(Nr 35 - 2006) I mars 1988 ble den kurdiske byen Halabja bombet med giftgass av irakiske styrker. 5000 mennesker ble drept.

Av Kåre Wahl, Hammerfest

I dag sitter Saddam Hussein på anklagebenken i Bagdad, anklaget for å ha gitt ordre til denne forbrytelsen. Spørsmålet er om ikke flere burde ha sittet der sammen med ham.


I årene 1980-1988 raste det en krig mellom Irak under Saddam Hussein og Iran under Khomeini.
Krigen ble startet av Irak, og USA støttet Irak fordi forholdet mellom USA og Iran var på et
lavpunkt. Fra amerikansk side ble det i 1983 hevdet at det iranske regimet steilt nektet ӌ gi opp
sitt erklærte mål om å fjerne den lovlige regjeringa i nabolandet Irak”. Det var et brudd på
aksepterte normer for oppførsel mellom nasjoner. I ettertid er noen utsagn mer kostelige enn andre.

Men poenget her er at biologiske og kjemiske våpen ble brukt av Irak under krigen. Utenriks-
departementet i USA kunne i 1983 konstatere at Irak hadde fått disse våpnene ”takket være
avgjørende hjelp fra utenlandske firmaer”. Disse var bl.a. lokalisert til USA og Storbritannia. Og
konkret ble det i årene 1985 – 1990 eksportert et heksebrygg av biologiske og kjemiske våpen
bare fra USA til Irak verdt 1,5 milliarder dollar.

Hvor stor Iraks egen produksjon av slike våpen var da, vet jeg ikke. Importen var i alle fall stor.
De firmaer som eksporterte biologiske og kjemiske våpen til Irak, gjorde det med tillatelse fra
sine regjeringer som dermed legaliserte bruken av dem. De visste alle at heksebrygget kom til
å bli brukt mot iranske guttunger ved fronten, med nøkkel lagd på Taiwan rundt halsen i en tråd
slik at de kunne låse opp dørene til Paradis om det skulle bli aktuelt, eller mot egenrådige kurdere.

Det ville derfor ha vært helt riktig om Saddam Hussein, anklagd for å ha bombet Halabja med
giftgass, hadde fått med seg på tiltalebenken den daværende amerikanske presidenten Ronald
Reagan, beklageligvis død i denne sammenheng, og den britiske statsministeren Margaret
Thatcher. De hadde sitt eget ansvar for at forbrytelsen kunne skje.

I forbindelse med Halabja Halabja, Nord-Irak, mars 1988. har Margaret Thatcher utmerket
seg på en annen måte. Etter angrepet forfattet noen parlamentarikere fra venstresiden i det britiske
Arbeiderpartiet en uttalelse der det ble uttrykt avsky mot handlingen. Ikke én av de konservative
i parlamentet skrev under.

Det er kanskje ikke så rart. For etter 1. verdenskrig, da Storbritannia hadde etablert seg som
kolonimakt i Irak, gjorde kurderne i nord opprør mot det britiske styret. Da erklærte Winston
Churchill at han var ”sterkt for å bruke giftig gass mot usiviliserte stammer”.

Irak ødela sine kjemiske og biologiske våpen tidlig på 90-tallet etter krav fra FN. Det forhindret
ikke storleverandøren av slike våpen, USA, i å bruke fjerninga av dem som en begrunnelse for
sin krig og okkupasjon av Irak i 2003. Vi lever i en vemmelig verden.

Så dette innlegget handler egentlig om to slags gift, en som man puster inn i lungene og dør fysisk
av, og en som vi på ulike måter får plantet inn i hjernen og blir åndelig død av. Begge burde være
utelukket fra det menneskelige samfunn, men begge finnes og det er åpenbart mest av den siste.