(Nr 48 - 2006) Hvor viktig Friedrich Naumanns ideer var for tyske liberale, spesielt for de to ovenfornevnte ledere av tysk diplomati, ser man best av det faktum at stiftelsen som Det liberale partiet grunnla heter Friedrich Naumann-stiftelsen.

Den lojale og strenge måte å følge substansen i denne planen på, reflekteres best i de vanvittige og destruktive anstrengelsene Genscher og Kinkel gjorde mot Jugoslavia og Serbia, og i strebenen etter å erklære og bekrefte tysk dominans i Europa gjennom fragmenteringen av sentraleuropeisk og østeuropeisk rom. Og dette skjedde faktisk. Dere har eksemplet med Tsjekkoslovakia, for ikke å nevne tilintetgjørelsen av Sovjetunionen, den ledende seiersmakten i 2. verdenskrig.


Da Serbia ble dømt til døden ved denne forvrengte tilnærmingen fra eksponentene for stortyske
hegemoniske bestrebelser og hadde gått inn i den nye sydslaviske statsdannelsen, og derved
velformulert tilbakeviste propagandaløgnene om tendenser til og bestrebelser for et Stor-Serbia, var
det naturlig at dødsdommen ble overført til den nyetablerte staten Jugoslavia. Det er vel kjent at da
regjeringen besluttet å smi en allianse med Hitler og The Tripartite Pact, utløste det i Serbia i 1941
store demonstrasjoner som i protest
styrtet regjeringen.

Churchill sa da: ”Jugoslavia har funnet sin sjel igjen.” Dette ble sagt på en side, de alliertes side. På
den andre siden sa Hitler, den dagen Jugoslavia ble angrepet, at det militære angrepet var rettet mot,
og jeg siterer, ”den samme kriminelle klikken, de samme skapningene som, gjennom attentatet i
Sarajevo, styrtet verden ut i unevnelig ulykke.”

Hvor mye minner denne påstanden oss om påstanden til en ny Führer femtiåtte år senere, om
kvelden for en ny bombing av Serbia og Jugoslavia. Clinton nemlig, president i USA på den tiden,
mens han den 24. mars forklarte den amerikanske offentligheten, via fjernsyn, avgjørelsen om å
sette igang, som han kalte det, en luftkampanje mot Jugoslavia, påpekte at serberne ikke bare
forårsaket 1. verdenskrig, men at uten dem ville der ikke ha vært noe ”holocaust”. Så mye for disse
to kriminelles kunnskaper om og respekt for historien.

Resten er oppbevart i de tyske arkivene, i memorandum fra Hitlers møter: Der Führer var besluttet
på å ødelegge Jugoslavia både militært og som en stat. Ødeleggelsen av Jugoslavia som
statsdannelse kan lett knyttes til budskapet ”oppdraget fullført”, gitt av presidenten for Jugoslavias
Presidentskap til da, Stjepan Mesic, i en velkjent rapport som blir feiret for sin ondskap og kynisme,
til den kroatiske nasjonalforsamlingen den 5. desember 1991. Og jeg siterer: ”Takk for den tillit
dere har vist meg i kampen for Kroatias interesser på det området som er betrodd meg. Jeg tror jeg
har fullført oppgaven. Jugoslavia eksisterer ikke mer.”

Når man snakker om disse anstrengelsene og denne forbrytelsen som ble begått mot Jugoslavia så
vel som mot andre land som ble påført slik aggresjon, er det verdt å notere seg at det i Tyskland
ble gitt direktiver for ”spørsmål om propaganda” før angrepet på Jugoslavia. Ambassadør Ralf
Hartman snakker om velkjente tradisjonelle linjer i tysk Balkan-propaganda som følger:

a) Tysklands fiende er utelukkende den serbiske regjering som pustet til ilden i kampen mot
Tyskland; b) da serberne har innført et hensynsløst diktatur mot den ikke-serbiske befolkning
i Jugoslavia, først og fremst kroater og makedoniere (hvilket er komplett absurd!), må vi fortelle
dem klart at den tyske Wehrmacht ikke går inn i Jugoslavia som fiende av kroater, bosniere og
makedoniere - videre at de vil bli beskyttet fra å falle som slakt fra serbiske sjåvinisters hender.

Beskyttelse mot å bli slaktet av ”serbiske sjåvinister” i det tyske marionetteoppkoket, Den
uavhengige staten Kroatia, resulterte i folkemord på serberne, jødene og sigøynerne. En million
serbere ble forvist fra denne monstrøse statens territorium, og over halvparten av dem ble drevet i
døden under ekstreme og grove lidelser. Joseph Goebbels bidrog visserlig med direktiver til denne
monstrøse aktiviteten som forble i live og relevant i senere tysk politisk praksis: godsnakk med
kroatene mens man fyrer opp under deres hat til serberne.

Det er mer enn innlysende i hvilken grad denne tyske politikken ble anvendt på Balkan ved slutten
av det tyvende århundre. Men denne kontinuiteten i tysk politikk illustreres kanskje best i følgende
uttalelse fra den kroatiske leder Ante Pavelic i 1941: ”Jeg vet at for Kroatias uavhengighet må vi
ene og alene takke der Führers, Tysklands og Europas makt.”

Kontinuiteten blir spesielt innlysende når denne setningen sammenlignes med sangen Danke
Deutschland (takk Tyskland), sunget i Kroatia på slutten av 1991 og i begynnelsen av 1992, eller
til påstandene fremsatt av Stjepan Mesic om de spesielt viktige rollene Genscher og Pave Johannes
Paul II spilte i oppbrytningen av Jugoslavia.

Vatikanets rolle
Når vi tar den andre internasjonale nøkkelaktøren i betraktning - og ifølge Mesic var Pavestaten
(The Holy See) den andre internasjonale nøkkelaktøren i sønderlemmelsen av Jugoslavia - er
den også karakterisert ved historisk kontinuitet og dens antijugoslaviske orientering og aktivitet så
vel som ved dens stabile allianse med dem som kjempet mot grunnleggelsen av Jugoslavia før og
under 1. verdenskrig, og med dem som kjempet mot Jugoslavia gjennom hele dets eksistens, spesielt
under 2. verdenskrig.

Følgende funn fra en rapport av den østerriksk-ungarske utsending til Pavestaten, sendt til Wien
27. juli 1914, det vil si før krig ble erklært mot Serbia, vitner om de dype røtter Vatikanets politkk
kom fra, så vel som Vatikanets krigshissende antiserbiske propaganda. Og jeg siterer fra hans
samtale med utenriksministeren, kardinal Mari del Vallo: ” I løpet av det siste året har Hans
Hellighet mange ganger uttrykt sin beklagelse over at Østerrike-Ungarn mislyktes i å straffe sine
farlige naboer ved Donau. Paven og Kurien ser i Serbia en sykdom som langsomt tærer på essensen
av monarkiet hvis utryddelse det i sin tid vil forårsake. For Kirken vil nedrivningen av denne
bastionen utgjøre tapet av dens sterkeste forsvarere.”

Utenriksministeren, kardinalen, uttrykte det håp at monarkiet ville forfølge denne saken til dens
ende. Derfor måtte Serbia, ifølge Vatikanets offisielle holdning, ødelegges for å styrke det
østerrikskungarske monarkiet som den katolske kirkens geopolitiske høyborg i dette området, og
spesielt tjene som dens basis for ekspansjon mot Østen. Det er mer enn åpenbart at dette ikke hadde
noe å gjøre med Kristi lære, men det er også enda mer åpenbart hvor mye dette har å gjøre med
Adolf Hitlers lære to årtier senere. Han var besatt av den avsindige og blodige ide om sin
guddommelige misjon og av sitt mål som var å fremskynde den tyske ”Drang nach Osten.”

Derfor er det ikke overraskende at Pavestaten, ledet av Pave Pius XII, etablerte en allianse med
aksemaktene, ledet av Hitler. I Kroatia ble denne alliansen oppnådd gjennom den katolske kirkens
nære bånd til Pavels uavhengige stat Kroatia, hvis utdanningsminister, Mile Budak, uttalte i
Gospic: ” En del av serberne vil vi ødelegge, en annen del vil vi drive ut, resten vil vi omvende til
den katolske tro og gjøre til kroater. På denne måten vil vi utradere sporene etter dem, og det som
blir tilbake vil bare være et dårlig minne om dem.”

Professor Edmond Paris sier i sin bok Genocide in Satellite Croatia 1941- 1945 (Chicago, 1961):
”Det største folkemord under den 2. verdenskrigen, i forhold til en nasjons folketall, fant sted, ikke i
Nazi-Tyskland, men i marionette-staten Kroatia”, som var skapt av nazistene. Også professor Helen
Fein sier i sin bok Accounting for Genocide (New York, 1979), og jeg siterer: ”Staten Kroatia
innledet, planla og utførte massakre på den serbiskortodokse minoriteten... og at det katolske
presteskapet godkjente...disse massakrene.” Ifølge McMillans Encyclopedia of the Holocaust, side
323 til 328, i den uavhengige staten Kroatia, og jeg siterer, ”ble mer enn en halv million serbere
drept, en kvart million fordrevet, og hundretusener tvunget til å konvertere til katolisismen.”

Folkemordet utført på serberne i Den uavhengige staten Kroatia er en av de best bevoktede
hemmeligheter i det tyvende århundre, akkurat som redningen av Ustasja-forbrytere fra lovens arm
gjennom samarbeid mellom Vatikanet, USA og andre vestlige land, er det. Den katolske kirken
spilte nemlig, sammen med de hemmelige tjenestene i noen land, primært USA og Storbritannia,
i kjølvannet av aksemaktenes og den uavhengige ustasja-staten Kroatias nederlag i den 2.
verdenskrigen, en ekstremt mørk og eksepsjonelt viktig rolle i organiseringen og utførelsen av
redningen og flukten til utlandet, primært til Nord- og Sør-Amerika, for et stort antall ustasjaer,
spesielt de av høy rang, blandt dem lederen selv, Ante Pavelic.

Årsakene til redningen av ustasjaene og andre nazister og deres organiserte smugling gjennom
Vatikanets såkalte Rottelinjes hemmelige kanaler, ble skjult i De forente staters og Vatikanets felles
interesse, i deres kamp mot Sovjetunionen (USSR) og kommunisttrusselen hvor enhver metode var
akseptabel.

Dessuten ønsket Vatikanet å redde forbryterne, trofaste katolikker hvis forbrytelser det hadde gitt
sin velsignelse i løpet av krigen. Redningen av forbryterne og hemmeligholdelsen av
forbrytelsene var også en konsekvens av frykten for at om det ble offentlig avsløring av Vatikanets
og Pave Pius XIIs rolle i den 2. verdenskrigs forbrytelser, kunne kommunistene ta makten i valgene
i noen av de dominerende katolske landene i Europa hvor de allerede hadde sterk støtte etter krigen,
særlig i Frankrike og Italia. Disse forbryterne ble senere brukt i den hensikt å svekke kommunistland
i Europa og utføre terroristhandlinger. Vatikanets anstrengelser for å få den nærest mulige tilknytning
til De forente stater, hovedseiersmakten i 2. verdenskrig, ble en suksess tidlig i 1980-årene da det
under et møte mellom Paven og Reagan lekket ut at de hadde diskutert de løsninger som ble vedtatt
i Jalta i 1945. Etter det ble der holdt en serie møter i nærvær av deres kolleger.

Under disse møtene ble der etablert sterke bånd som Richard Allen, sikkerhetsrådgiver i Det Hvite
Hus, beskrev som en av de største hemmelige allianser til alle tider. Der er en bok av Carl
Bernstein... (Her bryter dommer Patrick Robinson inn med bl.a. en advarsel Milosevic om at det
er et spørsmål om alt han sier er relevant for saken. Milosevic fortsetter:)

Denne hemmelige alliansens natur er beskrevet av professor Smilja Avraov i hennes bok Opus Dei
hvor hun uttaler følgende: ”Selv om de tre glødende katolikkene Brzezinski, Casey og Walters
beredte grunnen for alliansen, idet de hadde den romerske katolisismens imperativer i tankene, og
selv om president Reagan utnevnte romerskkatolske aktivister til de mest prominente stillinger i sin
administrasjon, for eksempel Alexander Haig hvis bror var biskop, ville det være galt å hevde at den
romerskkatolske religionen var den avgjørende faktor i De forente staters politikk i denne perioden.
(Forts.)

Oversatt og bearbeidet for Friheten av Steinar Sagen