(Nr 40 - 2006) Angiver var det usleste begrepet under okkupasjonsårene. Mens folk som meldte seg inn i NS bare høstet forakt, ble de som anga sine landsmenn til Gestpos torturkamre og død, møtt med raseri og de ble ofte brakt til evig taushet av heimefrontens folk.

Av Åge Fjeld

Angiveri ble et ladet begrep som også har ført til folk sjelden anmelder noen sjøl for grove
forbrytelser. Slik slipper til dømes skattesnytere i millionklassen unna, mens en som har stått 10
minutter for lenge på storkapitalens Europark nådeløst må ut med 500 kroner.

Mens angiversyndromet har reddet mang en svartarbeider, kan det også brukes i den politiske
kampen. Angiverstater er upopulære og i Erik Lunds skolelærebok Historie 9, kan man på side 39
om Sovjetunionen lese: ”Hver femte person i byene var angivere for det hemmelige politiet.”

Når det så er kjent at det bare var om lag 10% av befolkningen i SU som var medlemmer av SUKP,
blir det absurd å hevde at 20% var angivere. Men for fiender av Sovjetunionen, det være seg ytre
høyre eller AKPere, ”helliger hensikten midlet” og norske lærere og skoleungdom serveres grov
løgn.

For øvrig blir det i læreboka servert en masse dritt og svært lite positivt om det landet som ofret
tusener unge soldater da de befridde store områder av landet vårt. DDR blir også framstilt som et
angiversamfunn, der politiske motstandere fråtser i negative beskrivelser. Ellers sier det litt om norsk
redelighet, at da Sovjetunionen sto på sitt høyeste og Khrustsjov tvang USA til å garantere at de ikke
igjen skulle angripe Cuba, var det en allmenn respekt for SU, og dets ledere ble mottatt med stor
glede.

Også DDR nøt respekt og stortingsrepresentanter fra flere partier kjempet for DDRs rettigheter. Men
etter Murens fall fins det knapt et menneske i Norge som våger å hevde at det faktisk var en del bra
ting i de tidligere sosialistiske statene. Hvorfor ta risker, når men har en karriere å tenke på.

I DDR hadde man et hemmelig politi, Stasi. Mens vårt eget POT ulovlig bare forfulgte om lag
30 000 hederlige nordmenn og sørget for at disse ble kriminalisert i arbeids og samfunnsliv, var
Stasi enda mer virksomme. Og mens POT ikke klarte å knipe en eneste NKPer for ulovlig
virksomhet, fikk nok Stasi større fangster i grenselandet mellom planøkonomi og en revansjelysten
kapitalisme.

Etter at DDR ble okkupert av vesttyske kapitaleiere skulle ”urettstaten” gås etter i sømmene. Disse
”Trabi-tufsene” som ikke hadde forstått at det måtte konkurreres om jobbene, måtte læres opp til det.

Hva var da mer naturlig enn å lage en arbeidsløs reserve av den tidligere ”prominensen”. Denne var
noen av de tyskere som etter at den brutale erobringskrigen mot Sovjetunionen var tapt befant seg i
dennes okkupasjonssone. De prøvde å gjøre godt noe av den urett Tyskland hadde påført russerne,
ved å organisere de vennskapelige naboforhold som var nedfelt i Potsdamavtalen. Sammen med
alle progressive klarte SED å gjøre de tilbakeliggende områdene i DDR til verdens 10. største
industriland. Slik gjorde de seg til bitre fiender av fascistoide revansjister i Vest-Tyskland som ikke
kunne fordøye at de var blitt beseiret av de mindreverdige sovjeterne.

Etter det nye Anschluss i 1990 kunne hevnen begynne. De som hadde bidratt mest aktivt for å gjøre
livet i DDR bedre, måtte bare ikke innbille seg at de nå var verdige til stillinger i administrasjonen
eller skoleverket. Under påskudd av at disse kunne ha vært Statsi-informanter ble en storstilet
granskning av hjerter og nyrer satt i verk.

Om lag 3 millioner personer ble gransket, men bare en brøkdel ble funnet skyldige. Allikevel måtte
tidligere høykvalifiserte SED-medlemmer bare glemme å få beholde jobber i til dømes politiet og
skoleverket og tilsvarende personell ble hentet fra vest.

Ved å sabotere investeringer i øst klarte man å skaffe en hær av arbeidsløse på 15-20% og
velutdannede ”medløpere” måtte om de var heldige ta til takke med vaktmesterjobber.

Etter 15 år med granskning mener nå lederen for denne etaten, Marianne Birthler, at granskningen
ikke lenger har noen hensikt og bør avsluttes, noe også regjeringa vurderer. Men de mest hatefulle
på høyresida mener den bør fortsette på ubestemt tid. Birthler som neppe kan beskyldes for
kommunistsympatier har imidlertid sin konklusjon:

”DDR var ikke et folk av spioner og forrædere. Mindre enn 1% av befolkningen har spionert på og
angitt andre.” Dette burde vel også gi Erik Lunds historieskriving om at 20% av bybefolkningen i
Sovjet var angivere, karakteristikken ”bevisst og skadelig historieforfalskning.