(Nr 44 - 2006) Aftenposten 26.09.06. Bob Geldof er bekymret for Afrika. Men popmusikeren og G8-kjendisen kan slappe av. Afrika er i de beste hender. Afrika er profitt for de multinasjonale selskaper, slik Afrika har vært profittens paradis siden imperialismens innmarsj på 1800-tallet, og lenge før den tiden.

Av Bjarne Johansen

Norge må hjelpe Afrika ut av nøden og elendigheten, oppfordrer Geldof, støttet av utviklingsminister
Erik Solheim. Geldorf ser handelsavtaler som Afrikas eneste vei ut av fattigdom. Men dessverre
kjære Bono, Geldof, fredsfyrste Bondevik og alle andre som ikke fatter kapitalistisk virkelighet.
Frihandelens eneste logikk er profitt. Mer penger og mer kontroll til de multinasjonale selskaper og
deres mektige eiere, gjennom deres interesseorganisasjoner Verdensbanken, WTO, IMF, EU og
USA.

Jordbruksforsker Peter Rosset skriver i Seattle Post- Intelligencer 22.09.06. «Dagens jordbruks-
områder i Afrika er ødelagte. Det skjer etter 25 år med frihandel og bondefiendtlig politikk,
påtvunget Afrikas regjeringer av Verdensbanken, Pengefondet (IMF), Verdens Handelsorganisasjon
(WTO), og USA og EU. Tvungen privatisering av «Avsetningsråd for Matavlinger » har hatt
katastrofale følger. Tross mangler garanterte avsetningsrådene de afrikanske bøndene
minimumspriser og bygde opp kriselagre av matvarer. Og landbruksbankene ga jordbrukerne lån til
produksjonen. Med privatiseringen står lokale jordbrukere tilbake uten finansiering og uten kjøpere
til sine produkter.

Frihandelsavtaler har gjort det enklere for private næringsdrivende i Afrika, som er de eneste kjøpere
og selgere av matprodukter, å importere subsidiert mat fra USA og EU, enn å forhandle med tusener
av lokale jordbrukere. Prisene på lokale produkter drives under kostnadene til å produsere dem. Stilt
overfor en slik fortvilt situasjon har bondefamilier over hele det afrikanske kontinentet gitt opp
jordbruket. De er på leting etter dårlige betalte jobber i storbyslummen og de er å finne i
internasjonale flyktningstrømmer.»

Ja, sådan er kapitalismen. Mens Afrikas fattigdom forverres, boomer økonomien blant de
multinasjonale selskaper. Den eksklusive listen «Forbes 400» med oversikt over de 400 rikeste i
USA, avslører et rekordhøyt antall milliardærer med Bill Gates på toppen. Samtidig har USA et
rekordhøyt antall innbyggere (47 millioner) uten offentlig helseforsikring og et rekordhøyt antall (37
millioner) under fattigdomsgrensen. I 2005 var offisiell fattigdomsgrense 9973 dollar per person.
Summen dekker ikke skreddersydde sko (4128 dollar) og Hermes håndveske (6250 dollar) på
Forbes liste over «Living Extremely Well Index». Fattigdomsgrensen for en familie på tre personer
var 15577 dollar, faktisk mindre enn prisen på et Patek Philippe herreur i gull til 17600 dollar
(McClatchy-Tribune News Service).

Ja, sådan er kapitalismen. Bob Geldof var overbegeistret over G8-møtet i Skottland 2005. Men G8
er de rikes interesseorganisasjon og representerer interessene til de multinasjonale selskaper. G8
arbeider for noen få rike mennesker som eier mer enn det flere hundretalls millioner mennesker eier
til sammen i resten av verden. Under G8-politikken dør tredvetusen barn hver eneste dag som følge
av fattigdom, halvparten av verdens befolkning lever for under 2 dollar om dagen, 1,1 milliard
mennesker mangler adgang til rent drikkevann, 2,4 milliarder mangler ordentlige sanitære forhold.
En dyster situasjon, men veldedighetsorganisasjonen Oxfam regner med en enda verre framtid
(Socialistisk Arbejderavis 02.06.05.).

Fra 1980-tallet rådde «Washington-konsensusen», en ensidig fokus på økonomisk vekst,
dereguleringer og privatisering med katastrofale følger for de fattigste landene. Etter et mislykket
tiår satte OECD-landene, FN og Verdensbanken i 1996 seg som mål å halvere antallet absolutt
fattige innen 2015. «Selfempowerment of people» (folket bestemmer selv) var slagordet. Ti år
senere avslører «The Social Watch Report 2006» at Verdensbanken profitterer på fattige land. Netto
overføringer (utbetaling minus tilbakebetaling minus renteutgifter) fra Verdensbanken til de fattige
landene har vært negative hvert år siden 1991.

I fjor var de fattige landenes nettobidrag til Verdensbanken 1,2 milliarder dollar, og banken har
ifølge «Social Watch» fullstendig mislyktes i å oppfylle sine oppgaver (Inter Press Service 22.09.06).
I mellomtiden har Verdensbanken med sin leder Paul Wolfowitz (tidligere viseforsvarsminister i
USA og blant arkitektene bak Irak-krigen) innlatt seg på en PR-offensiv som vektelegger «god
ledelse» og «fattigdomsutrydding» i retorikken, for å maskere den nyliberale agenda som forlanger
privatisering og fjerning av offentlige subsidier. Kjendiser som Bono, Geldof, og K.M. Bondevik
er sosialiserte inn i kapitalismens liksom-fabelaktige fortreffelighet. De er hjernevasket til å se «den
omsorgsfulle hjelperen» i kapitalismens janusansikt. De benekter kapitalismens eneste logikk,
nemlig enda mer profitt til de rike og enda flere fattige i verden.

Verdensbanken satser utelukkende på markedsstyrte landreformer, en økonomisk politikk som
utelukkende tjener de rike mangemillionærer og deres private selskaper. (På Erik Solheims Sri
Lanka forlanger Verdensbanken kutt i offentlige subsidier til gjødsel og såkorn, og krever
privatisering av gjødselsindustrien og nasjonale lagre for såkorn. Den forlanger salg av lokale
kornmøller og kornlagre til det private markedet. Banken forsøker å påtvinge takst på vann til
vanningsanlegg og å fjerne offentlige reguleringer på utleie og salg av jordbruksland til bønder.
Bøndene er rasende, men kjendisminister Solheim i dress og slips (imperialismeuniformen) klarer
sikkert å dempe gemyttene).

Med tilsynelatende oppriktig vilje til å bekjempe Afrikas fattigdom, vil nyskapningen Bill og
Melinda Gates Foundation sammen med Rockefeller Foundation igjen bringe en grønn revolusjon
til Afrika. Glemt er historien om «den første grønne revolusjonen» i 1960-årene som eksporterte
industrielt jordbruk basert på industrikjemikalier og såkalte «høytytende» kornsorter til den tredje
verden. Resultatet var økt produksjon av noen få «næringsprodukt» for verdensmarkedet, etterfulgt
av hungersnød og miljøødeleggelser. Plantevernmidler og kunstgjødsel utarmet jordsmonnet og
førte til at produksjonen sank. Store investeringskostnader førte til enorme forskjeller mellom fattige
bønder og rike godseiere.

Nå satser Bill Gates på vanningssystem, kunstgjødsel og genmodifiserte såkorn i pakkeløsninger
til Afrika. Resultatet er gitt på forhånd, ikke sant Geldof og Aftenposten?