(Nr 36 - 2006) De fleste områder på kloden preges av usikkerhet for morgendagen og en voksende kløft mellom fattige og rike.

Av Åge Fjeld

En rapport lagt fram foran FNs hovedforsamling i samband med det utviklingsprogrammet for de 50 fattigste landene i verden som ble stilt opp i Brüssel i 2001 er svært skuffende og viser at andelen av svært fattige har økt.


Halvparten av menneskene i disse landene lever på under 1 dollar om dagen, og gjelden i landene
økte fra 21 milliarder dollar i 2001 til 159 milliarder i 2003. Sjøl om man ikke er underernært i
Europa, skaper arbeidsledighet og utrygge levekår økte politiske motsetninger. Mens dette har ført
til en venstreutvikling i til dømes Sør-Amerika, fører misnøyen i Europa i mindre grad til å styrke
venstresida, men tvert imot til å styrke nynazistiske partier. Forrige ukes valg i Sverige og Tyskland
ga tydelige faresignaler. Mens både Vänsterpartiet og sosialdemokratene gikk tilbake under en
stor arbeidsledighet kunne de konservative Moderaterna og nynazistene i Sverigedemokratene
notere store framganger. Sjøl om SD ikke nådde sperregrensa fikk de til dømes 22,3 % i Landskrona
og 12 bystyremandater.

Dette har ulike årsaker. I industribyen Landskrona er det stor arbeidsledighet, mens i andre
kommuner i Skåne har man nazistiske tradisjoner fra 30-åra. I Tyskland har man siden DDR
opphørte hatt en trend med økt nynazisme og denne ga fullt utslag i den fattige delstaten
Mechlenburg/ Vorpommern der nynazipartiet NPD nå fikk 6,5% av stemmene og rykker inn i
delstatparlamentet. I noen kommuner fikk dette høyreekstreme partiet opp mot 15%.

Mens Venstrepartiet PDS kunne øke med 1,5 til 18 % i M/P gikk de kraftige tilbake i Berlin fra
22,6 til 13,5 %, mens sosialdemokratene der øket med 2%. Ettersom utslagene er så ulike er det
vanskelig å trekke konklusjoner. Både fra Sverige og Tyskland foreligger det undersøkelser som
viser at nynazistene viser en viss omsorg for enkeltmennesker ved å invitere enslige til gratis
bespisning og unge til gratis rockekonserter og samvær.

For noen kan sikkert dette være ærlig ment, men med bakgrunn i deres ideologi, er dette
manipulasjoner for å skaffe seg goodwill. Det er jo den sykelige rasismen og hatet mot
fagbevegelse og sosialisme som gjør både gamle og nye nazister til redskaper spekulasjons-
kapitalen og som bidrar til at kriger og kontrarevolusjoner får utvikle seg.

Hvor ofte er det at venstresida i Norge, utenom valgkampene, inviterer nabolag til åpne
rådslagningsmøter for å løse problemer for de underprivilegerte? Men venstresida må dessuten
stå fram som redelige mennesker, som avstår fra å tiltuske seg store, men også de små fordelene
i sin virksomhet.

Det er jo ganske frustrerende for politiske idealister som ofrer både tid og penger for den gode
sak, når de opplever at noen partikamerater ved å opptre både politisk og økonomisk korrupt,
bidrar til at mange velgere forlater bevegelsen. Allikevel er hovedproblemet om man vil arbeide
for framskritt, at man ”leverer”, som det nå heter. At man ikke bare i tide og utide skjeller ut
sine motstandere som umoralske, men bruker mer tid på å utarbeide nye riktige løsninger i stat-
som i kommunepolitikken. Uten sjøl å levere, nytter det ikke å avsløre våre egne rasister og
høyreekstremister med dets høyst misvisende navn; Fremskrittspartiet. Vi har ei ny regjering som
har skuffet på altfor mange områder, og dette må påtales.

Men den har gjort en del riktig, og et borgerlig alternativ vil være mye verre. Nå må vi se i
øynene den faren som truer, og som slo gjennom i 1933. Vi må ikke tillate at taktikken man
brukte for å svekke vår bevegelse: den å fokusere på alt negativt og fortie alt positivt, og som
bidro til vår desimering, nå skal brukes mot de rød-grønne, - for å bane veg for blå og lysebrune.
Vår kritikk må rettes prinsipielt mot systemet, der Erna Solberg og Siv Jensen står for de verste
sider. Nå er det heldigvis slik at de fleste er i ferd med å forstå at Bush/USA driver en hensynsløs
maktpolitikk, uten omsyn til hva sjøl de øvrige i NATO mener. Borgerskapet tar om enn i vage
ordelag avstad fra USAs ignorering av Kyoto-avtalen, Genève-overenskomsten og sjølsagt den
folkerettsstridige overfallskrigen mot Irak.

Her viser Carl I. Hagen og Siv Jensens parti seg som det eneste og sterkeste forsvarere av all
galskap Bush bedriver. Denne serviliteten overfor maktutfoldelse ligner alt for mye på den
ultra-høyre viste overfor Hitlers maktmisbruk i 30-årene. Men sjøl om deler av den økonomiske
makteliten i Norge kan være ganske frisinnet, holde 1. maitaler, låne ut hytte eller ta Ap-topper
med til Alpene, - vil disse når det blir snakk om å redusere egne inntekter til fordel for forbedringer
for de underprivilegerte, som i 1933, - heller støtte ekstreme høyrebevegelser enn sosialister og
planøkonomi.

Derfor ser vi nå at tidligere NHO-leder Jens Ulstein-Moe, svikter vennen Thorbjørn Jagland til
fordel rasehaterne i ”Frp”, som han mener bør være med og overta etter den LO-støttede
sentrum/venstreregjeringa. Denne åpne omfavnelsen av Carl og Siv fra storkapitalens menn,
burde få lønnstakere som har stemt på disse, til å tenke nøyere over hva de bør stemme for neste
gang. Det er lov og en plikt å være skuffet over ”brødpolitikere” både i LO, Ap og andre på
venstresida. Men etter de siste avsløringene, viser det seg at skrikhalsene rundt Carl og Siv, så
visst ikke har vært tilbakeholdne, men har krafset til seg personlige fordeler i bøtter og spann.

Skal Hagen miste grepet på arbeidervelgerne, må han i langt høyere grad konfronteres med dette
og sin smisking for USAs krigspolitikk. Noe Bush og likesinnede må finansiere ved å svekke
sosialomsorgen.