(Nr 38 - 2006) 7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått at Taliban har tatt kontroll over store deler av sør-Afghanistan og at frontlinjene forflyttes daglig.

Av Kristian Kårbø

Rapporten er basert på et omfattende forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halveis inne i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.


Fem år etter at Talibanregjeringen ble knust, er Afghanistan iferd med å bli en militær og politisk
katastrofe for NATO og USA. Rapporten Senlis ga ut oppsummerer: «På tross av det sammenføyde
fokuset på militæret og sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige Afghanistan.
I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele byer, distrikter og nabolag har også Taliban
psykologisk kontroll over nesten halve Afghanistan.»

Okkupasjonen blir kalt en stor feil: «Da internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan
ble det lagt vekt på å vinne sympati, men denne kampanjen er nå oppgitt. Lokalbefolkning forteller
at verken okkupantene eller den afghanske regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke
ødeleggelsene som tørke, fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres, og de lokales
frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var feilslått. Mange mennesker i Sør-
Afghanistan uttrykker sinne, og mange afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene
snakker nå om dem med hatefullt raseri.»

Sommeroffensiven 2006
Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i de pashtunske provinsene
sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja,
årets sommeroffensiv kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk
tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand, Ghazni, Urgzan,
Kandahar, Kunar og Zabul, overalt er historien den samme: Taliban har kontrollen.

I de mindre befolkede Farahog Nimroze-provinsene - hvor Taliban har en viss tilstedeværelse,
har det oppstått flere angrep mot quislinghæren Afghanistan National Army - ANA. Det samme
gjelder for Herat, provinsen som grenser til Iran.

Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene, i mai 2006 spredde det
seg raskt et stort opprør i Kabul etter at amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre
ble drept i demonstrasjonene som fulgte.

Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand nordover i Afghanistan.
Ifølge den tidligere afghanske statsministeren, Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av
rakettangrep mot okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det har
også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet.

Sporadisk, men organisert
Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan er det historisk. Det betyr at afghanerne har
fått nok. Mens vi kan se at Talibans motstand er sentrert til et veldig spesifikt område, har det nå
oppstått sporadisk motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe og afghanere er
et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen.

Når det kommer til motstanden sørover i landet, er kildegrunnlaget sørgelig tynt, ettersom det ikke
finnes vestlige journalister i denne delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul er der på
USAs nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det er likevel klart at
motstanden er desentralisert og dras igang av afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener
amerikanske interesser.

Det vestlig media kaller «Taliban» er faktisk en voksende allianse av veteraner fra den gamle
regjeringen ledet av Mullah Dadullah, andre pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet
av Jalalladin Hakkani og tidligere statsminister Gulbadin Hekmatyar.

I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i sine områder. Dette er en
spesiell form for afghansk motstand, hvor grupper slåss over hele landet - under sitt eget flagg -
men stammene begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme saken, men
på sin egen måte.

Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: «Mange av dem ville ha beskrevet
seg selv som tilhengere av Taliban, men de inkluderer også folk som er alliert med lokale
krigsherrer. Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste muligheten
til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som pågår.»

Taliban tar over
Rapporten jeg innledet med å referere til, «Afghanistan Five Years Later: The Return of the
Taliban», er et veldig viktig dokument for å forstå hva som skjer i Afghanistan. «Angrep skjer
daglig, opptil flere provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord,
bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant involvert i krigsoperasjoner
og lider store tap, spesielt i de sørlige provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept
av ny-Taliban, eller som følge av internasjonale militære styrkers aggressive framferd øker.»

Rapporten fortsetter med å hevde at sørlige Afghanistan lider under en humanitær krise av sult og
fattigdom. «USAs politikk i Afghanistan har skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som
invasjonen i 2001 skulle utslette.»

Arrogant og overrasket
Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville ikke Karzairegjeringen
i Kabul holdt ut et sekund. NATO sier de er overrasket ov er intensiteten i den afghanske
motstanden, men de kan skylde på sin egen arroganse.

Eller for å si det med ordene til en kandaharer sitert i Senlis-raporten: « I landsbyene har de fått
avlingene ødelagt, det finnes ikke vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig
at de slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?»


(Artikkelen er litt nedkortet av Friheten)