Gåten Josef Stalin

I 2008 iverksatte den mest sette TV-kanalen i Russland en gedigen seerundersøkelse.

Av Asbjørn Hortman Seerne skulle kåre ”Russlands navn” gjennom tidene. I utgangspunktet fkk publikum 500 navn å velge mellom, navn fra litteraturen, vitenskapen, herunder romfarten, og selvfølgelig, fra politikken. De har mange å velge mellom. Programlederne fkk seg en solid overraskelse etter hvert som stemmene begynte å strømme inn. De som lå på topp utover sommeren var nemlig Lenin og Stalin! Det ble forsøkt bortforklart med at det russiske folk tradisjonelt har hatt sans for sterke menn.

Det må her innskytes at Vestens kjæledegge Mikhail Gorbatsjov ikke var nevnt.

Kandidatene ble silet ut etter hvert, og det hele endte med at Stalin endte på tredjeplass. Han måtte stille bak Aleksander Nevsky og Pjotr Stolypin. Førstnevnte var en fyrste som slo svenskene i et slag ved Neva, derav navnet, i år 1223. Stolypin var en politiker på slutten av tsartiden, blant annet ble han utnevnt til generalguvernør i Finland etter at forgjengeren Ivan Bobrikov ble myrdet.

Pravda hevder bestemt at programlederne hadde fusket, og at Stalin var den virkelige seierherren.

Nok om det, dette viser i alle tilfelle at Stalin nyter en enorm popularitet i dagens Russland.

Hvordan kan dette henge sammen? Vi er jo opplært til å tro at den samme Josef Stalin var personlig ansvarlig for fere titalls millioner menneskers død. De mer beskjedne snakker om 20 mill, men det fnnes de som sier at 60 millioner av Sovjetunionens befolkning strøk med, blant annet ved at Stalin aktivt ville sulte i hjel store deler av befolkningen.

Det er tilstrekkelig å henvise til elementær matematikk for å kunne avvise slike tall som en stor løgn. I 1926 var Sovjetunionens folketall 146,7 mill., i følge Arbeidernes Leksikon.

Ved folketellingen i 1939 var innbyggertallet 189,0 mill. Med andre ord, en økning på 42,3 millioner, i samme tidsrom som vestlige ”historikere” hevder at et tilsvarende antall skulle vært fysisk utryddet! Noe å tenke på.

I virkeligheten var andre halvdel av 1930- tallet en gullalder i Sovjetunionens historie, når man ser bort fra stygge ting som skjedde i 1937 og 1938, noe jeg skal komme tilbake til. Befolkningsøkningen var eksplosjonsartet, som en følge av at folk hadde tro på framtida. I løpet av Stalins 5-årsplaner hadde det vokst fram hundrevis av nye byer, og 6000 bedrifter som sto for 80 % av landets totale produksjon. Fra midten av 30-tallet kunne befolkningen glede seg over store inntektsøkninger. Hva som ble gjort når det gjelder folkeopplysning og kultur generelt, er ikke lett å forklare. Det var en opplyst og lesende befolkning som møtte krigen, leste jeg et sted. Da krigen kom, ble årsklassene fra 1905 til 1918 innkalt, med andre ord, de som da var mellom 23 og 36 år. Et tegn på at de overvurderte sin egen styrke, og undervurderte fendens. Etter som krigen skred fram, og Den røde armé led enorme tap i falne og tilfangetatte, mente militære eksperter at Sovjet var i ferd med å tape krigen. Så dukket det opp et utall av, ikke bare divisjoner, men hele arméer, til alles forbauselse. Forklaringen er så enkel som at ungdom, både menn og kvinner, i hundretusentall, kanskje millioner, meldte seg som frivillige. De hadde noe å forsvare. Ville de ha forsvart en ledelse som hadde forvoldt millioner av menneskers død?

Men som vi alle vet, så foregikk det en bitter maktkamp i Sovjet på 1930-tallet. Moskvaprosessene og utrenskningene er noe som historisk interesserte kjenner til. I kjølvatnet fulgte summariske rettssaker og henrettelser. Det ble opprettet 3-mannsjuryer som hadde myndighet til å avsi dødsdommer i saker som høyesterett vanligvis tok seg av.

Men omfanget av henrettelser lå på et helt annet nivå enn det vi er opplært til å tro.

Den 21. nov 2008 hadde Pravda en artikkel med tittelen ”Sannheten om represaliene.” Her fnnes en tabell over ”Antall tiltalte for kontrarevolusjonære og andre statsfendtlige forbrytelser i årene 1921 – 1953.” Tallene skriver seg fra en undersøkelse som ble gjort i 1954, like etter Stalins død. Antall dødsdommer for hele denne perioden blir oppgitt til totalt 799455. Et skremmende høyt tall, men likevel bare 2 % av 40 millioner, som er det mest vanlige anslag over Stalinofre. Årene 1937 og 1938 skiller seg dramatisk ut, da ble det til sammen avsagt i overkant av 680 000 dødsdommer, eller rundt 85 % av det totale antallet i hele nevnte periode. Spørsmålet er i hvilken grad Stalin var medskyldig i disse massemordene. Dette var noe som lå under NKVD, innenriksdepartementet. Og her var det Nikolai Jezhov som regjerte. På Stalins ordre ble Jezhov arrestert høsten 1938, og senere henrettet. Etter det ble det slutt på vilkårlige henrettelser. Det kan selvfølgelig sies at Stalin burde ha grepet inn tidligere, men det er en annen sak.

Også innen de høyere militære kretser ble det gjort djupe innhogg. Den 29. april 1988 hadde Pravda en helsides artikkel med tittelen ”Sammensvergelsen” i Den røde armé. Her er marskalk Tukhatsjevski og 7 høytstående generaler avbildet. De ble alle dømt til døden den 11. juni 1937, og henrettet dagen etter. Men deres historie sluttet ikke der. I januar 1957 ble dommene kjent ugyldige av Sovjetunionens høyesterett, og senere på året fkk de tilbake sitt partimedlemskap og sin militære rang. I den forbindelse ble en som var i begivenhetenes sentrum i 1937 sitert slik: ”Jezhovs autoritet var så stor at ingen stilte spørsmål ved hans avgjørelser.”

Det er ingen tvil om at mange lojale offserer ble uskyldig dømt den gang. Dermed er det ikke sagt at forsvarsevnen til Den røde armé ble svekket. For, som en tysk general skrev i sine memoarer: ” Vi kjempet i blinde i Sovjet, for vi hadde ingen informasjoner om hva som skjedde bak fronten.” Med andre ord, om mange uskyldige fkk lide, så ble også den virkelige 5-kolonnen tilintetgjort før krigen kom.

De feste kommunistpartiene har vært opptatt av å fordømme det som skjedde i Sovjet på 1930-tallet, i et forsøk på å virke stuerene. Dette betrakter jeg i beste fall som å slå inn åpne dører. Jezhov og mange av hans menn ble jo henrettet ”for forbrytelser mot folket,” som det het, og til alt overmål ble samtlige dømte, både skyldige og uskyldige, unisont rehabilitert under Gorbatsjovs perestroika..

Personlig har jeg aldri fundert over hvilken rolle Sinovjev, Kamenev, Radek, Rykov, Tomski, Preobrasjenski og alle de andre dødsdømte under Moskvaprosessene i virkeligheten spilte. Det får være tilstrekkelig å registrere at det hendte. Denne tiden, og liknende situasjoner kommer ikke tilbake.

Det er verd å merke seg at den totale svartmalingen, og løgnene om Josef Stalin, er noe som har utviklet seg etter hans død. Mens han levde, var han gjenstand for nesegrus beundring av tilhengerne. Om Stalin er det skrevet hundrevis av dikt og sanger, mens det bare eksisterer anekdoter om Khrustsjov og Bresjnev, sto det i Pravda den 5. mars 2003, i forbindelse med 50-årsdagen for Stalins død. Samtidig var han høyt respektert av sine politiske motstandere. Her noen eksempler, hentet fra samme utgave av Pravda: Kerenski, Russlands leder etter februarrevolusjonen i 1917 og fram til oktoberrevolusjonen , har uttalt at ”Stalin reiste Russland fra asken og gjorde landet til en stormakt. Ved å knuse Hitler reddet han Russland og menneskeheten.” Også den russiskfødte britiske skuespilleren Peter Ustinov hevder at ”trolig ville ingen person, utenom Stalin, greid å lede krigen til en seierrik slutt” Den framtredende amerikanske politikeren Cordell Hull, samt Charles de Gaulle, og ikke minst president Roosevelt, var også blant de som roste Stalins egenskaper som leder. Også den kjente sovjetiske dissidenten Zinovjev var raus i sin omtale av Stalin:: ”Vi seiret i den store fedrelandskrigen takket være det kommunistiske systemet. Om det ikke hadde vært for Stalin og hans lederskap, ville vi blitt knust allerede i 1941.”

Og til slutt, selveste Winston Churchill ga Stalin følgende skussmål: ”Det var en stor lykke for Russland at landet ble ledet av geniet og den urokkelige hærføreren Josef Stalin.” Genierklæringen kom visstnok da Churchill skulle informere Stalin om sine planer om en landgang i Nord-Afrika i 1942: ”Med lynets hastighet satte Stalin seg inn i situasjonen,” skrev Churchill i sine memoarer.

Men, det kom også fram i nevnte utgave av Pravda at Stalin kunne være streng, ja grusom. Det utrolige skjedde, at kona til sin nærmeste medarbeider, utenriksminister Molotov, en tid ble plassert i leir. Samme skjebne fkk kona til president Kalinin. Om det muligens var NKVD-sjef Beria som sto bak, så gjorde ikke Stalin noe for å forhindre det. Han gjorde heller ikke noe for å forhindre at bror til en annen i lederskiktet, Lazar Kaganovitsj, ble arrestert og senere skutt.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering