(Nr 47 - 2006) I dag får vi alle nyheter over radio og TV fylt av dødsfallet til en russisk avhopper, som vi får vite er en tidligere spion. Det vet «alle» som har mulighet til å uttale seg. Denne mannens død må være den russiske presidentens verk.

Av Ruth Rye Josefsen

Dette blir slått fast uten tvil. Det merkelige er at alle kan være så sikre. Ellers er man i sin alminnelighet svært usikre på et dødsfall, især i tilfeller som disse som har funnet sted nå. Her skal det vel være en forgiftning, og det vel tar noe tid å finne ut hvor denne giften kommer fra, og på hvilken måte avdøde person er kommet i berøring med giften. Slike tvil og usikkerhets-spekulasjoner finnes ikke her


Hvis vi tenker oss om og husker hva som skjedde palestinernes leder Yasser Arafat, så må man
forundres over forskjellen i verdenssamfunnets væremåte og spekulasjoner omkring disse
hendelsene. Han ble i mange år forsøkt tatt av dage. Det ble bombet og skutt i mange år for å få han
bort. Det så ut til å være umulig å få tatt livet av ham.

Til slutt fikk man erklært ham syk. Ja, så syk at han måtte fraktes til Vesten for å få behandling for
sin sykdom. Kampanjen gikk ut på at han var så syk at han måtte fraktes med stor forsiktighet. Han
kunne ikke snakke med noen, han måtte pakkes ned på en båre. Men hva skjedde? Da han skulle
flyttes fra sitt hjemlige fengsel til flyet var han ikke dårligere enn at han reiste seg opp og både smilte,
snakket og vinket til menneskene som var møtt fram for å ta avskjed. Men da han kom fram til
sykehuset i Frankrike fikk vi ikke høre mer til ham, alle ventet bare på dødsmeldingen. Kravet til
hans hustru om dødsmeldingen ble etter hvert så stort at hun til slutt mente man måtte vente til
mannen var død før man kunne begrave ham.

Et annet eksempel er da president Kennedy ble drept. Da fant man en mann som passet godt til å bli
stemplet som drapsmann, og for å unngå en rettssak med kanskje usikkert utfall fant man en dødssyk
mann som var villig til å begå et nytt drap for å eliminere en usikker rettssak. I en rett skal det være
bevis og vitner, noe som ikke alltid er så enkelt å finne.

For et par år siden skulle den tidligere jugoslaviske presidenten stilles for ICTY-domstolen for
krigsforbrytelser. Han gikk til det uvanlige skritt å være sin egen forsvarer. Dette passet retten dårlig.
Saken trakk ut i langdrag og retten fikk ikke noe særlig fres på saken, Milosevic klarte på merkelig
vis å motbevise anklagene. Men helsa ble stadig dårligere. Sjøl påsto han hardnakket at han langsomt
ble forgiftet. Så vidt jeg kan minnes ba han om å få komme på sykehus for behandling, men uten
resultat. Så en eventuell forgiftning eller ei, fikk man i alle fall ingen kunnskap om. Han var kanskje
en for dyktig forsvarer for seg sjøl, og da var det bedre at han ikke fikk komme på sykehus. Så han
fikk ikke rettet opp sitt ettermæle, ei heller ble det funnet andre som skulle vært stilt for samme
krigsrett, f. eks. USA, Nato og England.