinneaktivistene på samme tid. Og opprøret mot krigen fortsetter etter 1914, ikke minst i Russland. I februar 1917 samler mange kvinner seg for å demonstrere for `brød og fred` i Petrograd, i 1917. En fredelig markering er starten på flere liknende demonstrasjoner som eskalerer i februar-revolusjonen i 1917, i flg. gregoriansk kalender 23. februar; 8. mars etter juliansk kalender. På 2. kvinnekonferanse i den kommunistiske 3. internasjonale i 1921 velges datoen 8. mars til minne om kvinnenes innsats i februarrevolusjonen. Forslaget legges fram av den bulgarske delegasjon. Dermed har Zetkin, Kollontai og alle andre delegater på samme møte andel i 8. mars som felles dato for den internasjonale kvinnedagen. Det er kontinuitet når FNs generalforsamling i 1977 anerkjenner 8. mars som internasjonal kvinnedag.

Kvinnekamp fram til i dag:
På 1920-tallet blir 8. mars stadig viktigere globalt, langt utenfor Vest-Europa. På 1930-tallet preges dagen av kamp mot fascisme. Fascistdiktaturene i Europa forbyr 8. mars, men også i konsentrasjonsleirene teller slike ord på 8. mars og 1. mai: `De som kjemper, kan tape. De som ikke kjemper har allerede tapt!`

Etter 1945 holdes dagen i hevd av Norsk Kvinneforbund, den norske avdeling av Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund. Snart raser den kalde krigen og kvinner som markerer dagen, møter mye motstand. En kvinnebevegelse inspirert av norske maoister forsterker tradisjonen på 1970-tallet med basis i Kvinnefronten som vokser fram ved Universitetene i Norge. Etter hvert blir markeringene mer tverrpolitiske og konsentrert om krav som samler og ikke splitter. I 1978 går 20 000 kvinner og menn i 8. mars-tog.

I dag må vi gi nytt liv til antimilitaristiske solidaritetstanker, selve utgangspunktet for 8. mars. Dagen må fortsette som kampdag fordi mange av de opprinnelige kvinnekravene ennå ikke er oppfylt, verken lokalt eller globalt.