(Nr 45 - 2006) Hvem er de skyldige for verdens fattigdom? Borgerskapet peker sin vane tro på menneskets synder (sosialistiske eksperimenter!), naturkatastrofer og borgerkriger. Ingen der i gården mistenker kapitalismen.

Av Bjarne Johansen

- Men, sier Peter Rosset, USA og EU bruker til og med nødhjelp til å dumpe overskudd og skape nye markeder for egne produkter. De utkonkurrerer lokale bønder og ødelegger de fattige landenes evne til selvberging. Jordbruket i fattige land er kontrollert av godseiere og mektige multinasjonale selskaper made in USA og EU. De dyrker for eksport, med lutfattige landarbeidere ansatte på slavekontrakter. De dyrker kaffe og bomull på store plantasjer, mens lokale bønder tvinges til å grave i stein og næringsfattig jord.


Jordbrukslærer Peter Rosset vokste opp i USA under protestene mot Vietnam-krigen. På soverommet
til tenåringen hang plakaten av Che Guevara. På college skrev han en oppgave om CIA-kuppet i
Guatemala 1954. Han tok senere hovedfag på insekter og doktorgrad i jordbruksøkologi. Etter
lærerjobber i USA og på Cuba, ble han leder for Food First i 1994. Han forsker i dag på «Sentret for
Forandringer på den Mexicanske Landsbygda» og er faglig tilknyttet bevegelsen Via Campesina, en
verdensomspennende organisasjon av bønder, småbrukere og landarbeidere.

De multinasjonale selskaper bidrar vesentlig til sult og fattigdom i verden i dag, understreker Peter
Rosset. Fattige land tvinges til å konkurrere på et globalt marked, hvor selv industrinasjoner sliter.
Peter Rosset er ikke i tvil, det industrielle jordbruket drevet av profitt produserer billig og helsefarlig
junk-food, ødelegger jordsmonnet og tvinger flokker av fattige småbønder til storbyslummen.

All snakk om fattigdomsbekjempelse er meningsløs så lenge folket er nektet retten til produktivt
jordbruksland. Etter 2. verdenskrig var landreformer i vinden. Sosialistiske land som Kina, Vietnam
og Cuba, og kapitalistiske Japan og Sør-Korea ga produktivt land til majoriteten av folket som
trengte jord. Landreformer var et vendepunkt for økonomisk utvikling mot økt levestandard. Men så
kom «Washington Consensus» og landreformer ble tabu. Fattige land skulle åpnes opp for de
multinasjonale selskaper og deres eiere med base i ”avanserte First World økonomier” som USA og
EU. Slik var tilstanden i mange år, men siste tiåret har bondebevegelser igjen blitt sterkere. De
knytter spørsmålet om landreformer til en generell debatt om utvikling.

I jakten på profitt har multinasjonale selskaper angrepet tradisjonelt jordbruk i fattige land og
annektert jordbruket på profittens betingelser. En intensiv omlegging til plantevernmidler,
kunstgjødsel som ødelegger jordsmonnet og patenterte såkorn som koster dyrt gjør situasjonen
håpløs for lokale bønder. Bønder for hundre år siden hadde store kunnskaper om å ta vare på
jordsmonnet. De hvilte jorden med å flytte planter, gjødslet med organisk gjødsel og hindret
insektangrep med mikset beplantning. Deres innsats var deres arbeid, det de solgte var deres
overskudd.

I dag er bøndene tvunget til effektivisering. De er nedsyltet i gjeld på jordbruksmaskiner,
kunstgjødsel, plantevernmidler og genmodifiserte kornsorter anskaffet gjennom dyre lån. Via
Campesina organiserer i dag et nettverk av bønder i Latin-Amerika for å samle inn og formere lokale
varianter av såkorn. På den måten håper de å kunne omgå avhengighet av svindyre kommersielle såkorn fra multinasjonale giganter som Monsanto.

Via Campesina er en global bevegelse som representerer mer enn 200 millioner medlemmer.
Bevegelsens viktigste mål er landreformer og matsuverenitet. I enhver debatt om nasjonal suverenitet
og sikkerhet er faktisk matsuverenitet det viktigste spørsmålet. En nasjon underordnet kapitalismen,
underordnet multinasjonale selskaper, og underordnet kravene og «godviljen» til USA, EU, IMF,
WTO og Verdensbanken er ingen suveren nasjon. Suverenitet er å fø seg selv som nasjon.
Dessverre dominerer et kapitalistisk jordbruk styrt av transnasjonal kapital som utelukkende tenker
profitt, og fratar de fattige landene deres egen suverenitet.

Via Campesina ble stiftet 1992 i Nicaragua. Innledningen var masseflukten av bønder fra landsbygda
til meningsløst liv i storbyslummen. Der levde de i fattigdom og med håpløse «amerikanske»
drømmer om berømmelse og rikdom. På kongressen i 1992 møttes bondeledere fra Nordog
Mellom-Amerika og Europa for å diskutere omlegging til et jordbruk utviklet på tradisjoner og
lokale kunnskaper om matplanter og jordsmonn. Å forme eget liv og å ta kontroll over egen
virkelighet var filosofien bak bevegelsen.

Organisasjonens uttalte målsetting er «solidaritet og enhet innenfor spektret av landsbygd-
organisasjoner, bekjempe nyliberale modeller for industrialisert jordbruk og føre kamp mot det
nyliberale kapitalistiske systemet og den eksportbaserte businessmodellen for jordbruk, fremme
økonomiske forbindelser som er sosialt rettferdige, fremme tilgang til og forsvar for produktivt land,
fremme matsuverenitet, beskytte biologisk mangfold og livsbetingelsene, fremme vedvarende og
rettferdig jordbruksproduksjon basert på små og mellomstore produsenter».

Alle land og folk har rett til selvberging og å styre egne jordbruksbudsjett uten ytre innblanding.
Subsidier er uløselig knyttet til matsuverenitet og er fornuftige ordninger så lenge de ikke skader
jordbruket andre steder i verden. Dessverre, i mange tilfeller er subsidier ikke gitt den lokale bonden,
men gitt som eksportkreditt og garantier til multinasjonale selskaper. Frihandelsavtaler innebærer
mange ganger subsidier for eksport som gir matgiganter som Cargill, Archer Daniels, Midland,
Nestle og Parmalat fullmakt til å overføre billige produkt til andre land i markedet, og tvinge lokale
jordbrukere i fattige land ut av matproduksjonen.

Landless Social Movement (MST) i Brasil er medlem av Via Campesina. MST har snudd
virkeligheten for mer enn 1 million brasilianere. Bevegelsen okkuperer 8 millioner hektar land som
tilhører godseieradelen. MST har bygd en rekke bosettinger og utvikler et jordbruk basert på lokal
tradisjon og kunnskap. Den sliter imidlertid med myndigheter som er lite interessert i landreformer.
Likevel har MST fått til endringer takket være kunnskap og dyktig organisering. I Venezuela
derimot sliter bøndene med de multinasjonale selskaper. De er truet på livet av aggressive godseiere,
og et hundretalls bondeledere er drept siden president Hugo Chavez vedtok en progressiv lov om
landreformer.

Selv om bøndene i Venezuela sliter med organiseringen (Friheten Nr. 38/2006) og mangler
erfaringen til MST, har Peter Rosset sterk tro på framtiden for Venezuelas folk. Vellykkede
landreformer er gjennomført tidligere. Under den kubanske revolusjonen sa Fidel Castro «nå har vi
en landreform», men det tok mange år for Cuba å gjennomføre den. En vellykket landreform krever
en riktig avgjørelse på toppen, og pågangsmot og dyktig organisering på alle nivåer.

Under kapitalismen er det borgerlige demokrati med stemmesedler og valgurner et pseudodemokrati
som fullstendig overser arbeiderklassens interesser og rettigheter. Kapitalismens kjøreregler gjelder
uansett og makten er fortsatt hos de multinasjonale selskaper, hos WTO og IMF osv. Derfor er en
global bevegelse som sier «nok er nok» og tar makten over egen virkelighet og organiserer
samfunnet i positiv retning helt nødvendig, avslutter Peter Rosset.

(Artikkelen er basert på et intervju med Peter Rosset i tidsskriftet In Motion Magazine under
konferansen «Den 3. Internasjonale Samling i Solidaritet med Den bolivarianske revolusjonen» i
San Felipe, Venezuela i april 2005. Konferansen var oppfølging av en historisk avtale i 2004 mellom
MST, et universitet og departement i Brasil, organisasjonen Via Campesina og Venezuelas
regjering under Hugo Chavez, med det mål å etablere «Latin American School of Agroecology»,
en forsknings- ogutdanningsinstitusjon for å utvikle tradisjonelt jordbruk i Latin-Amerika.)