I år så det først nesten ut som om nazistene ikke ville få lov til å marsjere gjennom Dresdens berømte gamleby. Men 5. februar, i siste øyeblikk, bestemte forvaltningsretten for delstaten Sachsen at marsjen fra rundt 6500 brune likevel skulle tillates. En kunne ha begrunnet et forbud med å vise til ”sikkerhetsmessig unntakstilstand”, men retten så det ikke slik.

Bearbeidet for Friheten av Per Lothar Lindtner

I stedet krevde delstatsretten at Dresden skulle forsvares mot utenforstående ”bråkmakere”, dvs. demokratisk innstilte mennesker, i første rekke antifascister. Slik viste det seg på en ekstrem måte hvor mye Sachsens rettsapparat egentlig er ”verdt”! Bystyret i Dresden ba derimot retten i Bautzen utfra en vurdering av situasjonen som ”høyeste form for unntakstilstand” om hjelp for å få legalisert et forbud mot nazistenes ”sørgemarsj”. Selve språket som brukes i søknad og avslag fra delstatsretten i Bautzen gir oss pustebesvær. Derfor var det bra at ”Dresden - nazifrei” (Dresden fri for nazisme) trass i politi -og vilkårlig rettspraksis ikke ble stoppet og at masseblokaden av byen fortsatte. Fra hele Tyskland kom over 100 busser for å hjelpe til med å forhindre at Dresden nok en gang ble politisk tilgriset.

Bakgrunn: Å holde ro er borgerplikt nr. 1! Slik ville de gjerne ha det, alle marionettene for den virkelige kapitalmakten, like før 65-årsdagen for den anglo-amerikanske bombingen av Dresden. Ifølge CDUs ordfører skulle katastrofen minnes i taushet! Ikke få av innbyggerne ser kun bombeofre og glemmer altfor lett at byen var del av nazi-systemet. Eller har de glemt at store deler av folket med ”Heil Hitler”-brøl velsignet en friksjonsfritt massemord på millioner uskyldige. De nekter å innse at et overveiende flertall valgte likegyldighet til pågående menneskeslakt (relativt få antifascister på samme tid endrer ikke det prinsippielle). Sannheten er verre, for i Dresden står nå minnesmerket ved ”vår frues kirke” som først på 90-tallet ble gjenoppbygget. Den skal være et symbol på at byens innbyggere ønsker forsoning med gjerningsmennene; (de allierte bomberne!) Men var det de eneste og virkelig skyldige?  Skal vi altså i taushet kun minnes ofrene, noe som trass i alt er menneskelig og legitimt, men samtidig la unge og eldre nazister holde på med sine saker i fred?

I fjor var nazistenes spøkelsesaktige sørgemarsj preget av fakler til Richard Wagners musikk.  Og denne nazimarsjen var beskyttet av politi. Skal vi oppleve at politiet nok en gang gir dem lov til å snu opp ned på sannheten, slik at de skyldige får en offer-rolle i den til nå største nazi-oppmarsjen i Europa?