Det er en farlig trend i hele Europa, og ikke minst innen EU, der stadig fere lønnstakere ikke gidder å stemme. Dette er fullt forståelig, ettersom det tilsynelatende er liten forskjell mellom partiene, og at politikere ofte bryter løftene til lønnstakerne og oppfyller løfter til de rikeste.

Det er imidlertid en viss forskjell mellom partiene, og denne ser rike spekulanter. Derfor gir disse millionbeløp til Frp og Høyre for å hindre en mer rettferdig fordeling. Også godt betalte funksjonærer strømmer til valglokalene for å styrke høyresiden. På TV-skjermen og i avisene gis det uttrykk for at det bare er investorene som betyr noe. De skaper arbeidsplasser sies det, - sjøl om Rimi-Hagen ved sin investering i supermatvarebutikker med en minimal og stresset bemanning, - bidro til at mange mindre butikker med fere ansatte bukket under.

Hvor går så skillelinjene, og hva er hovedproblemet i norsk politikk?

Når fokus rettes mye på homofli, kvinnelikestilling og rasisme, blir det avledningsmanøvrer fra hovedmotsetningen mellom arbeid og kapital. Finanskrisa som ryster verden og truer våre arbeidsplasser, er et utslag av de grunnprinsipper som også gjelder i EU, - der kapitalen skal ha makismalt spillerom, med minimal offentlig kontroll. Hovedspørsmålet er derfor: Skal hele folket, gjennom sine valgte i Storting og kommunestyrer, - sjøl bestemme hvordan vi skal forbedre landet vårt for alle, - eller skal vi overlate dette til spekulantene i Europa-Unionen?

Med sitt borgerblå fagg viser EU sitt sanne ansikt. To ganger har folket avvist kapitalstyret, - og i de seinere årene har det vært et klart Nei til EU i Norge. Stoltenberg-regjeringa som vil ha mer kontroll over kapitalen, har ved sin politikk gjort Norge til det landet i Europa som har sluppet best fra fnanskrisa. Over hele Europa lovprises den skandinaviske velferdsmodellen som venstresida har drevet fram. Allikevel ser vi at de borgerlige partiene, og ikke minst det høyreekstreme Frp, leder knapt på meningsmålingene. Dette partiet som er tilhenger av tidligere USA-president Bush’ farlige krigs-, og skammelige helse- og omsorgspolitikk, - er i realiteten tilhengere av EUs prinsipper om kapitalens frihet. Men fordi fertallet i vårt folk ikke ønsker å underordne seg Europa-Unionen, er Frp så feigt at de ikke tør tone fagg i vår tids aller viktigste sak. Nei-partiene SV og Senterpartiet, som i regjeringa har gjort en god jobb ved barnehageplass til alle og sikret Bygde-Norge ved nye milliarder til kommunene, - straffes nå av velgerne fordi mediene stadig terper på at de ikke har fått gjennom sine saker.