Alle, unntatt den rødgrønne regjeringa, er dypt bekymret over tilstanden på veinettet i landet. ”Det har aldri vært gitt så mye til veier enn i vår regjeringsperiode”, gjentar navarseter utrettelig.

Av Harald Ø. Reppesgaard
leder NKP Midt-Norge

Vi har fått ”veiplan 2010-2019” som en resept på å avskaffe tilstanden som minner om personlighetsoppløsning. Men resepter er bare nyttige dersom medisinen virker. Det må gis penger, mobiliseres kunnskap og arbeidskraft skal lidelsen kureres. ”Veigalskap”, kaller også amanuensis ved høgskolen i Akershus, Knut Boge, hele veipolitikken i Norge. Vi går mot strømmen i forhold til Norge og Sverige og ligger 60 år etter utviklingen. Jeg skal ikke ta for meg alle gode argumenter for å ruste opp veinettet og å bygge nye og sikrere veier. Bare minne om at intet annet europeisk land er mer avhengig av gode veier enn nettopp Norge. Spredt bosetting øker transportbehovet og gjør det vanskelig å bygge ut kollektivtransporten. Næringslivet sliter med stor tids- og avstandshandikap ved å ligge i Europas utkant. Vi har også et elendig stam- og motorveinett mellom landsdelene og eksportmarkedene. Vanlige mennesker, også i byene så lenge kollektivtransporten er mangelfull (bl.a. Trondheim), har behov for bilen til jobb, til barnehager, til bringing og henting av barn til trening, øvelse i kulturskoler, til leger, sykehus, osv.

Det er heller ingen tvil om at bedre stamveier gir betydelig miljøgevinst i form av redusert drivstoffbruk og reduserte avgasser. Stor gjennomgangstrafkk kanaliseres gjennom gode stamveier utenom tettsteder og byer.

Hvorfor skjer så lite? Økonomer er en underlig rase. De utgir seg for å være vitenskaplige og faktabaserte. Den globale fnanskrisen viste at de i beste fall er forvirrede spåmenn og lever i sin snevre verden. Spåmannsgenet går i arv. De samme oppfatningene, løsrevet fra virkelightens verden, lar økonomene få dominere livet vårt fra slektsledd til slektsledd. Særlig ser det ut til at økonomene i det norske fnansdepartementet lever i sin lille boble. De investerer heller milliardene i utlandet gjennom Oljefondet som igjen investerer i norsk næringslivs konkurrenter. I andre land mener ledende økonomer at lønnsomme investeringer i infrastruktur skaper grunnlag for framtidig økonomisk vekst. Lønnsomme investeringer fra Oljefondet i samferdselsstrukturer vil gi oss høy avkastning på pengene i lang framtid. En slik bruk av fondet vil ikke være så sårbar for fnansielle krakk eller krise som i markeder fondet har investert i.