Arbeiderbedrifter i Argentina

(Nr 43 - 2006) Mens privatisering av stats og felleseide bedrifter er hovedformålet med EU-forfatninga, har det så smått begynt å gå den endre vegen i Argentina.

Landet ble rammet av en alvorlig økonomisk krise i 2002, som nær hadde drevet det i ruin. Den er nå halvveis over. Et av resultater som fulgte denne, var opprettelsen av Arbeidernes nasjonale bevegelse for å overta og opprettholde sine konkursrammede bedrifter. NDs medarbeider i Buenos Aires, Jurgen Vogt har laget denne reportasjen.


”Klokken 15 slutter man arbeidet på Brukman. Symaskinene stopper og de ansatte forlater
fabrikken. Ved utgangen er det veskekontroll. Dette er ikke blitt endret på under kollektiv drift. Og
Esther Waldez som har arbeidet ved Brukman siden 1996, må åpne veska. Brukman er i Argentina
et velrenommert varemerke for herreklær og hadde nær 400 ansatte som produserte dresser og
herrebukser. I 2001 sørget denne tekstilfabrikken i Buenos Aires for internasjonale overskrifter etter
at den var blitt overtatt av arbeiderne under navnet ”Brukman – Coperativa de Trabajo 18 di
Diciembre”. Den er nå en av de 120 fabrikkene i Argentina som er overtatt og drives av de ansatte.
”Noen av kollegene tror kanskje at det var en fabrikkokkupasjon, sier Esther. Egentlig hadde vi
ventet at bedriftseieren skulle komme igjen og betale oss lønningene, da han sa han skulle i banken
å hente penger. Men han kom aldri tilbake.”

En hel måned arbeidet de videre uten å vite hvordan det skulle ende. Så ble det innkalt til møte, der
man spurte: Hva må gjøres? De besluttet å arbeide videre og den første utkastelsen kom i mars 2002
og den andre i november. ”Disse skjedde etter rettslige påbud, og vi arbeidet faktisk illegalt på
fabrikken, men etter nye rettsavgjørelser kom vi tilbake” sier Esther Waldez. I april 2003 ble de
kastet ut for tredje gang og ble ikke sluppet inn på fabrikken igjen. Arbeidere forsøkte igjen, men
ble jaget av politiet med stokker og tåregass. I ni måneder camperte de i telt utenfor fabrikken og
ventet på at regjeringa skulle gjøre den til statseiendom der arbeiderne skulle ha kontrollen. Men i
ventetida kom tvilen og de mistet tilliten til dommeren som skulle ivareta deres interesser. Alt er
i orden, het det, men ingenting var i orden.

Så begynte de å diskutere muligheten av å danne et kooperativ. Noen var mot dette og ville ha
statsdrift. Men en av syerskene tok forbindelse med Luis Caro, som hadde erfaring med å organisere
kooperativer. Ved en avstemming i teltet ble det vedtatt å danne dette slik at de fikk en lovlig ramme
for fabrikken. De meldte seg til bevegelsen og den 29.12.2003 kunne de begynne å arbeide lovlig i
sin egen bedrift. For maskinene og markedsnavnet har de en leieavtale med den gamle eieren og
fabrikkbygningen eier staten. Det er nå 70 ansatte som alle er tidligere ansatte, og om lag halvparten
er kvinner. Fra administrasjonen er det ingen. Dette må de nå lære seg sjøl og de deler lønna likt.
De tjener om lag 800 pesos i måneden og når det går godt opptil 1200.

Historien fra ”Brukman” er typisk også for andre bedrifter. Fabricas Recuperadas (Arbeiderovertatte
fabrikker) kaller de seg de 120 fabrikkene som er overtatt slik. Om lag 80 av disse har sluttet seg
sammen i Bevegelsen for arbeiderovertatte bedrifter. Blant disse er metallfabrikker, motorverksteder,
et sykehus og en avis. For å bli medlem må de ansatte ville overta bedriftene. Arbeiderne og ikke
eierne må reorganisere bedriften og danne horisontale strukturer der alle tjener likt. Innen argentinsk
industri er dette ikke mange, sier Caro. Luis Caro som er midt i førtiåra er gift og har sju barn, ser
seg tilbake. I august 2000 begynte det hele. Den økonomiske krisa hadde lenge holdt Argentina i
et kvelertak.

I Avellaneda stengte fabrikkene portene som mange andre steder i landet. I denne landsdelen rundt
Buenos Aires ligger en rekke fabrikker der 1000 til 1500 ansatte ikke var noen sjeldenhet. Caro
var med i den katolske kirken sosialavdeling og hans kone var ansatt i kommuneadministrasjonen.
Arbeidsløse fra fabrikkene kom til henne for å få råd og hun sendte dem til sin mann som var aktiv
i boligkooperasjonen. ”Noen mennesker besatte den gang et område som lå brakk og parolen var.
Okkupantene lager et boligbyggekooperativ. Staten innløste området og ga det til disse. Dette
prinsippet fremmet vi når vi skulle overta fabrikkene. Arbeiderne ville i begynnelsen ikke gå sin
egen veg. De ventet bare på at nye eiere skulle komme. Denne innstillingen hadde også politikere
og fagbevegelsen. Ingen trodde at kooperativer ville fungere.” Allikevel og allerede i løpet av
de tre første månedene i 2001 var 4 av de nedlagte fabrikkene i produksjon, og ved årets slutt var
30 i virksomhet. Seinere dannet de en bevegelse for arbeiderstyrte fabrikker. ”Sjølsagt motsatte vi
oss nedleggelsene av fabrikkene og forsøkte å ta de tilbake, sier Luis Caro, men bevegelsen satset
på en rettslig forhandlingsveg. Regjeringa overtok disse konkursboene og gjorde opp med de som
hadde noe til gode, for så å la arbeiderne overta fabrikkene.

Disse er ikke redde for nye inngrep fra statens side, men langt mer for at de foreldede maskinene
skal gjøre de for lite konkurransedyktige. Men sosiale data viser at det vil være lønnsomt å fortsette.
Fattigdomsgrensa for en familie på fire ligger i Argentina på omlag 2000 kroner i måneden, og
halvdelen av en befolkning på 34 millioner ligger under denne. Arbeidsledigheta er på 11% og
mens ledighetspengene er på maksimum 900 kroner er sosialhjelpen bare 450 kroner om måneden.
Slik tjener de ganske bra i de arbeiderstyrte bedriftene.

”Cristales San Justo - Cooperativa de Trabajo” har 54 medarbeidere som tjener 4500 kroner
månedem. De fikk ”sjølstyre” i 2002 og hadde da 40 ansatte. Det går meget bra, sier Ingnazio Gallo.
Vi produserer glass for billyskastere og eksporterer til mange land. I San Justo har de laget bilglass
i 40 år. Blant andre for Ford, VW, Renault og FIAT. De deltok på messa i Frankfurt med 4500
utstillere fra 70 land. Men vi var den eneste kooperative bedriften, sier Gallo stolt.

I 2001 ble fabrikken plutselig stengt og eieren dukket aldri opp. Konkursforvalteren åpnet dørene
og vi fikk overta. De har fabrikken på leikontrakt i 10 år og håper å få kjøpt den. Deres fabrikk er
også med i fellesbevegelsen som stiller krav om lover for foretak som går konkurs, automatisk skal
kunne overtas av de ansatte.

I Argentina finns for tida om lag 5000 stengte bedrifter, som etter en slik reform vil kunne skaffe
500 000 arbeidsplasser. ”Firmaene er der og arbeiderne”, og Caro kjenner retningen. ”Tidligere ble
bedriftene nedlagt, men i dag fins det et alternativ”. Dette hender altså i Argentina som vel har den
minst sosialistiske regjeringa av de land i Sør-Amerika som løsrevet seg fra USAs økonomiske
tvangstrøye.

Fra Neues Deutschland
ved Åge Fjeld.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering