(Asbjørn Hortman - nr 2 - 2011) SANNSYNLIGVIS KOMMER DET TIL Å STÅ I SAMTLIGE HISTORIEBØKER I FRAMTIDEN AT SOVJET INVADERTE AFGHANISTAN I 1978, OG OKKUPERTE LANDET FRAM TIL 1989, DA DE MÅTTE FLYKTE HEIM ETTER ET YDMYKENDE MILITÆRT NEDERLAG.

Derfor kom det for meg som en stor overraskelse at Wikipedia beskriver denne epoken på en måte som ligger tett opp til det virkelige hendelsesforløpet.
Jeg søkte i tur og orden på de personene som innehadde presidentvervet i Afghanistan i den aktuelle perioden, nemlig Noor Muhammad Taraki, Hafizullah Amin, Babrak Karmal og Muhammad Najibullah.
Her følger et kort sammendrag.

Noor Muhammad Taraki
Han blir beskrevet som en Moskvaorientert marxist-leninist, som var med og stiftet (jeg bruker de engelske betegnelsene) Peoples Democratic Party of Afghanistan (PDPA) i 1965.
Dette var helt og holdent et kommunistisk parti.
I 1967 ble partiet splittet i to fraksjoner, Khalq (folket) og Parcham (flagget)
PDPA arbeidet legalt og var representert i nasjonalforsamlingen.
Den 27. april 1978 grep PDPA makten gjennom et militærkupp. Taraki ble president, og han installerte et regime som varte til i april 1992. Landet ble omdøpt til Democratic Republic of Afghanistan.
Den 5. desember 1978 ble det undertegnet en vennskapsavtale mellom Afghanistan og USSR.
Rivaliseringen mellom de to fraksjonene fortsatte. President Taraki og statsminister Hafizullah Amin tilhørte Khalq- fraksjonen, mens de fremste navnene innen Parchamfraksjonen var Babrak Karmal og Mohammad Najibullah. Samtlige av disse skulle etter tur komme til å inneha presidentvervet.
I løpet av de første 18 månedene innførte Taraki et marxistisk styresett, i følge Wikipedia. Men landreformer og forbud mot tvangsekteskap skapte stor motstand innen store deler av befolkningen i dette tilbakestående landet.
På veien heim fra et møte av alliansefrie nasjoner i Havanna stanset Taraki i Moskva for å forhandle med Sovjetlederne. Dette skjedde den 20. mars 1979.
Her kom Taraki med en formell forespørsel om støtte av sovjetiske bakkestyrker.
Her er hva daværende statsminister Aleksei Kosygin svarte:

”Vi mener at det ville være en fatal feil å gå inn med bakkestyrker. Dersom våre tropper gikk inn, ville ikke det forbedre situasjonen i ditt land. Tvert imot, den ville bli verre. Våre tropper ville måtte kjempe ikke bare mot utenlandsk aggresjon, men også mot en betydelig del av ditt eget folk.”

Men Taraki forhandlet seg fram til noe militær støtte. Kamphelikoptre med russiske piloter og vedlikeholdspersonale, 500 militære rådgivere, 700 fallskjermsoldater for å forsvare Kabul flyplass. Dessuten ble Taraki lovet 300 000 tonn hvete.
Ved samme anledning sa også president Bresjnev at en full sovjetisk intervensjon bare ville gagne ”både deres og våre fiender.”
Bresjnev rådde også Taraki til å bremse på de sosiale reformene, og å søke en bredere basis for sin regjering.

Det oppsto fra første stund en rivalisering mellom Taraki og Hafizullah Amin, selv om de tilhørte den samme fløyen innen kommunistpartiet. Denne rivaliseringen endte med at Taraki ble drept, det sies at han ble kvalt ved hjelp av ei pute, av Amin personlig.
Hafizullah Amin overtok deretter som president.

Hafizullah Amin
Det er ikke så mange opplysninger om Amin. Han studerte matematikk og fysikk ved universitetet i Kabul før han reiste til Columbia University i New York der han tok sin mastergrad i 1957. Amin reiste til Afghanistan i 1965 og sluttet seg til det afghanske kommunistpartiet, hvor han senere ble et framtredende medlem av Khalq-fraksjonen.
Uroen fortsatte i hans regjeringstid, og Amin forsøkte å styrke sitt maktgrunnlag ved å renske ut antatte fiender av kommunistpartiet.
Den 27. des. 1979 intervenerte Sovjetunionen, Amin ble drept under uklare omstendigheter, og Babrak Karmal ble hentet heim fra sin ambassadørjobb i Pakistan og innsatt som president.
Det kan her tilføyes at de første meldingene gikk ut på at det var stor sovjetisk aktivitet ved flyplassen i Kabul, men et par dager senere var det plutselig snakk om en sovjetisk invasjon.


Babrak Karmal
Karmal tilhørte Parchamfraksjonen, som i motsetning til Khalq mente at landet ikke var beredt til å bygge et sosialistisk samfunn. Han støttet heller ikke militærkuppet som brakte kommunistene til makten.
Karmal var en annen type leder enn de to foregående. I sin første radiotale forsikret han at ingen ville heretter bli henrettet. Det skulle holdes frie og demokratiske valg. Personlig eiendom og individuell frihet skulle sikres. Men han understreket også at den brede, nasjonale regjeringa som skulle etableres, ikke skulle være sosialistfiendtlig.
I begynnelsen fikk Karmals regjering liten støtte internasjonalt.
Innenriks møtte regjeringen motstand, og en utmattende borgerkrig mellom det kommunistkontrollerte regimet og Mujaheddin startet. Mange afghanere, Wikipedia anslår tallet så høyt som 5 millioner, flyktet til Iran og Pakistan, hvor de dannet geriljagrupper som skulle bekjempe regjeringstroppene og sovjeterne inne i Afghanistan
Andre motstandere av regimet forble i Afghanistan hvor de dannet kampgrupper. Disse fikk militær støtte, først og fremst fra USA, Saudi Arabia, Egypt og Folkerepublikken Kina (!!)
Moskva innså etter hvert at Karmal ikke var den rette mannen til å lede Afghanistan.
Michail Gorbatsjov sa det slik:
”Hovedårsaken til at det ikke er blitt noen nasjonal konsolidering så langt, er at kamerat Karmal håper på fortsatt å sitte i Kabul ved vår hjelp.
I november 1986 ble Karmal avløst som president av Mohammad Najibullah.

Et poeng er det at Babrak Karmal deretter flyttet til Moskva, angivelig for medisinsk behandling. Han returnerte til Afghanistan i 1991, men døde i Moskva i 1996.