(Nr 34 - 2006) NRK sendte nylig et program om samarbeidet mellom Pentagon og Hollywood om krigsfilmer, en historisk/ halvdokumentarisk fremstilling av den amerikanske aggresjons mentalitet.

Av Henri Riis

Regissøren Moore har i flere filmer, bl. a Fahrenheit 11/9 og Bowling for Colombine, vist våpenpsykosen som er blitt en direkte følge av den enorme propaganda som drives gjennom reklame, politikk og voldsomantikk i voldsfilmer.


Når mange familier opererer med 2 våpen i mors og fars nattbordskuffer og 2 våpen til, en i
hver av foreldrenes biler og deres hanskerom, så må fiendebildene være mange. Det sies at
enhver president må ha minst en krig på bak seg for å bli gjenvalgt.

Sheriffer lar seg velge ved å sette rekord i å sette folk i fengsel. Regissøren Moore har laget
flere studier som viser at dess flere våpen som er i omløp og dess flere som tas i bruk, dess
flere blir halvsyke av redsel.

Ikke bare blir mengden av våpen tilgjengelig i en familie selv årsaken til at våpen ender opp
med å bli brukt mot et familiemedlem. Når politiet hele tiden bygger sin sikkerhet på egne
våpen, ender mange politimenn med å bli skutt av sine egne.

De mange skoletragedier med våpen viser også med all tydelighet at våpenmengden i
samfunnet og tilgjenglighet av skarp ammunisjon hele tiden er til stede, slik at store deler
av den ammunisjonen som ble brukt på skolen var kjøpt over disk uten bæretillatelse for våpen
fra merkesupermarked.

Vi ser en hel nasjons befolkning som kontinuerlig holdes i et psykososialt jerngrep av dets
egen masseproduksjon av fiender - og trusselbilder, når Bush og co snakker om å beskytte
USA mot invasjon og terror, så blir det mulig å bruke enorme summer til våpen og krig.

Dersom noen nevner naturkatastrofer som Katarina og lignende, så virker det som om
dette er en helt annen del av befolkningen med helt andre behov for sosial sikkerhet.
Resultatet er at katastrofeofferene blir stående helt på bar bakke helt uten sosial hjelp
mange år etter at de er rammet (uamerikansk virksomhet).

Pentagon får inn ca. 1 000 filmmanus årlig til gjennomlesing og anbefaling for støtte, og det
ligger her åpenbar sammenheng mellom Pentagons ønske om å vise frem de nyeste
våpensystemer og en slags god krigsmoral.

Våpen og krigsromantikken får dermed en gratiskanal inn på den kulturelle løpebane som
den ikke skulle hatt. Pentagon har en stor produksjon av såkalte propagandafilmer for å
verve soldater til alle sine kriger og mange utestasjoner. Dette er i realiteten såkalte
«sales promotions» og dekkes vanligvis av økonomien i en bedrifts markedskrefter.

Pentagon får slippe til med sine enorme propagandafilmer på beste sendetid i TV og på
kino. Krigsromantikk hvitvasker vår tids mest samfunnsfientlige virksomhet bestående
av våpen- og krigskultur. Med 500-1000 betalte journalister i Pentagon som masseproduserer
krigspropaganda til Reuter og NTB blir dette en tragedie