(Nr 27 - 2006) Salam Ali, medlem av sentralkomitèen i IKP, ga 26/5-06 dette intervjuet til ”Nameh Mardom”, sentralorganet for Tudeh-partiet (kommunistpartiet) i Iran.

Spørsmål: Iraks nye regjering er nå i funksjon. Liker dere regjeringens sammensetning? Er dette en nasjonal samlingsregjering som IKP kan støtte?


Salam Ali: Iraks nye regjering er resultat av langdryge og seige forhandlinger mellom de politiske
blokkene som vant valgene i desember 2005. Tanken om en bred nasjonal samlingsregjering
slo først gjennom da noen politiske krefter relativt motvillig og til slutt støttet regjeringsdannelsen.
Det gjorde de for å forhindre at postene ble fordelt bare etter religiøse og etniske retningslinjer.
Den gamle politikken førte til ekstrem religiøs polarisering med katastrofale følger. Regjerings-
programmet, utarbeidet av representanter for de politiske grupperingene, deriblant IKP, innebar
”prinsippet om deltakelse og representasjon av de nasjonale grupperingene som er grunnlaget
for staten Irak”.

Imidlertid var de gamle politiske interessemotsetningene og etnisk baserte tendensene til hegemoni
for enkeltgrupperinger (særlig sjia-muslimene) dominerende ved fordelingen av ledende
regjeringsposter: presidenten og hans 2 visepresidenter, statsministeren og hans viseministrer,
ordstyreren i parlamentet (stortingspresident i Norge) og ditto viseordstyrere. Disse ble fordelt utfra
blokktenkningen utfra 3 hovedblokker; sjittaer, kurdere og sunnitter. ”Den irakiske listen” med
tilslutning fra Iraks kommunister fikk 25 representanter (9%). Til tross for at det er gruppering nr. 4
i størrelse, ble den først utelukket fra regjeringsdannelsen. Riktignok ble innenriks- og
forsvarsministeriet ”overlatt til uavhengige representanter”.

Da boikottlinjen overfor ”den irakiske listen” var tydelig, gjorde vi i ”listeforbundet” det entydig
klart at vi ikke går inn i regjeringa om vi ikke ble tatt mer alvorlig. I siste runde av forhandlingene
ble ”listen” så tilbudt 5 ministerposter: justis, menneskerettigheter, vitenskap/ teknologi,
kommunikasjon og en statsministerpost.

I en erklæring 21. mai fra ”listen” het det at dens regjeringsdeltakelse må baseres på ”anerkjennelsen
av Iraks nasjonale enhet, sikkerhet og stabilitet” og at ”vår deltakelse, som vil representere et mye
breiere spektrum av folket, vil hjelpe til med å få til en balanse i regjeringen. Dermed styrkes de
patriotiske røstene og den religiøse innflytelsen svekkes”.

Vi oppfordret samtidig statsministeren til å holde rekken av sine mange løfter og forpliktelser. Det
innebærer bl.a. å ”heve den kvinnelige representasjonen og deltakelsen, også opp på regjeringsnivå
(Det er bare 4 av 37 kvinner i den irakiske regjeringen), å oppløse militsiaen og integrere dem som
enkeltpersoner og ikke som organisasjoner i de statlige institusjonene.

Det er klart at den nye regjeringen ikke tilsvarer våre forestillinger om en regjering basert på nasjonal
enhet. Men sammensetningen, som ikke lenger er fullstendig dominert av en blokk, som under
overgangsregjeringen til Ibrahim al-Dschaafaris, åpner for større deltakelse og gjør det mulig å
ytre seg i de prosessene som pågår. Dette er nødvendig for å finne løsninger på Iraks nasjonale
problemer. Det politiske spekteret og mangfoldet i det irakiske folket gjenspeiles mye bedre i en slik
regjering.

Spørsmål: Noen råder IKP til ikke å delta i regjeringen, men heller gi den støtte fra utsiden. De
hevder at ikke-deltakelse vil forhindre at IKP blir ansvarlig for handlinger fra hovedkreftene i
regjeringen med en tvilsom fortid som antidemokrater og antikommunister.

Salam Ali: Dette argumentet vurderer vi alvorlig både i partiet og i listeforbundet. To faktorer tar vi
med i betraktning: regjeringsprogrammet og muligheten for å få innflytelse på regjeringens
beslutninger. Dessuten har parlamentets sammensetning endret seg og det har åpnet for nye politiske
profiler. Det gjelder både de nasjonale og de demokratiske utfordringene. Autoritære tendenser
presses tilbake gjennom ministerrådets svekking og oppheving av et reaksjonært lovverk og
bestemmelser. Dette må også sees i sammenheng med at ”en politisk kommisjon for nasjonal
sikkerhet” ble innrettet som et forum for forståelse mellom de politiske hovedkreftene.

IKPs deltakelse i regjeringen vil til tross for de nevnte motforestillingene fremme partiets
parlamentariske arbeid og den demokratiske massekampen, styrke posisjonen og innflytelsen
for demokratiske og sekulære krefter, fremme visjonen om en moderne demokratisk stat og svekke
religiøse og reaksjonære tendenser. Også nødvendigheten av å styrke den nasjonale enheten, for å
vinne tilbake suvereniteten og den nasjonale uavhengigheten, har en heller ikke lov til å overse.
Det strides nå om Iraks framtid. Dette henger sammen med oppgaven å gjøre slutt på den
utenlandske besettelsen. I kamper som pågår i flere skikt setter IKP interessene til den arbeidende
befolkningen og det irakiske folket i forgrunnen.

Spørsmål: Hvordan vurderer dere rollen til den nye statsministeren, al-Maliki ? Er hans program
egnet til å løse dagens problemer?

Alam Ali: Den nye statsministeren tilhører ledelsen i Dawa-partiet til al-Dsjafaris. Han var
vararepresentant til al-Dsjafaris i Damaskus før diktaturet ble styrtet og kjent i forskjellige av de
opposisjonelle gruppene som lå i eksil der. Han har forsikret om at han vil drive en ikke-religiøs
politikk, bekjempe korrupsjon, stå fast i spørsmålet om militsiaen og gå aktivt inn for å øke
sikkerheten og ta seg av de grunnleggende offentlige oppgavene. Som sagt, hans regjeringsprogram
er resultat av felles bestrebelser fra flere politiske krefter. Men hans resultater og prestasjonene til
regjeringen kommer til å bli vurdert i de kommende uker og måneder. Menneskene i Irak vil se om
det er overensstemmelse mellom ord og handling. Utfordringene er kjempestore og bare en
regjering som styrker den nasjonale enheten vil ha suksess.

Spørsmål: Det ser ut som om den sikkerhetsmessige situasjonen har kommet fullstendig ut av
kontroll i løpet av de siste månedene. Etter folkeavstemningen i oktober 2005 og valgene i
desember rystes Irak daglig av voldelige aksjoner. Hvor ser IKP utsikter til grunnleggende
endring av denne situasjonen?

Salam Ali: Vårt parti har alltid vist til at sikkerhetssituasjonen bare kan forbedres gjennom politiske,
sosiale og økonomiske endringer og ikke bare med militær vold. Dannelsen av regjering for
nasjonal enhet, som også innebærer at en klarer å trekke med politiske organisasjoner inn i den
politiske prosessen, den nasjonale dialogen og isolasjon av ekstremistene er vesentlige
forutsetninger. Nasjonalkonferansen i juni vil gi en plattform til diskusjonen av dette spørsmålet.

Spørsmål: Mange internasjonale observatører tror at okkupasjonen i seg selv er forklaringen på
fortsatt terror. Hva mener dere om det? Hvordan mener IKP at en kan få slutt på okkupasjonen
og vinne tilbake Iraks suverenitet og uavhengighet?

Salam Ali: Bestemte aspekter ved volden i Irak er direkte følger av okkupasjonen og USAs politikk.
Det skjerpes av den religiøse splittelsen. Vårt parti har en tidsplan for tilbaketrekking av
okkupasjonsstyrkene og krever fordobling av politisk og institusjonell innsats for å øke sikkerheten
slik at en kan klare situasjonene som vil oppstå i forbindelse med tilbaketrekking. Den nasjonale
konferansen i Kairo i november -05 støttet en slik tilbaketrekkingsplan, som kan hjelpe til med å
forhindre kaos og de lidelsene som kommer av det. Vi tror det er realistisk å kreve tilbaketrekking
i løpet av relativt kort tid. I og med dannelsen av en stabil regjering, som støtter en tilbaketrekking
etter en tidsplan med økende tempo for overdragelse av ansvar til irakiske sikkerhetskrefterne,
står dette spørsmålet på dagsorden.

Spørsmål: Møtet til IKPs sentralkomitè i mars 2006 oppfordret til en alvorlig og nasjonal dialog.
Hvordan skal den foregå? Hvilke forutsetninger må skaffes for at en slik reell dialog finner sted?
Hvem inviterer hvem til samtaler?

Den forestående nasjonale konferansen er et viktig skritt i retningen av nasjonal dialog. Konferansen
i Kairo er en god begynnelse. Den må omfatte alle sosiale og demokratiske bevegelser;
fagforeninger, kvinne-, ungdoms og studentorganisasjoner og andre NGO organisasjoner (NGO =
organisasjoner som ikke styres av regjeringen). Altså en brei folkebevegelse er nødvendig for å
få til en demokratiske utvikling i dagens Irak. Tilbaketrekking av okkupasjonsstyrkene kombinert
med mer innflytelse fra venstresida er en annen, ifølge Salam Ali i Iraks Kommunistiske Parti.


Intervjuet sto i ”Unsere Zeit”, det tyske kommunistpartiet, DKP, sitt hovedorgan,9/6-2006. Oversettelse til ”Friheten” ved Per Lothar Lindtner, 23/6-06