(Nr 1 - 2007) De forente staters administrasjon så ikke i alliansen et uttrykk for religion, men for den kraft kirken som institusjon utgjorde i den realpolitiske sammenhengen. Washington brukte Pavestaten på samme måte som de kom til å prøve å gjøre noe senere med Islam.

Gjennom denne alliansen ble det det geopolitiske verdenskartet omskapt og måten å føre utenrikspolitikk på ble endret. En ny, aggressiv politisk-klerikal blokk ble skapt som den avgjørende faktor i De forente staters utenrikspolitikk, som kom til å få de mest fatale konsekvenser i forhold til Jugoslavia. Ordene jeg nettopp siterte fra denne akademikeren om Pavestatens nøkkelrolle i forandringen av verden, ble bekreftet av Michail Gorbatsjov som i La Stampa, 3. mars 1992 sa: ”Alt som hendte i Øst-Europa de siste få årene hadde ikke vært mulig uten Pave Johannes Paul II.”
Under disse tilbakelagte få årene i Øst-Europa ble Jugoslavia brutt opp under blodsutgytelser; en stat som Vatikanet under 1. verdenskrig søkte å forhindre opprettelsen av, en stat hvis ødeleggelse, fulgt av mye blodsutgytelse, (Vatikanet) deltok i en gang før, da det støttet Hitler, Ustasja-staten og forbrytelsene Ustasja begikk under 2. verdenskrig. Vatikanets politikk overfor Serbia var allerede formulert, noe som beviselig fremgår av det nettop siterte brev fra 1914, som daterer seg tilbake til en tid før dannelsen av Jugoslavia. Etter at serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike var blitt dannet, ble denne multireligiøse staten ansett som hovedbarrieren mot spredningen av katolisismen til østen. Balkan representerte for Vatikanet et territorium hvor misjonerende aktivitet var prioritert. Det er derfor Pave Johannes Paul IIs og Den katolske kirkens politikk overfor Jugoslavia på den tiden representerte sluttfasen for den katolske kirkens deltagelse i prosessen som tilintetgjorde Jugoslavia. Jeg vil hoppe over en serie eksempler og møter fra 1991 og 1992 som bekrefter dette, fordi tiden ikke tillater meg å sitere alle, men jeg vil in-kludere dette i den teksten jeg kommer til å levere inn. I kjølvannet av anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia satte Vatikanet straks i gang en fredsskapende politikk. I 1994 uttrykte Paven ønske om å besøke Zagreb, Beograd og Sarajevo. Men Vatikanets diplomater fordømte ikke fordrivelsene, under Operation Flash og Storm, av serbere fra deres om-råder i Kroatia hvor de hadde levet i århundrer. Jeg vil minne dere om at lord Owen kalte Operation Storm ”den største etniske rensning på det tidligere Jugoslavias territorium.” Vatikanet kalte disse aksjonen for gjenvinning av terreng selv om dette er det territoriet hvor serberne hadde levet i århundrer. Den 19. oktober 1995 sa Paven at i visse situasjoner kan bruk av makt ikke utelukkes i den grad det er nødvendig for forsvaret av et folks berettigede rettigheter. I slike situasjoner snakker vi om en ”humanitær intervensjon” for å beskytte menneskeliv. Men, ingen menneskeliv var satt i fare på den tiden, heller ikke var der noen angrep fra de FN-beskyttede soner i Krajina på de omkringliggende områder. Dette i kontrast, for eksempel, til den beskyttede sonen i Serbrenica hvorfra angrep ble ledet alle disse årene da hundrer av serbiske landsbyer ble rasert og befolkningen slaktet. En pensjonert militær-prest i De forente staters hær, oberst Bigler, sa i Pittsburg at Vatikanet har skylda for alle vanskelighetene som oppstod på jugoslavisk territorium og at han personlig så bankkontoen til Vatikanet som bekreftet at Den katolske kirken, sammen med den tyske regjeringen, destabiliserte Jugoslavia og forårsaket et tiår av blodige begivenheter. Bigler hevder at Vatikanet pumpet inn millioner av dollar til separatister i Jugoslavia og at den katolske kirken var meget aktiv i begivenhetene i Kroatia og Slovenia. Det er velkjent at Vatikanet og pressen støttet de albanske demonstrasjonene i Kosovo og Metohija i 1989. Erkebiskopene i Ljubljana og Zagreb gjorde det samme. Under sitt besøk i Albania i 1994 støttet Paven kravene fra de albanske tilhengerne av løsrivelse i Kosovo og Metohija. Paven var den første til å be om energiske aksjoner mot Serbia i 1998. Så forvandlet han seg igjen om til fredsskaper først i mars 1999 da han ba om et møte mellom ambassadørene fra NATO-land og Sikkerhetsrådet for å ta initiativet til å stoppe krigen mot Jugoslavia. Den 1. april skrev (Paven) et brev til (president) Clinton for å stoppe bombingen i påskehelgen. Har man i minne alle Vatikanets aktiviteter i forbindelse med oppbrytningen av Jugoslavia, lyder budskapet av 12. mars 2000 fryktelig villedende da Paven sa: ”Vi kan ikke annet enn innrømme sviket mot Evangeliene begått av våre brødre, spesielt i det andre årtusenet. Å erkjenne fortidens synder leder til oppvåkning av vår bevissthet og til å inngå kompromiss med nåtiden.” Idet hun minnet om Pavens bønn om tilgivelse for den katolske kirkens synder, husket også professor Smilja Avramov i sin bok Opus Dei kritiske reaksjoner på hans uttalelse og understreket følgende ord av Leo Lyndaker, en hollandsk katolsk tenker: ”Paven uttrykker anger over fortidens gjerninger, men der er ingen indikasjoner på at han tenker på å forandre sin nåværende oppførsel.”

De forente staters rolle

Hva De forente stater angår, har det sine egne interesser i Sørøst-Europa og det tidligere Jugoslavia. Den gjensidige motvilje og konflikt, utarmingen og den totalt manglende evne til å fungere uavhengig på det politiske, økonomiske eller hvilket som helst annet plan når det gjelder småstatene eller liksomsmåstatene dannet på den tidligere Sosialistiske Føderale Republikken Jugoslavias territoium, skaffer den best mulige grunn for å etablere et amerikansk politisk, økonomisk, og særlig et miltært, nærvær i Europa. Det siste er av spesiell viktighet for De forente stater. Etter at Warszawa-pakten ble brutt opp, mistet det amerikanske militære nærværet i vest-europiske land enhvert fornuft og berettigelse. Derfor er det ikke overraskende at De forente stater har vært aktive i etableringen av denne sørgelige situasjonen som majoriteten av disse små Balkan-statene befinner seg i. Desuten har en slags kald krig fortsatt etter Østblokkens sammenbrudd ved at man på alle mulige måter har forhindret overlevelsen av et samfunn som kunne tjene som et eksempel på et vellykket alternativ til den nåværende enfoldige innpodingen av den kapitalistiske modellen, som selv har problemer. I den betydningen tillot man ikke Jugoslavia å overleve Warszawapakten fordi landet ville tilby østeuropeiske land et ukomfortabelt eksempel på uavhengig utvikling og et alternativ til ukritisk godtagelse av Vestens verdier og dermed stille tilskue en hindring for Den nye verdensorden, skapt av De forente stater som den eneste gjenværende supermakt i verden, med andre ord hindringen for å omforme verden til et korporativt samfunn under lederskap av New York-baserte banker hvor plyndring er den fremste motiverende makt. Det er velkjent at De forente staters Kongress i mars 1990 vedtok en lov for utenlandske operasjoner som innskrenket all assistanse til Jugoslavia bortsett fra de demokratiske partier. Denne loven inkluderte ny-nazister, islamske fundamentalister og senere albanske terrorister, som hele tiden var albanske separatister, blant demokratiske partier som skulle hjelpes. Det er også velkjent at rollen til den privatiserte delen av den amerikanske hæren, kalt MPRI, var å trene den kroatiske og muslimske hæren, og den spilte en nøkkelrolle i offensiven mot Krajina. Det bekreftet også at amerikanske aksjoner i forbindelse med den jugoslaviske krisen hadde som mål å opprettholde et amerikansk militært nærvær på Balkan gjennom NATO, hvilket ble realisert i Bosnia- Herzegovina, i Kosovo og i Makedonia, og den dominante innflytelsen til USA og NATO i hele Europa. Økonomisk interesse, som en interesse som står over alt annet, ser det ut som for meg, trenger ikke engang å nevnes. Streben etter dominans er den eneste forklaring på noen, ved første øyekast irrasjonelle, handlinger begått av USA, som å influere Alija Izetbegovic til å trekke tilbake sin underskrift på Cutileiro-planen (se fotnote 9; den portugisiske diplomaten Jose Cutileiro ledet forhandlingene som førte til Lisboa- avtalen som ble undertegnet 18. mars 1992 av A. I., Radovan Karadzic og Mate Bohan) og også, noe som er mindre kjent, den amerikanske undermineringen av senere fredsforhandlinger, som Vance-Owen- og Owen-Stoltenberg- planene, så vel som andre fredsplaner. Det er innlysende at det ikke var i USAs interesse å få fred på Balkan før USAs og NATOs militære nærvær var sikret og det var skapt betingelser for å utvikle en løsning under amerikansk ledelse (patronage). Den samme streben blir bekreftet av den amerikanske fastholdelse, på Rambouillet-konferansen, av NATOs militære nærvær over hele det jugoslaviske territoriumet, et krav hvis innlysende mål var okkupasjon av Kosovo, okkupasjonen av hele Jugoslavia og å sikre NATOs varige nærvær i denne regionen. Med dette målet ble Bill Clinton-administrasjonen involvert i farlige forhold og allianser med islamske fundamentalisiske organisasjoner og individer, organisasjoner som Hezbollah, al Qaeda, terroristorganisasjonen KLA (note 23: the Kosovo Liberation Army) i Kosovo, og andre. Det er nøyaktig disse individer og organisasjoner som, etter 11. september 2001, kom til å bli ansett som den største trussel mot USA og den vestlige verden i alminnelighet. Prisen som må betales for denne forbryterske politikken til Clinton-administrasjonen, er enorm, og den må desverre betales av uskyldige borgere over hele verden, inkludert amerikanske borgere, men andre også, som spaniere et cetera. Hvis bestrebelsene og målene til Tyskland og Vatikanet og USA i den jugoslaviske krisen var mer eller mindre klare og innlysende, er imidlertid oppførselen til de andre medlemmene av Det europeiske fellesskapet, senere Den europeiske unionen, sjokkerende. Spesielt sjokkerende var endringene i deres innstilling under Tysklands innflytelse, som fant sted til tross for Det europeiske fellesskapets erklæring om at, og jeg siterer, ”et forent og demokratisk Jugoslavia har de beste utsikter til å passe inn i et nytt Europa.”

(Forts.)