Naturressursene er i økende grad blitt overført fra fellesskapet til private. I jordbruket skjedde dette for mange hundre år sien ved at kongen delte ut parseller til sine embetsmenn og andre.

Av Svein Johansen

De norske oljeressursene kontrolleres fortsatt av staten, mens utvinningstillatelsene tildeles etter søknad for hvert borefelt. I fiskeriene pågår det nå en sterk kamp om privatisering av adgangen til å hauste ressursene som i prinsippet fortsatt eies av ”det norske folk i fellesskap” som det er formulert i Havressursloven.                                                                                    Fra gammelt av har det vært slik at fisken i havet har blitt betraktet som en allmenningsressurs som enhver norsk statsborger hadde en medfødt rett til å hauste av, noe som også bekreftes av kongelige gavebrev helt tilbake til Magnus Berrføtt-sønnene på 1100-tallet. Fisken blei først en privat eiendom etter at den var fisket, og da som  fiskerens eiendom. Så lenge fisken gikk i havet, var den i henhold til gammel allmenningsrett kun gjenstand for en kollektiv haustingsrett. Denne kollektive haustingsretten kunne naturligvis ikke selges og heller ikke kjøpes. Også dagens lovverk slår fast at fiskeressursene i havet er folkets eiendom (Deltakerloven og Havressursloven). Så lenge allmenningen består, er den utnyttbar av enhver norsk statsborger som gjennom sitt ”medlemskap” i staten Norge også er medlem av den norske fiskeriallmenningen.