Mot høst

(Nr 28 - 2006) Før vi kaster oss ut i nye analyser av de store krigene, har jeg et lite behov for å si noen private småting som kanskje ikke er så private allikevel.

Av Jan Hårstad

Oppi Mysusæter har jeg en nedslitt hytte og litt skau som jeg herjer fælt med. Det er gudskjelov ikke noe bredbånd der, men jeg får opp aviser, både Klassekampen, Dagbladet og Aftenposten og legger dem i en kasse. Når sommeren går mot slutten, begynner jeg å klippe i dem og merker fort at svetten siler av meg som om jeg lempet stein.

Og jeg skjønner at sinnet og hjernen må ta pauser fra den norske offentligheten, for den er en form
for galskap. En skal ha sterke nerver for daglig å ta den inn over seg.

Forleden uttalte Robert Fisk at han skammet seg over vestlig presse. Herregud, mannen leser både
franske og engelske storaviser, og noe arabisk kan han òg. Tenk om han skulle være henvist til
Thorbjørn Jaglands kronikker, Harald Stanghelles lederartikler og Dagbladets ditto? Hvordan
hadde han da hatt det?

Altså: i gamle dager fikk jeg faktisk spalteplass i Dagbladet, så utrolig det enn kan høres idag.
21.4.1996 skrev jeg en artikkel der som het Hizbollahs triumf og den ble avsluttet slik: «Fortsetter
Israel dette hardkjøret i Beirut som i Gaza, i Tyr som i Hebron, kan de i løpet av nær framtid få en
tofrontskrig. Hamas og Hizbollah er søsterorganisasjoner.»

Siden den gang har det knapt gått en måned uten at jeg har skrevet om den krigen som pågår nå,
og i de siste årene har vi her i Friheten i nær sagt hvert eneste nummer redegjort for dens utvikling
og nødvendige eksplosjon.

En må ta i betraktning at på samme tid mente det offisielle Norge - alle sammen uten unntak - at
bare såfremt USA tok ledelsen i den internasjonale fredskvartetten for Midtøsten, så ville de tvinge
gjennom en rettferdig opprettelse av en palestinsk stat og innføre fred. Ikke le nå, bla heller
igjennom lederartiklene i Dagbladet og Aftenposten og Jaglands samlede kronikker.

Vi må altså slå fast at vi her i Friheten har grunn til å være stolte av vår virkelighetssans og realisme.
Og det har igjen sammenheng med at vi ikke har oppgitt metoden med en materialistisk analyse av
virkeligheten og ikke lar oss villede av innpakningspapir, retorikk og diplomati.

Her er hva Dagbladet presterte å skrive i en leder 24. juli 06: «Det er et kynisk krigsspill som nå
foregår, og det er en del av USAs store demokratiseringsplan (!) i hele regionen. » Samme dag
skriver Dagbladets årelange «Midtøstenekspert» Jan-Erik Smilden følgende: «For USA og resten
av verden burde målet på kort sikt være å få til en våpenhvile (!) mellom Israel og Hizbollah og
på lengre sikt en fredsløsning (!) for hele Midtøsten - (!) med et rettferdig resultat (!) for alle parter.
(!) Det er det eneste som kan gi en varig fred.(!)

Robert Fisk må takke sin Gud for at han ikke kan lese norsk, for et vanvittigere bakvendtland
finnes ikke på denne jord. Om man konsekvent skrev det motsatte av de norske offisielle, ville man
garantert komme inn i realitetenes territorium.

Klassekampen har tilbrakt sommeren med at en rekke filosofiprofessorer skulle debattere islam,
og man trengte ikke være spesielt lærd for å forstå at dette hadde de fleste av dem overhodet ingen
kunnskap om. Men for en oppvisning i pompøs akademisk retorikk og en språkbruk som
konkurrerer med Morgenbladet i ugjennomtrengelig snobberi!

Knut S.Vikør fra Bergen, som har høyst særegne analyser, men dog litt kunnskap, oppsummerte
debatten slik etter at akademikerne hadde fyllt opp avisa i uker: «Inntil vidare er det ikkje ein
einaste truande muslim som har deltatt - kanskje fordi vi mest har diskutert oss sjøl.» (22. juli)
Som man forstår har det vært en viktig debatt.

De gamle maoistene har forlengst gitt opp Marx` kampprosjekt om proletær internasjonalisme og
organisering av arbeiderklassen over landegrensene, og istedet blitt ideologer for det man kan kalle
islam- maoisme. Arbeidsdelingen er slik at Peder Martin Lysestøl skjønnmaler Hamas og Synne
Holan Hezbollah, og de arbeider for å utvikle en oppmodernisert versjon av norsk maoislamisme i
Klassekampen. Og en annen variant er Egil Fossum som i Morgenbladet har en serie om sitt
miserable liv som mao-stalinist.

Invasjonen av Libanon er en amerikansk-israelsk krig som ble endelig vedtatt 17.-18. juni på et
israelsk-amerikansk toppmøte i Colorado og dirigeres militært fra felles krigsrom hvor all
amerikansk avlytting og satelittvirksomhet er tilgjengelig for Israel.

Målsettingen med Libanon er å innsette et israelsk-amerikansk protektorat på NATO FN- bajonetter,
dra Syria inn, for deretter gå løs på Iran. Under valget i november skal da situasjonen være den at
det amerikanske folket støtter helhjertet opp om Bush-Cheney.

Som alt annet som USA/Israel driver med vil også dette mislykkes. Libanon vil bli et nytt Irak eller
Afghanistan. De pro-amerikanske regjeringene i den arabiske verden vil bli betraktet som Vichy-
eller Quisling-stater og styrkeforholdet til utvikle seg til det globale Jihads fordel.

I motsetning til maoislamister gjør marxister klokt i å forholde seg kritisk og analytisk til det faktum
at Iran tar ledelsen for det globale Jihad.

Til det offisielle Norge som fremdeles tror USA driver med innføring av Dagbladets «store
demokratiseringsplan i hele regionen», har vi absolutt ingenting annet å bemerke enn et folkelig
uttrykk fra østbyen i Trondheim: Gå hjæm å kok haue ditt.