(Nr 48 - 2006) Jeg begynner mer og mer å helle til den oppfatningen at makten i Norge ikke holder seg med aviser og tv for å gjøre folk kloke og drive ytringsfrihet, men for å tvinge på dem maktens verdensbilde.

Av Jan Hårstad

I øyeblikket er det kriger i hver krik og krok i Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia. Ikke desto mindre
er den offisielle oppfatningen til Støre-Stoltenberg at vi går en lys framtid i møte og alle landets
fredsforskere sendes ut som apostler for å spre Thorbjørn Egners program: nå må kjøtteterne
begynne å spise gras! Da ordner alt seg.

Den tredje verdenskrig er i full gang. La nå Friheten være et fristed for folk som tør omgåes
virkeligheten på en realistisk måte. Det som kommer til å bli viktig for oss er utarbeidelsen av en
politisk linje og her blir det mye å diskutere framover.

NATO har bygget seg om fra en statisk defensiv allianse til en global allianse for den amerikanske
makten. Norge har meldt på Telemarkbataljonen for NATOs Rapid Force og forhandlinger pågår
om land som Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand også skal inn i den globale militærmakten.

Dette minner mest om da Tyskland 18. desember 1940 vedtok Weisung nr. 21, Fall Barbarossa,
som var kodeordet for angrepet på Sovjetunionen. Det lukter overmot, hybris av det nye NATO-
konseptet, men også desperasjon. Som industribedrift betraktet sakker USA stadig bakover;
handelsbalansen blir bare verre og verre, bare med Kina er handelsunderskuddet på 240 milliarder
dollar.

Allerede Eisenhower rakk i sin siste tale å advare om det militær-industrielle kompleks som han så
var i ferd med å kontrollere USA. Da USA ikke lenger har de industrielle musklene til å hamle opp
med konkurrentene, gjenstår det ikke noe annet alternativ enn å trekke fram større og farligere
våpen. Noe annet kort på hånda finnes ikke, slik som Big Oil og militærindustrien ser det i USA.
Derfor er det ingenting som tyder på noen tilbaketrekning fra Irak, tvert imot. Det ser heller ut som
om storkrigen mot Iran planlegges og forberedes.

Noen viktige punkter: den store militære overlegenhetsfølelsen i Pentagon har hvilt på vissheten om
at USA/NATO hadde en overlegen kontroll av himmelrommet. De militære satellittene som surrer
rundt jordkloden er øynene som ser krigsscenen, og disse øynene kan kommunisere med missiler/
raketter som kan avskytes fra 100 mils avstand: her har Pentagon helt til det siste hatt full kontroll.
Så får vi meldinger om at det har lykkes kineserne å utvikle så sterke laservåpen at disse kan
«blinde» de amerikanske satellittene over Kina. Det er faktisk et øksehugg inn i deres globale
militære system. Dessuten ser vi at Russland og Kina sammen sender opp egne romfartøyer og et
eget satellittsystem som i løpet av få år fullt kan være på høyde med NATOs.

Det er all grunn til å tro at de offisielle tallene for militærbudsjettene i Russland og Kina er ren bløff
for det går knapt en måned mellom at det rapporteres om utvikling og utplassering av en ny
generasjons våpen.(Se Janes Defense Weekly.) Sett fra Norges synspunkt er to ting interessante:

Russland har begynt å sette opp Topol-M missiler 25 mil nordøst for Moskva og i 2015 skal det
være 69 stykker av dem. Disse missilene har en rekkevidde på 1000 mil, noe som betyr at de kan
nå Nordområdene.

Kina og Hvitrussland har inngått et nært økonomisk-politisk samarbeid og Hviterussland har lagt
inn en søknad om å bli medlem av Shanghai Cooperation Council, noe som igjen betyr at Kina
kan holde militære øvelser i Europa såfremt dette ordner seg. Neste års militærøvelse innen
Shanghai skal foregå i det sørlige Kaukasus og demonstrerer at Kina/Russland ikke har tenkt å gi
opp kampen om oljen rundt Det kaspiske hav.

I internasjonal presse har det vært mye snakk om Pakistans dobbeltansikt i Afghanistan. Det ser ut
for meg som om Pakistan gradvis drar seg mer mot Kina som har foreslått tre viktige ting: opprette
en frihandelssone mellom landene, bygge kjernefysiske anlegg og lage en «energikorridor» som
går fra Det arabiske hav til Xinjiang i Vest-Kina. Dette er til de grader et militært-strategisk
prosjekt som vil komme til å spille en stor rolle i den tredje verdenskrig.

Nær sagt all kinesisk oljeimport i dag går gjennom to streder, Malakka og Taiwan, som begge er
kontrollert av USA/ NATO. Dette gjør Kina sårbart og mottrekket er todelt: en kjempeledning
gjennom Kasakhstan og Turkmenistan til Iran og en ledning tvers igjennom hele Pakistan til
havnebyen Gwadar som er bygget om for dypvannscargo, olje og marinebase. Det er Kina som
her organiserer og bygger olje og gassledninger, motorvei, jernbane samt raffineri og oljedepoter.
Siden Tyskland på 1800-tallet satte i gang med byggingen av Berlin-Bagdad-jernbanen, har det
knapt vært et så åpenbart strategisk prosjekt.

Gwadar ligger bare noen få mil fra Iran og Hormuzstredet hvor mesteparten av verdensoljen
transporteres. Når Kina flytter over krigsfartøy og undervannsbåter til Gwadar, så er de faktisk på
plass i verdens viktigste militære område. Skulle Iran trenge materiell støtte fra Shanghai-alliansen i
en langvarig krig, er den pakistanske «energikorridoren» å betrakte som strategisk transittrute.
Det rapporteres at arbeidet med denne pågår natt og dag.

Det problemet Norge vil få når NATO-krigene begynner å rulle, er at EU vil bli splittet. Når
Tyskland har millioner av arbeidsløse, så skyldes dette at den tyske storindustrien befinner seg i
Kina. Volkswagen lager mange ganger så mange biler der som i Tyskland, gassen og energien
kommer fra Russland og Nordsjøen. De polske politikerne har allerede i ett år snakket om at det er
opprettet en ny Hitler-Stalinpakt over deres hoder.

Den vanlige norske oppfatningen er at EU er en slags sammensveiset fredelig blokk, Ørnhøi vil ha
allianse med Tyskland og Norden, og redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen vil ha en nordisk
sikkerhetspolitikk. All denne tenkningen bortser fra at NATOkrigene vil splitte både Norden og
Europa på kryss og tvers.

Mens det ennå er tid: er det ingen som har en idé om et proletært perspektiv på framtida? Da Lenin
innkalte til møte i Zimmerwald under første verdenskrig, var det under hundre personer som møtte
fram. Har noen bedre ideer, bør de si ifra nå!