Den planlagte krigen mot Iran:

(Nr 30 - 2006) Propagandakrigen mot Iran ble i en kronikk varslet som en planlagt krig. I mediekrigen mot Teheran, og også mot Nord-Korea, brukes klisjeen om ”masseødeleggelsesvåpen” som fugleskremsel, som et forsøk på å skjule den virkelig fare: en væpnet aggresjon fra USAs side, aggresjon som også kan bli gjennomført med anvendelse av atomvåpen, mot disse to land.

Av Sebastian Bestard

I kampanjer i massemediene forsøker en å demonisere Iran og Nord-Korea for å berede grunnen
for det første skritt - eller opprette et brohode - som skal gjøre det mulig med et væpnet angrep
på et senere tidspunkt. Det som forsøkes først, er å ”rettferdiggjøre” det som ikke kan
rettferdiggjøres: dét å utløse krig for å bevarer freden, eller den såkalte ”pax americana”.

Alt tyder på at Iran skal lide et totalt ødeleggende nederlag, basert først og fremst på et
flyangrep/bombardement. Dette massive bombardementet skal forandre landets territorium til et
militært område der Pentagons og det militærindustrielle kompleks’ nye og sofistikerte våpen skal
testes. (se: www. r e b e l i o n . o r g / i m p e r i o / 031204bestard.htm ).

Den forutgående kalde krig (desinformasjonskampanjer) skal åpne døren til den etterfølgende varme
krig, eller ”manu militære”… Den første rydder veien for den andre og forbereder også opinionen på hva som skal skje. På den måten vil en prøve å selge krigen i en innpakning av fiendebilder.
Fienden er ”ond og farlig” og må tilintetgjøres nå for at problemer ikke skal oppstå senere.

I sine krigsforberedelser er det mulig USA også overveier bruk av atombomber under selve
krigshandlingene. Påskuddet for angrep skal være at ”Iran støtter terrorismen og vil anskaffe seg
kjernevåpen”. Paradokset i denne situasjonen er at USAs sjefsspion John Negroponte, leder for
CIA, selv har sagt at Iran ikke kan utvikle atomvåpen
før i år 2016.

Men, ”hvorfor vente så lenge”, tenker Washingstons hauker, ”vi må gjøre det nå, før det blir for
sent”, skriker de. Eller de venter bare på et ”casus belli”, eller kanskje en ny FN-deklarasjon som
fordømmer Irans atomprogram, og som gir grønt lys til en væpnet aggresjon.

Fredelig program
Men Iran forsikrer verden at atomprogrammet er fredelig, sivilt, og er til for å skape energi og
strøm og ikke tar sikte på å produsere atomvåpen. Teheran erklærer at landet retter seg etter
ikke-spredningsavtalen (NPT, Non- Proliferation Treaty). NPT stipulerer at alle medlemsstater
(som ikke har, eller forsøker å ha atomvåpen), forplikter seg til å renonsere, eller oppgi retten
til å utvikle, eie eller anskaffe slike våpen: samtidig har retten til å produsere atomenergi til fredelig
formål.

Irans atomenergiinstallasjoner bygges under IAEAs kontroll og tilsyn. Og, teknisk sett, kan
reaktorene ikke brukes til produksjon av slike stoffer som kan brukes til militære formål, sier
russiske eksperter. Ifølge IAEAs inspektører er Irans anrikningsprogram ikke militært orientert,
og landet eier ikke teknologi for utvikling av atomvåpen. IAEAs direktør, ElBaradei, sa at:
”Aktiviteten i UCF Isfahan-anlegg, er under kontroll av IAEAs inspektører.” Russland og Kina
har i Sikkerhetsrådet motsatt seg haste-straffetiltak mot Iran, og er tilhengere av dialog og
diplomatiet. Å tvinge landet med ultimative krav, kan være en bumerang som kan virke mot sin
hensikt. Hvis Iran tvinges inn i et hjørne, kan det reagere med radikale mottiltak. I den siste
bekjentgjørelsen sa Teheran at landet ikke ville godta et ultimatum eller straffereaksjoner: ”Hvis
konfrontasjonens vei velges, i stedet for dialog, og hvis hvilken som helst aksjon utløses for å
begrense de rettigheter som Irans folk har, vil Den Islamisk Republikk ikke ha noe annet alternativ
enn å revidere sin atompolitikk.”

Den militær opsjon kan ha uanede konsekvenser og en uforutsett utgang. Og den er - dessverre -
den vei som USAs krigsplaner vil følge. Man kan lytte krigstrommer i Washington, og
statssekretær Condoleezza Rice krever at Sikkerhetsrådet bestemmer straffereaksjonene mot Iran i
samsvar med FNs Charter, kapittel 7 (som åpner for straffetiltak, inkludert anvendelse av
maktbruk, mot de statsansvarlige under spesielle omstendigheter).

President George W. Bush har truende sagt: ”alle muligheter er under overveielse når det gjelder
Iran.” Men ifølge Bush-administrasjonen er det for tidlig å bekrefte anvendelse av atomvåpen,
fordi dette enda ”ikke er på agendaen”, men det kan ikke utelukkes som mulighet i løpet av
utviklingen av konflikten, fordi ”den militære opsjon er åpen og på bordet ”. Har Teheran rett til et
fredelig atomprogram?

Alle tegn inntil nå viser at Iran vil anvende atomkraft til sivile og fredelig formål, og IAEAs
inspektører kan bekrefte det. Det vil si at IAEA ikke fant noen bevis på ulovligheter i
atomprogramet. AlBaradei selv har sagt at det ikke finnes bevis på at Iran skjuler noe hemmelig
atomprogram under teppet. Iran, til forkjellig fra Israel, har underskrevet og ratifisert NPT,
og gjentar sine fredelig hensikter som ligger klart i dagen og med maksimal samarbeid med
IAEA”. (IAEA, International Atomic Energi Agency.)

Iran har derfor, som hvilket som helst annet land, legitim rett til et sivilt atomprogram. IAEA har
organer som er ansvarlig for tilsyn og verifisering (kontroll) av IAEAs disposisjoner, at de
respekteres og følges.

NTPs artikkel IV sier: ”Nothing in this Treaty shall be interpreted as affecting the inalienable right
of all the Parties to the Treaty to develop research, production and use with articles I and II of this
Treaty.”

IAEA garanterer teknisk assistanse under tilsyn, og oppmuntrer til kooperasjon og retten til
fredelig anvendelse av atomenergi. I stedet for å kjøpe dyr anriket uran fra utlandet, har Iran
(som eier urangruver), og som kjenner til hvordan man anriker uran, bestemt seg for å anrike uran
selv. Men Iran mangler den teknologi som kreves for å anrike uran til militært formål.

Naturlig uran 235 er lite tilgjengelig. Bare 0,711 % er den spaltbare U-235. Å skille ut U-235 fra
U-238, er en kompleks og sofistikert prosses, og har bare militær anvendelse ved høy
anrikningsgrad. Iran har bare anriket uran til en grad av 4 % (LEU), som kun er egnet som
kjernedrivstoff i atom-elektrisk anlegg, og som er langt i fra den 85-95 % som kreves for å fungere
som en militær grad. Hele anrikningsprosessen foregår under IAEAs kontroll.

Med andre ord har Iran legitim rett til fredelig kjerneteknologi, og har sagt at landet ikke kommer
til å oppgi retten til å anrike uran. Hvis FN vedtar sanksjoner, vil landet ta det som en
krigserklæring, og Teheran vil da si opp NPT-traktaten, og kutte alle bånd med IAEA. Hvis USA
går til ensidige aksjoner mot landet, vil Teheran iverksette mottiltak og angripe med raketter
USAs mange militærbaser i Den persiske golf, stoppe all oljetransport gjennom Hormuz-flaskehalsen
i enden av Det Persiske Hav. Pris på oljen kan bli tre ganger så høy, og konflikten involvere flere
stater og gi en dominoeffekt. Et kjernefysisk holocaust kan ramme hele regionen. Krig kan ikke gi
noen løsning, den kan sammenlignes med et forsøk på å slukke brann med bensin, hele
Midtøsten kan komme til å stå i flammer, og hvis atombomber brukes, kan de bibelske
apokalyptiske profetier bli virkelighet pga disse Harmageddons våpen.

Men den militaristiske vei er fremdeles åpen, fordi krigen forsatt er politikkens forlengelse med
andre midler... Vi må ikke glemme at vi er i den imperialistiske fase av kapitalismen, og som Jean
Jaures har sagt: kapitalismen bærer i sitt indre krigen, slik skyggen gjør det med stormen.

Interimperialistiske kriger er også mulig. Selv om monopoler er internasjonale og kapitalen ikke
har noen grenser, er det fremdeles noe som heter maktens nasjonale sentrum, som for eksempel:
USAs nasjonale interesser. Og dersom - som USA betrakter hele verden som sitt lisviktige sfære
av interesser - USA anser det legitimt å herske over verdens natur- og energiressurser, så kan det
bli krig. USA er hovedansvarlig for at NPT ikke gjør fremgang

Artikkel VI i Ikke-spredningsavtalen (NPT) forplikter USA (og de fire andre anerkjente atommakter)
til å begynne en nedrustningprosses, på veien til totalt avskaffelse av atomvåpene. NPT trådte i
kraft i 1970. Fra den tiden har jeg fulgt med argusøyne de følgende nedrustningsavtaler mellom
SSSR og USA, (SALT I og II, START I, II og III) og fant ikke reelle skritt til nedrustning. Det ser
ut til at USA kvitter seg med gamle våpensystemer og fornyer dem med nye og mer effektive
våpen.

I følge den siste Moskva-avtalen underskrevet av Putin og Bush (24. mai 2002), avtalte Russland
og USA å begrense de totale antall strategiske atomstridshoder til et tall mellom 1 700 og 2 200
innen 31. desember 2012. Det vil si at etter 42 års NPT-eksistens, vil USA fremdeles beholde
et enormt atomarsenal. I dag har USA et totalt antall av 8.000 aktive atomstridshoder, og omtrent
2.700 ikke-aktive, ifølge NRDC. Det aktive inventar skiller seg - ifølge NRDC - i 1) - det som er
utplassert og som er operativt. Og, 2) - det responsive (atomstridshoder som er ”aktive” men ikke
utplassert).

Hvis det inntreffer et ”kontingens”, skal det sistnevnte, (som er lagret og sikret), komme ut av
lageret og gjeninnsettes til operativ tjeneste. Med andre ord: når som helst; de demonterte
atomvåpen, kan bli armert igjen, og bli operative etter hvert.

Ifølge NRDC skal USA ha (enda!), i år 2012, et totalt antall kjernehoder (utplassert eller ikke) på
9 980. USA, som skulle gå foran med nedrustningseksempelet, ruster opp og opprettholder
mange tusen atombomber. USA viser ikke respekt for NPT, og heller ikke når Washington nekter å
ratifisere CTBT-avtalen om total atomprøvestans, (Comprehensive Test Ban Treaty, av
10. september 1996), USA vil desutten, forsetter med sine atomprøver under jorda. PTBT
(Partial Test Ban Treaty) av 1963, forbyr (delvis) bare atomtester i atmosfæren, under vann og i
kosmos, men ikke under jorda.

Det nye i USAs atomstrategi, er å gi atomvåpen stort rom og rolle, ved å erklære at disse er våpen
med samme rang og står på linje med de andre (konvensjonelle) våpen. USA har derfor utviklet
og utplassert nye mini-atomvåpen, kaldt anti-bunker. Med dette undergraver USA all kamp og
tiltak mot utvikling og spredning av masseødeleggelsesvåpen, og viser USAs hykleri på dette
området når det på den ene side krever at andre land ikke skal utvikle slike våpen, men for sin del vil
USA beholder og fornye sitt eget arsenal av masseødeleggelsesvåpen.

USA undergraver og svekker NTP når landet utvikler og utplasserer et globalt anti-misil system,
ved å plassere våpnene i verdensrommet. Det begynte med Ronald Reagan og ”SDI” eller
”star wars”, som Clinton senere videreutviklet under navnet NMD (National Missile Defense).

På denne måten har USA begravet antimisil-traktaten (ABM) av 1972, og også krenket Treaties
on Outer Space (OST) av 10. oktober 1967. NMD innebærer å skape og utplasserer en ”paraply”
eller kjernefysisk skjold, som gjør at USA blir immun overfor andre lands kapasitet (svar ellers
represalie), dvs. usårbar under et missilangrep.

På denne måten, ved å gi USA den absolutte sikkerhet, blir andre nasjoner påført den kollektive
usikkerhet. USA kan da, slå først med sine atomsverd, og deretter beskytte seg under, eller bak,
sitt atomskjold. Det er derfor Moskva-traktaten av 2002 henger i en tynn tråd.

Terrorbalansen som, tross alt, stabiliserte situasjonen under Den kalde krigen fordi en atomkrig
bare kunne sikre gjensidig ødeleggelse (MAD, Mutual Assured Destruction). Sikkerheten var
da gjensidig og var basert på likevekten av de strategiske styrker. En ubalanse nå, vil gi en farlig
situasjon. Hvis Russland og Kina blir enda svakere, desto større kan muligheten bli for at USA
blir fristet til å angripe først med en atom-blitzkrig eller et førsteslag.

Verden kunne igjen komme i den situasjon at USA hadde status som eneste atommakt
(atommonopol). I den tiden Sovjetunionen enda ikke hadde utviklet atombomben selv, fantes mer
enn 10 detaljerte planer om atomangrep fra USAs side mot Sovjetunionen. Vi bør huske at også
mens USA presenterte i FN (juni 1946) sin ”Baruch-plan” om internasjonal kontroll av
atomenergien, ønsket USA samtidig en opprettholdelse og anvendelse av sitt eget atommonopol.
Planen hadde til hensikt å kunne iverksette en represalie med atomvåpen fra USAs side overfor
hvilken stat som helst som ville forsøke å utvikle en atombombe. For å ”legalisere” eller velsigne et
slikt angrep, skulle FN gi grønt lys eller carte blanche til det. En av de mange kjernefysiske
angrepsplaner fra USA var ikke så hemmelig da general Curtis LeMay, sjefen fra Strategic Air
Command, på 50-tallet, ropte og bønnfalt om anvendelse av hele USAs beholdning på 133
atombomber mot 70 sovjetiske byer og hovedstedene i Øst-Europa. (se: www.exordio.com/1939-
1945/personajes/lemay.html ).

PNAC
”Project for the New American Century” ble grunnlagt i 1997, av en gruppe hauker,
nyreaganianere og ny-konservative, som representerte ”the Military-Industrial-think-tank Complex”
(tenketanken MIC), og også fra oljelobbyen. Dette dokumentet ble senere utfylt til å bli et 90
siders langt dokument (september 2000) kjent som: ”Rebuilding Americas Defenses, Strategy,
Forces and Resources For a New Century, eller RAD”. Innen PNAC/ RAD kan man finne viktige
personer i amerikansk politikk, som: William Kristol, Robert Kagan, Richard Perle, Paul
Wolfowitz, John Bolton, Jeb Bush, Jeane Kirkpatrick, Elliot Abrams, Fred Ikle, Donald Rumsfeld,
Dick Cheney og Condoleezza Rice. Mange av disse ble nøkkelfigurer i den aktuelle Bush-
administrasjonen. Dette ”American Empire Project”, er også kjent som USAs ”Mein Kampf”,
med hentydning til Hitlers III Reich (den amerikanske skulle være den ”IV Reich”). PNAC/RAD
innenholder en meget aggressiv og imperialistisk militær-politiske plan for USAs totale beherskelse
av verden i det 21. århundre. (Se: https://newamericancentury.org/publicationsreports.htm).

Der sies: ”Vi må akseptere vårt ansvar i rollen som den eneste supermakt for å ta vare på en
internasjonal orden svarende til vår sikkerhet, vår velstand og våre prinsipper.”

Det appelleres til en omforming/ modellering av verden til et speilbilde som kan sammenliknes
USA, fordi ”et amerikansk styre er bra for Amerika og for hele verden,” selv om det slås fast at
disse forandringene ikke kan skje på andre måter enn ved bruk av militær makt. Disse ”tenkende
pansere” bruker og misbruker den religiøse retorikk, og personifiserer seg selv med de messianske
mål og prinsipper i Manifest Destiny.

Denne måten å være på og tenke på har sine røtter i det 17. århundre, da puritanere etablerte seg i
Massachusetts. Disse kolonifolk var besatt av religiøs fanatisme og betraktet Amerika, eller Den
nye verden, som sitt ”Lovede Land”, eller ”Det nye Israel”. De betraktet også sin egen skjebne
som ”forutbestemt” eller ”guddommelig”, med ”overlegenhet”, og dessuten med ”retten” til å
herske over verden Guds vilje eller mandat. Slik som Israels folk som sier: ”Vi er Guds utvalgte
folk og vår misjon er å ”sivilisere” de forskjellige vantro raser og folkeslag, og ”belyse dem med
Guds ord”.

Opprinnelig svarer denne tenkemåten til yankeenes, for å ”rettferdiggjøre” folkemord på
amerikanske indianere. Manifest Destiny ble også brukt som ”unnskyldning” og ”legitimerer”
anneksjonen av Mexico og alle amerikanske erobringskriger. De tror at den ”guddommelig rett”
er et oppdrag som USA bør utføre eller materialisere. De tror på frelse, og for å oppnå den må man
frede seg selv først, ”velge” (og velge seg selv) og styre på en hegemonisk måte, takket være
Guds vilje, velsignelse og mandat. ”Oppdraget” er å skape en ny amerikansk verdensorden, slik
Bush’ far proklamerte den 11. september 1990, ”New World Order”, også kjent i illuminati- kretser,
som ”Novus Ordo Seclorum” eller USAs universelle diktatur for århundrer. Dette PNAC, en
slags sekt eller klubb av supermagnater planlegger og gjennomfører en hellig krig eller et
frigjøringskorstog mot de såkalte ”onde akser” (Axis of Evil).

De gjør Albert Beverigdes ord (fra 1900) til sine. Han sa: ”Gud har pekt ut USAs folk som sin
utvalgte nasjon for å begynne verdens gjenfødelse.” Ekstreme høyrefolk i det fundamentalist -
evangelistiske PNAC revitaliserer overbevisningen i Manifest Destiny, og for å gjennomføre
dette fins atomvåpnene - dommedagsvåpnene.