I lys av   Treholtsaken

(Asbjørn Hortman - nr 20 - 2010) Treholtsaken har plutselig fått ny aktualitet. Dette på grunn av ei bok som nettopp har sett dagens lys. I denne boka hevdes det at mange av de bevisene som felte Arne Treholt rett og slett er fabrikkert av overvåkingspolitiet.

 

 

Selve Treholtsaken skal jeg la ligge her, men jeg kan fortelle en del om hvordan overvåkingspolitiet arbeider. Det har jeg nemlig personlige erfaringer om.

 

På slutten av 90-tallet ble det åpnet adgang til å få innsyn i overvåkingspolitiets ”mapper.”

Det var SV-politikeren Berge Furre som foranlediget dette.

Jeg anså det slik, at dette var noe som ikke angikk meg. Etter nærmere tre år sendte jeg likevel en søknad til det nyopprettede Innsynsutvalget.

Overraskelsen var stor, for å si det mildt, da jeg omsider fikk tilsendt mappa. For den var på anslagsvis hele 170 sider, en av de mest voluminøse mappene i hele landet!

 

I min pure ungdom førte jeg en heller anonym tilværelse. Jeg gikk ikke av veien for en politisk diskusjon, hvor jeg alltid forsvarte vår store nabo i øst, riktig nok. Og så hadde jeg vært noen turer i Øst-Europa, som menig deltaker i internasjonale ungdomsfestivaler.

Overvåkingspolitiet så det på en annen måte. Det viste seg at jeg spesielt på 1950-tallet var gjenstand for stor oppmerksomhet. Her noen få eksempler.

Min første store synd var at jeg i 1951, like etter at jeg begynte i NSB, hadde gitt et beskjedent pengebidrag bidrag til NKP-avisa Nordland Arbeiderblad, i følge mappa.

 

Som aspiranter ved NSB måtte vi tåle hyppige omstasjoneringer. Dette var fast rutine, vi skulle komme i kontakt med forskjelligartede gjøremål.

Men overvåkingspolitiet fant disse flyttingene mistenkelige. Mappa inneholder kopier av brev til vedkommende politimester for hver omstasjonering. Nå hadde den personen som blir betegnet som en farlig kommunist, ”tatt utflytting.”

Hva med en henvendelse til arbeidsgiveren, NSB?

 

POT-mappas eventyr

Mappa mi inneholder videre eventyr om at jeg under påskeperm hos familien i Grong mens jeg avtjente verneplikten, skulle ha gjort en avstikker til Namsos, og tilbudt en person betaling for graderte opplysninger. Men saken er at jeg aldri har bodd i Grong, påskepermen nøt jeg heime på Majavatn.

Vil også nevne at jeg en gang på 60-tallet angivelig skulle ha vært på en tur i DDR, med egen bil. Men på det tidspunktet hadde jeg verken bil eller førerkort!

I mangelen på noe konkret, har overvåkingspolitiet med andre ord lagt for dagen en frodig fantasi.

 

Sjøl slapp jeg med å bli overvåket, men det kunne ha gått mye verre.

I 1949, mens kommunisthysteriet var på sitt aller verste, fikk vi noe som het Unntakslovene. Disse skulle tre i kraft i krigstilfelle, eller når krig truet. Med hjemmel i disse lovene kunne personer som ble ansett for å være en fare for rikets sikkerhet, interneres uten lov og dom. ”Rettergangen” skulle resultere i frifinnelse eller dødsdom. Og, dødsdommen skulle fullbyrdes innen 48 timer.

Dette skjedde i landsfader Einar Gerhardsens Norge.

Det fantes visstnok rundt 250 personer i landet som på denne måten var i søkelyset.

Tatt i betraktning av jeg stadig blir omtalt som hovedobjekt for overvåkingen, blir betegnet som en farlig kommunist, og var blant de få som fikk erstatning, anser jeg det som overveiende sannsynlig at jeg befant meg på denne dødslista.

 

Overvåkningen

Overvåkingen av kommunister og venstreorienterte under hele den kalde krigen var helt og holdent grunnløs. Under Jaltakonferansen i 1945 tilbød faktisk president Roosevelt Sovjet ei isfri havn i Nord-Norge! Han nevnte faktisk konkret Narvik og Skibotn. Dette benektes ikke av historikere, men forklares gjerne slik at den amerikanske presidenten på det tidspunktet varen dødssyk mann. Han døde da også noen uker senere, og fikk ikke oppleve freden.

Men saken gikk sin gang innen diplomatiet, og resulterte i følgende konsise note fra sovjetregjeringen: Sovjetunionen har ingen territoriale krav overfor Norge.

I forbindelse med 25-årsmarkeringen for sovjettroppenes befrielse av Aust-Finnmark, besøkte en sovjetisk delegasjon Nord-Norge høsten 1969. De brakte da med seg arkivmateriale angående denne noteutvekslingen. Dette burde jo være en sensasjon, men bortsett fra avisa Nordlys, var det ingen som viste interesse.

For dette var farlig stoff for kaldkrigerne. Fiendebildet av Sovjet ville få en alvorlig knekk om dette ble kjent.

 

Senere tids forskning, som det heter, har da også vist at det i virkeligheten aldri eksisterte noen fare for sovjetisk ekspansjon i vest.

Vi var noen som hevdet det under hele den kalde krigen, og det fikk vi svi for.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering