(Nr 46 - 2006) Tysk historie i det 20. århundre hadde påført dette landet et tap på 1 247 000 serbere i 1. verdenskrig, og 1 700 000 jugoslavers død i 2. verdenskrig.

Tysklands rolle
Genscher (daværende vest-tysk utenriksminister. Red.) uttalte ved undertegnelsen av traktaten vedrørende Tysklands endelige status den 12. september 1990, i Moskva, med utenriksministrene i Den Demokratiske Republikken Tyskland, Frankrike, Storbrittania, Sovjetunionen og De forente stater at: ”Vi ønsker ikke noe annet enn å leve med alle andre nasjoner i frihet, demokrati og fred. Statlig enhet representerer for oss større ansvar men ikke streben etter større makt.”


Kansler Kohl sendte den 3. oktober, minnedagen for Tysklands gjenforening, et budskap til alle
verdens regjeringer, inkludert Jugoslavias, hvor han blant annet sa: ”I fremtiden vil bare fred komme
fra tysk territorium. Vi er oppmerksom på at grensers ukrenkelighet og respekten for alle europeiske
lands territorielle integritet skaper de grunnleggende betingelser for fred. I tillegg har vi moralske og
legale forpliktelser som skriver seg fra Tysklands historie.”

Dette er store ord og store løfter som ble gitt resten av menneskeheten - og spesielt Europa - i det
øyeblikk den tyske nasjon endelig ble tillatt å kaste av seg byrden ved å være delt, som ble påført
den nettop på grunn av den mørkeste perioden i tysk historie.

Ja, det var store ord og løfter, men samtidig var det tomme ord og tomme løfter. For hvordan de
tyske topplederne ser på de moralske og juridiske forpliktelsene som følger av tysk historie, som de
anfører, og hvilket forhold de har til grensers ukrenkelighet og respekt for territoriell intetgritet og
suvereniteten til alle europeiske stater som fundamentale betingelser for fred, kan klart ses i praksis
på samme tid i Jugoslavias tilfelle.

Tysk historie i det 20. århundre hadde påført dette landet et tap på 1 247 000 serbere i 1. verdenskrig,
og 1 700 000 jugoslavers død i 2. verdenskrig. Det var nettop i oktober 1990, måneden for tysk
gjenforening, at sikkerhetstjenesten i Det jugoslaviske folkets hær avdekket og klarte å gjøre
hemmelig opptak av aktiviteter som angikk den illegale importen av våpen til Kroatia med det mål
å muliggjøre den væpnede løsrivelsen av Kroatia.

Dette var den faktiske oppbrytningen av Jugoslavias territorielle integritet. Den ulovlige importen av
våpen gikk gjennom Ungarn, men størstedelen av våpnene kom fra det allerede gjenforente
Tyskland, noe som gjorde kansler Kohls siterte løfte om at bare fred ville komme fra tysk territorium,
til ironi.

Å bevæpne separatister var ikke den eneste eller første type av tysk innblanding i Jugoslavias interne
affærer, det bidro til fordypelse - om ikke til oppkomsten - av den jugoslaviske krisen. All aktiviteten
til Slovenia og Kroatia i den voldelige oppnåelsen av uavhengighet ble ikke bare støttet og hjulpet
av Tyskland, men ble i betydelig grad oppmuntret av dets statlige toppledere. Jugoslavias president
og lederne i de jugoslaviske republikkene møttes i Beograd 20. - 21. august 1991 i et forsøk på å
sette en stopper for konflikten på Kroatias territorium så vel som angrepene på JNA (Det
ugoslaviske folkets hær, iflg. note 2). De vedtok flere beslutninger i den hensikt å stabilisere
situasjonen.

Et minimumsprogram for politisk og økonomisk samarbeid ble vedtatt, en kommisjon ble dannet
for å utvikle enighet om den fremtidige formen for den multinasjonale staten, og enighet ble også
oppnådd om å lede et møte mellom lederskapet i JNA og Republikken Kroatia. Den 20. august
var der et ekstraordinært møte om europeisk politisk samarbeid hvor utenriksministrene i Den
europeiske unionens medlemsstater konkluderte med at de ønsket velkommen alle parters vilje til å
gå i gang med forhandlinger om Jugoslavias fremtid, og de anmodet alle sider om å føre
forhandlingene med godvilje mellom dem selv. Men, den selvsamme dag holdt Genscher et
konsultativt møte med utenriksministrene i Slovenia og Kroatia. Den 24. august 1991 møtte han
Boris Frlec, en slovener som var Jugoslavias ambassadør i Bonn, som garanterte at budskapet rettet
til de jugoslaviske
myndigheter også skulle sendes til Ljubljana og Zagreb, og han sa til ham:

”Hvis blodbadet fortsetter, og hvis voldspolitikken som støttes av JNA ikke blir stoppet øyeblikkelig,
vil den føderale regjeringen måtte vurdere alvorlig å anerkjenne Slovenia og Kroatia innen deres
eksisterende grenser. Den vil også lede en revurdering av disse sakene innen Det europeiske
fellesskapet.”

Spørsmålet som oppstår er: Var bedre og større fremdrift og oppmuntring nødvendig for dem som
allerede hadde proklamert løsrivelse og som allerede hadde grepet til våpen for å oppnå det, eller
var mer oppmuntring nødvendig for å bevare våpenhvilen? Budskapet som kom var at fortsatt
blodsutgytelse ville føre til anerkjennelse av disse stater, og desverre var det det som skjedde.

Budskapet produserte den ønskede effekt fordi kroatiske paramilitære styrker brøt våpenhvilen
som allerede var avtalt og fortsatte å trappe opp konflikten. Til slutt, lord (David) Owen (note 16:
tidligere britisk utenriksminister, en av lederne for Styringskomiteen for den Internasjonale
Konferansen om det tidligere Jugoslavia 1992-1994), hvis bok (note 17: Balkan odyssey) dere har
inkludert her, snakker også om Tysklands beredvillighet til å støtte Slovenia og Kroatia i deres
illegale løsrivelse gjennom anerkjennelse, til og med til kostnaden av alvorlige sammenstøt med dets
partnere fra Det europeiske fellesskapet og De forente stater. Han sier - og husk det - at Genschers
brev til Perez de Cuellar (note 18: peruviansk diplomat, generalsekretær i FN 1982-1991), skrevet
på tysk, viste til offentlige uttalelser som forverret spenningen i Jugoslavia og til Parisavtalen,
men, som Perez de Cuellar minnet ham om i sitt svar, Genscher unnlot å nevne EC-Deklarasjonen
fra Rom, 8. november 1991, som fastslo at utsiktene til anerkjennelse av uavhengigheten til de
republikkene som ønsket det, kan man bare se for seg innenfor rammene av et overordnet oppgjør.

Derfor, som Owen minner oss på, i tillegg til Erklæringen av 26. mars 1991, fra Det europeiske
fellesskapet, som støttet Jugoslavias enhet, vedtok Det europeiske fellesskapet den 8. november
1991 en Erklæring som ba om at man oppnådde ”en omfattende løsning”. Ikke desto mindre seiret
den tyske holdningen til slutt, og straks åpnet Pandoras eske seg og straks ble de illegale løsrivelsene
anerkjent med menneskeliv som kostnad, det ble vanskelig å stoppe årelatingen siden saken ikke
ble stoppet i Kroatia og Slovenia, igjen uten hensyn til konsekvensene. Et nytt skritt var tatt.

På slutten av første avsnitt på side 344 i sin bok sier lord Owen at ”Det europeiske fellesskapets feil
ved å anerkjenne Kroatia kunne ha blitt overvunnet hvis den ikke hadde blitt låst ved at man fortsatte
med å anerkjenne Bosnia og Herzegovina uten hensyn til konsekvensene. USA, som hadde gått
imot anerkjennelsen av Kroatia i desember 1991, skjøv veldig aktivt på for anerkjennelse av Bosnia
og Herzegovina våren 1992. Likevel skulle det ikke ha blitt bedømt uunngåelig, det var virkelig
heller ikke logisk, å presse på og anerkjenne Bosnia og Herzegovina, en intern jugoslavisk republikk
som omfattet tre store folk med svært forskjellige syn på uavhengighet.

Slik fulgte en feil den neste, en uforskammethet fulgte den andre, og kostnaden ble betalt i
menneskeliv. Og når menneskeliv er prisen som må betales, da blir slike feil og uforskammetheter
til forbrytelser. I dette tilfellet var det forbrytelse mot freden, nøyaktig den type forbrytelse som
denne illegale institusjonen ikke har jurisdiksjon over, ingen i det hele tatt.»

USAs utenriksminister, Warren Christopher, bekreftet i sitt intervju i avisen USA Today, som også
ble bragt av Die Welt den 18. juni 1993, at Tyskland hadde avgjørende skyld for opptrappingen av
den jugoslaviske krisen. Christopher sa at under hele anerkjennelsesprosessen, og spesielt den
forhastede anerkjennelsen, ble alvorlige feil begått, feil som Tyskland bærer spesielt ansvar for.
Mange eksperter er av den mening at de problemer vi står overfor idag stammer fra anerkjennelsen
av Kroatia og Bosnia.

Christophers franske kollega, Roland Dumas, kritiserte i en uttalelse rapportert i Deutsche Zeitung,
21. juni 1993 Det europeiske fellesskapet for anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia. Jeg siterer, ”
på en forhastet og overilt måte som banet veien for oppløsningen av Jugoslavia,” og sa, jeg siterer:
”Tysklands og Vatikanets ansvar for opptrappingen av krisen er innlysende og enorm.”

En annen deltaker i begivenhetene, den nederlandske statsministeren på den tiden, Rudd Lubbers, sa
i 1997 at Tysklands Kansler Kohl øvde press på Det europeiske fellesskapet for at det skulle endre
sin holdning til at Kroatias avhengighet ikke skulle anerkjennes for å unngå videre opptrapping av
borgerkrigen. I forbindelse med dette sa han, og jeg siterer: ”Utenriksminister (Hans) Van den Broek
og jeg kunne ha stått på hodet, de øvrige europeerne kunne bare se seg omkring i forbløffelse, og
tyskerne gjorde ivrig jobben selv. Det var en katastrofe.”

Sitatet er fra Au Courant av 21. desember 1997. Når alt som har blitt skrevet om tysk støtte til
kroatiske og slovenske separatister i deres anstrengelser for å utføre sin plan tas i betraktning, da
skulle ikke de uttalelsene Stjepan Mesic kom med i fjernsynsprogrammet ”Contact Program ” om
rollen Genscher og pave John Paul II spilte komme som noen overraskelse. Men hvis Tysklands
aggressive støtte til oppløsningen av Jugoslavia og anerkjennelsen av løsrivelsen av dets
utbryterrepublikker er åpenbar og godt kjent for offentligheten nå, gjenstår spørsmålet: Hva er
motivet for slike aksjoner og slik hardnakket iherdighet hos topplederne for det nyss gjenforente
Tyskland? Dette spørsmålet er besvart av general Pierre-Marie Gallois, en av verdens ledende
eksperter på geopolitikk og nær kollega av de Gaulle. I et intervju med Die Zeit, 23. juli 1993, sa
han følgende: ”Oppløsningen av dette landet og bindingen av kroater og slovener til tysk industri
førte til frigjørelsen av disse folkene som en gang var tilsluttet Imperiet i hjertet av Europa og så med
Det Tredje Rike.

På den annen side betydde dette straff av serberne som, i begge verdenskrigene standhaftig stod sammen med de allierte. For det tredje førte dette til at de siste rester av straffetiltakene mot Tyskland
for dets to nederlag forsvant.”

Selv om mange ville se med mistanke og uvilje på dette synspunktet til den gamle franske generalen
og eminente antifascisten, idet de tror at Tysklands historiske ambisjoner bare er en sak fra den
fjerne fortid og at de nye historiske omstendigheter så vel som den katharsis den tyske nasjon
gjennomgikk er tilstrekkelige garantier til å tro på de fredselskende forsikringer fra tyske politikere,
gitt under begivenhetene som gjenforeningen forårsaket, er det tilstrekkelig å bli minnet om Klaus
Kinkels artikkel med tittelen ”Tysk utenrikspolitikk i lys av den nye orden”, publisert i Frankfurter
Allgemeine Zeitung, den 19. mars 1993.

I denne artikkelen uttrykkes tysk utenrikspolitikks oppgave slik: ”Å oppnå noe i forhold til
utenverdenen hvor vi har feilet to ganger i fortiden.” Det er ganske klart hva dette betyr. Der finnes
sannsynligvis ingen i hele verden som ikke forstår hvor det var Tyskland feilet to ganger ute i
verden. Derfor er den utenrikspolitiske oppgaven for dette landet, ifølge den tyske utenriksministeren
selv, å bruke sitt potensiale til å oppnå hva det ikke oppnådde gjennom to verdenskriger, og
spørsmålet som gjenstår er om dette vil bli løst ved gamle eller nye metoder.

Kohl selv sa i et fjernsynsprogram i forbindelse med anerkjennelsen av Kroatias løsrivelse: ”Der er
et spesielt nært forhold mellom tyskere og kroater som for en stor del har med historien å gjøre.”
Denne historiske vertikalen som Kohl pekte på i tysk utenrikspolitikk forklarer likeledes handlingene
Kinkel pekte på. Endelig er der også en lignende vertikal i handlingene og politikken til deres
kroatiske kamerater som noen ganger påfallende reflekterer handlinger og ord nesten identiske
med de opptredende under de to verdenskriger og krigen mot Jugoslavia på nittenhundretallet.

Slik har det konstante elementet i tysk politikk på Balkan i tre kriger vært antijugoslavisk press. Først
var der blodige anstrengelser for å hindre dannelsen av den jugoslaviske staten, og senere enda mer
blodsutgytelse for å bryte opp landet og stryke det vekk fra jordens overflate. (Forts.)

Oversatt og bearbeidet for Friheten av Steinar Sagen