(Nr 15 - 2010) Innstillingen fra dette regjeringsoppnevnte utvalget ble leverte for vel to uker siden og har skapt stor debatt.

Av Harald Reppesgaard

Dessverre ikke om de viktigste forslagene men om man skal gi Heroinbehandling til de mest slitne og ”uhelbredelige” heroinister på samme måte man gir Metadon til andre misbrukere. Argumentasjonen har spisset seg til om staten skal være ”langer” for et fåtall (200-300) personer som har gått gjennom de fleste behandlingstilbud uten å bli rusfrie, eller ikke. Svart-hvitt tenkningen er også gjennomført i denne feiden som ellers der følelser styrer over rasjonaliteten. De viktigste samfunnsperspektivene kommer i skyggen av moralisme og fastlåste tankebaner fra 1960-70 årene. Vi må understreke at kronisk rusavhengighet er klassifiser som sykdom og pasientene har rettigheter innen spesialisthelsetjenesten. Her må gjelde at forebygging og behandling må stå i fokus og ikke den enkeltes evne, vilje, karakter for å kunne ”ta seg sammen”. Hva da med de overspiste og røykere som blir syke av sine ”misbruk”?

Rusmisbruker vår tids filleproletariat

Uten unntak ender de kroniske rusmisbrukerne nederst i samfunnet rangstige, sosialt og økonomisk. De tilhører ”filleproletariatet” i vår kapitalistiske hverdag da de mangler status og økonomi. Det er nok 20 år siden Carl I Hagen ville sende dem til Bjørnøya for å få dem ut av øye og sinn, men holdningene hos borgerskapet, politiet og rettsvesenet har de samme trekk ovenfor disse som skjemmer ut Oslo og gir faén i deres bonitet. Slike hagenske ”empatier” representerer sider ved det kapitalistiske samfunns kultur og overbygning ovenfor de svakeste i samfunnet og er ingen tilfeldighet. Klarer du ikke å yte, skal du heller ikke nyte. Uansett årsak. La oss ta for oss innledningen til rapporten som er tilsynelatende sosialpolitisk korrekt:

Narkotika-avhengighet og følger

Tusenvis av mennesker i Norge er avhengige av narkotika. Ingen vet nøyaktig hvor mange. Rundt hver eneste narkotikaavhengige person er det mange berørte: barn, foreldre, søsken, venner og bekjente. Beregninger antyder at rundt 8000 personer injiserer heroin i Norge.1 Bruken av sprøyter ut­gjør en stor risiko for liv og helse, og det er mange overdosedødsfall hvert eneste år. Alle narkotika-avhengige har sin historie, og hver av historiene er et vitnesbyrd om at vi som fellesskap må gjøre mer for at riktig hjelp skal komme i rett tid.

Gateomsetningen av narkotika skjøt fart i Norge fra slutten av 1960-tallet.2 Norge har dermed mer enn førti års erfaring med behandling av narkotika-avhengige. Likevel er det mange som ikke får den hjelpen de trenger. Mange lever i fattigdom, under uverdige forhold og sliter med psykiske og fysiske plager i tillegg til selve avhengigheten. Narkotika-avhengighet er medisinsk og psykososialt komplisert å behandle. Man skal behandle avhengigheten, men den enkelte skal også få hjelp til å ta tak i selve livet: forholdet til familien og venner, et sted å bo, komme i ut­danning, jobb eller annen aktivitet, ta tak i gjeldsproblemer, få orden på kosthold og ødelagte tenner. Behandling av rusavhengighet er å få orden på et helt liv.

Ingen vet hva rusavhengighet koster samfunnet. I 2010 bruker staten og kommunene til sammen rundt 5 milliarder kroner direkte til rusfeltet. Da er ikke sosiale stønader, trygdeytelser eller kostnader som følge av kriminalitet tatt med. Penger er like­vel bare en liten del av omkostningene med rusav­hengighet. De menneskelige belastningene kan ikke beregnes i kroner og øre.

Terapi – ikke straff

Utvalget har brukt fantasien og vil bruke nettsider og bloggere for å nå ungdom med faktakunnskap. Dette er jo billig forebyggende arbeid. Viktigere er forslaget om å avkriminalisere brukerne som lever i stor elendighet. For mange er rusen et utrykk for problemer og dyp elendighet. I en slik situasjon vil en bot eller en fengselsdom være en ekstra belastning og ikke en vei ut. Disse personene trenger et alternativ der det tas tak i årsakene til at man har begynt å eksperimentere med narkotika, et alternativ som innebærer opp­følging snarere enn straff.  Politiets arbeid må rettes mot pushere og bakmenn ikke mot syke mennesker. Våre myndigheter er seint ute i Europa for å forstå at her trengs terapi ikke tyning. Portugal har opprettet en nemnd­ordning som følger opp personer som pågripes av politiet for besittelse av narkotika til eget bruk. Nemndene er tverrfaglige og vurderer den enkeltes rusproblematikk og hvilken form for hjelp eller oppfølging hver og en har behov for. Reformen i Portugal har endret fokuset fra straffeforfølging til behandling og oppfølging – både av dem med begynnende narkotikaproblemer og de narkotikaavhengige.