(Nr 45 - 2006) Det som har stått i norske aviser om Afghanistan har i all hovedsak vært amatørmessig, og det er forståelig at tre fredsforskere i Dagbladet 21.11. går løs på dårlig tenkning og forsøker å etablere fornuften.

Av Jan Hårstad

Nå viser det seg at deres løsninger også har en klassisk norsk moralsk karakter. Istedenfor bruken av
ordet «håper» insisterer de på at «Her må NATOs rolle underordnes FN og den afghanske
regjeringen.» For å ta en Stalin-anekdote: en medarbeider kommer opphisset og forteller at paven er
rasende på Sovjetunionen. Stalin: - Hvor mange divisjoner har paven?

NATO er et annet ord for den amerikanske makten. Hvem skal frata USA styringen av den
afghanske krigen og gi den til FN som igjen er dominert av USA og Vesten? De tre fredsforskernes
politikk er moral-filosofiske øvelser av det mest idealistiske slaget, typisk for hele det store apparatet
av fredsforskere som det flommer over av på alle norske debattsider med FN-fiksjoner.

I disse miljøene eksisterer verken sosialistisk teori eller en internasjonal arbeiderklasse. Det er ingen
som engang finner på å fremsette en politisk løsning i ånd av klassisk marxisme.

Det eneste man da står igjen med, er å lage et verdensbilde som ser ut sånn at det er mulig for det
guddommelige FN å hanskes med det. Når det gjelder den imperialistiske rivaliseringen om
Afghanistan skriver de tre at «Spesielt er Pakistan og Iran opptatt av innflytelse.» Hvorfor spesielt?
Skulle dette implisere at Kina, Russland, India, England og Tyskland, etc. ikke er interessert? Her
er ingen forestilling om hvordan de forskjellige stormaktene i regionen tenker seg at «deres» gass-
og rørledningsprosjekt skal gå fra hvor, gjennom hvilke land og ende opp hvor?

Men det verste av alt, synes det meg, er at begrepet Globalt Jihad ikke finnes i deres vurderinger,
noe som bekrefter for meg at fredsforskere ennå ikke har kommet fram til en erkjennelse av at det
Globale Jihad er en internasjonal verdensmakt. Og dette henger naturligvis sammen med drømmen
om et ordnet verdenssamfunn styrt av humanister i FN. Tilstedeværet av det globale Jihad passer
ikke inn i utviklingsmodellen og blir derfor sjaltet ut som irrelevant.

Taliban er en av hundre komponenter i det globale Jihad. I Talibans rekker kjemper det pakistanere,
tsjetsjenere, usbekere, algeriere og indonesiere. Basene befinner seg på pakistansk side godt hjulpet
av pro-Taliban-folk i pakistansk militær og etterretning. Våpen og utstyr går gjennom pakistanske
kontrollposter uten problemer. Erfaringer fra kampene i Irak og Libanon blir umiddelbart flyttet over
til Afghanistan.

Noen tall som mer enn noe forteller om hvorfor NATO vil tape er dette: i år 2000 var det 6 761
koranskoler, madrasas, i Pakistan. I 2005 var det 11 221 hvorav 448 var for kvinner. Først under
denne vårens krigføring har selvmordsbombing blitt et etablert våpen for Afghanistan. Utdannelsen
av jihadister er eksplosiv og vi legger merke til at Tawfik Hamid, en lege fra Egypt med fortid i
brutale Gamaa Islamia, i en fersk bok hevder at i det store og hele har militant islam overtatt
styringen av det religiøse liv i Ummaen, det muslimske verdenssamfunnet. (The Roots of Jihad.)

En ofte framført tanke fra denne penn går slik: alt politisk arbeid er fullstendig bortkastet såfremt det
ikke er basert på en nådeløs realistisk lesning av situasjonen. De som tror de kan drive radikal
politikk uten å bygge et tilnærmet sannferdig bilde, bedrar seg selv eller kaster bort tida. De tre
fredsforskernes produkt er langt på vei det siste.