(Nr 26 - 2006) Norge skal utføre sin del av den imperialistiske ressurskrigen, som vil skjerpes og tilta i styrke og brutalitet. Vår framtid er krig. Noen av tilpasningene kan synes prosaiske og nærmest logiske og selvfølgelige, men de representerer en farlig logikk.


Av Jan Herdal

Når klokka skrus tilbake, heter det nå framsteg, eller helst fremskritt. Kontrarevolusjon kalles
revolusjon, og begrepet demokrati er blitt ensbetydende med kapitalens diktatur. At norske soldater
skal farte verden rundt og drepe fattigfolk på amerikansk kommando, skal nå ikke bare
alminneliggjøres, det skal heroiseres.

De amerikanske barne- og kvinnemorderne i Afghanistan og Irak nedlesses ganske sikkert med
trillebårlass av medaljer, slik de tyske SS-styrkene ble det for sine heltegjerninger på østfronten
under Den andre verdenskrigen. Norske lakeier vil ikke være dårligere. Dessuten mener de nok at
det er bra for «moralen».

«Forsvars»-ledelsen har arbeidet et halvt års tid med å utforme et nytt «utmerkelsessystem»,
tilpasset den nye leiemorderrollen. Resultatet er forslag om en ny «stridsfortjenestemedalje»,
ment som belønning for drap under de framtidige «skarpe oppdrag» norske soldater er tenkt
tildelt i kampen for Vestens verdensherredømme og tilhørende ressursran fra de fattige land.
Ei trygg oppskrift på den evige krig.

Denne krigen vil skjerpes. Maktbalansen er i fundamental endring i verden. Vestens makt- og
ressurshegemoni utfordres fra flere kanter. Det vil bli behov for mye dreping framover i forsøket
på å opprettholde dette hegemoniet. Dette er kjernen i saken, medaljens bakside, så og si.

Den direkte foranledningen er hendelsen i Meymaneh i Afghanistan i vinter, der fire afghanere som
ikke satte pris på utenlandsk okkupasjon av sitt land ble drept, bl. a. av såkalt «rettet ild» (nyord
for drap med kaldt blod) fra norske soldater, godt forskanset og utstyrt med sin overlegne, vestlige
våpenteknologi.

I nøytrale og balanserte Aftenposten omtales de protesterende afghanerne systematisk som «væpnet
mobb». Seks nordmenn ble skadd i sammenstøtet, og skal nå ha sine medaljer, men det fins ingen
som «passer», ifølge hærledelsen. Norge har nok dessverre vært for fredelig de siste 60 år.

Ingenting er tilfeldig. I vårt såkalte demokrati er spillet som regel avtalt på forhånd. Mandag 20. juni
trykket Aftenposten en kronikk der en av Norges mest mørkeblå (for å si det litt høflig) skribenter,
Henrik Hovland, etterlyste at norske soldater på utenlandsoppdrag må få «den anerkjennelse
de fortjener», bl. a. i form av medaljer.

Dette var en ren salgsoperasjon. Del to i operasjonen kom allerede dagen etter, tirsdag 21. juni. Da
skrev Geir Anda i «forsvars»-staben i samme avis at «bare den formelle godkjenning gjenstår».
Hele opplegget var klappet og klart. Men overraskende nok - kongen satte foten ned og erklærte
at den nye medaljen er unødvendig. Han vil derfor ikke godkjenne den.

Overraskende, ikke fordi det er nytt i norsk historie at kongehuset har opptrådt progressivt sett i
forhold til brødpolitikerne, men fordi den nåværende rojale besetningen ikke nettopp har utmerket
seg i så måte. Hva som er den egentlige begrunnelsen fra det hold er ikke godt å vite.

Den sosialdemokratiske ledelsen i angrepsdepartementet er imidlertid fyr og flamme, og akter å
arbeide videre med saken for å få den vedtatt. Sosialdemokratiets forfall synes ikke lenger å ha
noen nedre grense. Regjeringer kan sette hvilke fargekoder de vil på seg sjøl. La det ikke herske
noen tvil. Det er klassisk fascistisk tankegods som her er på frammarsj: Oppfatninger som at
konflikter kan løses med vold, at makt er rett, bl.a. til å invadere og okkupere andre land, og at
utøverne av slike perverse dogmer er helter.

Det er alltid arbeiderklassens ungdom som sendes ut for å dø og lemlestes i dette spillet, som er styrt
av profitørene. Den blodtørstige kapitalistiske staten trenger metallskrapet sitt for å gi svineriet et
skinn av legitimitet. Det er en fattig trøst for de etterlatte, eller for den som blir sittende i rullestol
resten av livet.

«Forsvars»-ledelsen er også ute og krever full oppslutning om utenlandsoppdragene, ikke bare av
den sittende regjering, men også av opposisjonen. Dette er som et seint ekko av den høyreekstreme
Bush-retorikken som for lengst er avslørt i USA, og der stadig flere innser at den beste støtten til
soldatene i Irak og Afghanistan er å sende dem hjem.

Hva myrderiene gjør med moral og mental helse til de involverte, har vi fått utallige eksempler på
fra USAs virksomhet i Irak, der flirende soldater på bilder poserer over døde irakere som tidligere
tiders storviltjegere over byttet.

Imperialismen skaper ingen helter, bare mordere og sjuke, ødelagte mennesker. Det er klart at en
NATO-regjering er livredd for at folk skal innse dette.