(Nr 43 - 2006) President Slobodan Milosevics tale, 31. 8. og 1.9. 2004 ved åpningen av hans forsvar i saken mot ham ved ICTY (International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia). Første dag -tirsdag, 31. august 2004.


Et usant, forvrengt bilde av hva som hendte på det tidligere jugoslaviske territoriet ble skapt i den
internasjonale offentlige opinionen over en lang periode med klare politiske intensjoner. Disse
siktelsene representerer en skruppelløs manipulering av løgner, pervertering av loven, moralsk
nederlag og ekstrem forvrengning av historien.

Alt har blitt snudd oppned for å beskytte de virkelig ansvarlige for de tragiske hendelsene og
presentere gale vurderinger og trekke gale konklusjoner om arten av og bakgrunnen for krigen mot
Jugoslavia.

Der er ett fundamentalt historisk faktum som det er nødvendig å gå ut fra når man søker å forstå hva
som hendte og hva som førte til alt som oppstod på Jugoslavias territorium fra 1991 til denne dag.
Og det er den voldelige tilintetgjørelsen av en europeisk stat, Jugoslavia, som selv var avledet fra
den serbiske staten, den eneste allierte den demokratiske verden hadde i dette området de siste to
hundre årene. Det finnes ingen tvil om at dette fundamentale historiske faktum kommer til å sette sitt
merke på Europas historie i tiden som kommer.

En fleretnisk, flerkulturell og flerkonfesjonell stat ble ødelagt, en stat som hadde sin egen historiske
og internasjonale legitimitet. Etnisk rene mininasjonalstater ble etablert på dens territorium i
overensstemmelse med Tysklands og Vatikanets diktat, assistert av De Forente Stater og Det
Europeiske Fellesskapet.

Staten som ble ødelagt var anerkjent av alle internasjonale organisasjoner fra den første Postunionen
(Postal Union) i 1884, gjennom Nasjonenes Liga (League of Nations), internasjonale
arbeiderorganisasjoner, De Forendte Nasjoner, Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet og
alle de øvrige spesialorganer i FN så vel som Organisasjonen for Sikkerhet og samarbeid i Europa.

Hvem var bak denne katastrofen - tilintetgjørelsen av en suveren stat - som ifølge prinsippene til
Nürnberg-domstolen, utgjør den alvorligste av internasjonale forbrytelser, forbrytelsen mot fred?
Hvem er ansvarlig for utbruddet av en krig hvor tusener av sivile ble drept, hundre-tusener av
mennesker ble lemlestet, og mer enn én million mennesker, de fleste av dem serbere, ble fordrevet
eller tvunget til å flykte fra sine hjem?

Den materielle ødeleggelsen er praktisk talt umulig å beregne og dreier seg om hundrevis av
milliarder dollar. For ikke å snakke om den økologiske katastrofe involvert. Det internasjonale
samfunnet vil måtte se sannheten i ansiktet. Og ansvarsproblemet er enda større fordi ikke bare ble
en stat ødelagt, men FNs rettssystem ble også ødelagt. Det samme skjedde med hoveddelen av
moralske prinsipper som verdens sivilisasjon er basert på. I tillegg, aldri i historien har en
stat forsvunnet tilfeldig.

Den offisielle retorikken omkring hendelsene på Jugoslavias jord, fra krisens første stund til dagen i
dag, som til og med denne såkalte domstolen har tatt i bruk, går i oppløsning når den blir konfrontert
med de nakne fakta. Faktum er at Jugoslavia verken falt fra hverandre eller forsvant mystisk ut i
den tynne luft slik Robert Badinter (iflg. note 1: fransk lærd politiker, formann for voldgifts-
kommisjonen, etablert av Det europeiske fellesskap i 1991 for å dømme etter tur republikkene i Den
Sosialistiske Føderale Republikken Jugoslavia) prøvde å forklare idet han grep til noen slags legal
metafysikk. Dette landet ble ødelagt med vold i henhold til en plan, og ved en krig som fortsatt føres
og hvor en serie krigsforbrytelser ble begått.

En prominent amerikansk teoretiker, Steven John Stedman, bemerket helt riktig i 1993 i tidsskriftet
Foreign Affairs i begynnelsen av krigen, og jeg siterer: ”Der var intet Slovenia... men en stat
som het Jugoslavia,” hvis presidentskap i denne meget kritiske tid ble ledet av en representant fra
Kroatia, Stjepan Mesic, hvis statsminister også var fra Kroatia - Ante Markovic, så vel som
utenriksministeren - Budmir Loncar. Hva militærets øverste ledelse angår (som vi ble orientert om i
denne retten), var der bare to serbere blant de seksten toppgeneralene. Majoriteten var kroater,
slovenere og andre nasjonaliteter.

Denne staten hadde sterke og godt organiserte væpnede styrker som var i stand til å holde konflikten
under kontroll og forhindre katastrofe i å finne sted. I midlertid tillot regjeringen paramilitære
grupper, våpensmuglere, kriminelle, til og med narkotikamafia (hvis vi ser hvordan hele Kosovo-
prosessen endte) få innpass. Og regjeringen handlet i samspill med Det europeiske Fellesskapet, især
Tyskland og Vatikanet.

Det europeiske Fellesskapet insisterte, selv i slutten av juni 1991, på at den lovlige hæren skulle
holde seg i brakkene og unngå noen som helst aksjoner. Dermed omformet de hæren til frivillige
fanger i sitt eget land; og dette igjen ga paramilitære styrker manøvreringsrom for væpnede
løsrivelsesaksjoner. Militæraksjoner startet med løsrivelsen av Slovenia i 1991.

Kamphandlingene bryter løs

I juni 1991drepte slovenske militærenheter soldater fra Det jugoslaviske fokets hær mens 
disse sikret grensene mot Østerrike og Italia. Drapene skjedde uten grunn og med kaldt blod.

Deretter overtok slovenerne grensepostene. Sett på bakgrunn av Jugoslavias grunnlov,
FN-charteret og alminnelige rettsprinsipper anerkjent av siviliserte nasjoner, var dette et
klassisk eksempel på et væpnet opprør mot staten. Derfor var staten forpliktet til å ta alle
nødvendige skritt for å gjenopprette lov og orden.

Vi vet at etter ordre fra den føderale statsministeren, Ante Markovic, informerte sjefen
for Femte armé, general Konrad Kolsek - en slovener - den slovenske regjeringen om at
Det jugoslaviske folkets hær ville ta tilbake kontrollen av grensen og at denne oppgaven
ville bli utført.

Istedenfor å gjøre det mulig å utføre disse avgjørelsene fra de føderale myndighetene fredelig,
svarte det slovenske lederskapet at det tok utfordringen og ville gripe til makt for å imøtegå
den, hvilket de gjorde. Slovenia igangsatte et væpnet overfall med dets paramilitære styrker,
som utgjorde trettiseks tusen illegalt bevæpnede menn på den tiden. De visste alle meget godt
at Den jugoslaviske hæren, som var utdannet i brorskapets ånd og enhet, ikke ville skyte
slovenere som de betraktet som sine egne borgere. Dette resulterte i drap på soldater fra Det
jugoslaviske folkets hær, snarere en klart overlagt forbrytelse enn en krigshandling.

Alvorlige krigsforbrytelser ble begått og ikke engang militær medisinske institusjoner ble
spart. Det Europeiske Fellesskapets troika reiste rundt i området og beskrev den dramatiske
situasjonen. Listen over forbrytelsene er lang og der finnes også filmmateriale som
dokumenterer forbrytelsene begått av slovenske paramilitære styrker. Opptakene ble gjort av
et østerriksk fjernsynsselskap. På grunn av den tidsbegrensning dere har pålagt meg, kan
jeg ikke spille disse båndene nå, men jeg kommer til å inkalle visse vitner til vitneboksen og
vise disse båndene senere.

Den 10. juli 1991 vedtok Europaparlamentet en resolusjon som verken fordømte rebellene
eller separatistene, men den eneste legale væpnede styrke, Det jugoslaviske folkets hær. Man
utførte en ombytting av bøddel og offer som ble helhjertet støttet av amerikanske og europeiske
media som hadde plassert seg selv i krigens tjeneste og blitt dens drivende kraft. Jeg påpeker
dette fordi det har blitt sagt hele tiden etterpå, igjen og igjen, at dette hendte i det tidligere
Jugoslavia, og dette er en formulering man alltid har grepet til.

I Kroatia begynte forbrytelsene mot serbere enda tidligere, til og med før løsrivelse var blitt
erklært, ved å bruke de samme metodene og angripe de områdene hvor Ustasjagrupper i den
såkalt uavhengige staten Kroatia innledet folkemord mot det serbiske folk i 1941.

Verdenskjente eksperter som studerte folkemord slik det oppstod i forskjellige tider og på
forskjellige steder, for eksempel Leo Cooper, Peter Drost, Ted Gertz, Louis Horowitz, George
Cram og andre, kom til den samme konklusjonen; at folkemord mot et folk kan bare
forekomme én gang. Ethvert nytt forsøk ville resultere i borgerkrig. Og denne tesen ble
bekreftet i Kroatia. (Forts.)