Norge har som de andre ikke-sosialistiske land et kapitalistisk styringssett.

Hva mener vi med det? Et mindretall i landet, ca 10 % kontrollerer og styrer ca 95 % av kapitalen og råstoffene i landet. Det skjer gjennom direkte eierskap og aksjer i de store selskapene i landet (Statoil, Hydro, Telenor, NSB, Norske Skog m.f.) som selv bestemmer produksjonen, hvor bedriftene skal ligge, antall ansatte m.m. De styrer og forvalter rikdommer og arbeidsplasser utenfor de folkevalgte organers beslutningsmyndighet. Eierne – kapitalistene – har lagt grunnlaget for et samfunnssystem hvor et lite mindretall bestemmer flertallets grunnleggende behov og interesser.

Kapitalismen kommer i store kriser på grunn av overproduksjon av varer som markedet ikke kan konsumere (realkrise). For at kapitalistene skal opprettholde sin fortjeneste – proftt – må de kutte kostnader. Det betyr først og fremst å si opp ansatte for å spare lønninger. Bedriftene har ikke ansvar for de sosiale og samfunnsmessige følgene for de ansatte og lokalsamfunnene. De økonomiske og sosiale byrdene lesses på offentlige myndigheter som etter hvert også får mindre skatteinngang og mindre økonomisk mulighet til å gi hjelp. Bedriftene tar ikke opp lån. Banker og forsikringsselskaper får ikke sirkulasjon i pengemengden og kommer også i krise (fnanskrise).

Marx har påvist at slike kriser rammer de kapitalistiske samfunn med en viss regelmessighet (sykliske kriser) med store virkninger for arbeiderklassen internasjonalt da kapitalismen i dag er global og av imperialistisk natur. Vi opplever massearbeidsledighet, mangel på investeringer i offentlige tjeneste og næringer og drift av samfunnsinstitusjoner som sykehus, skoler, barnehager og infrastruktur som veier, jernbane, strømforsyning m.m.