(Nr 25 - 2006) Forberedelsene til møtet mellom representanter for de maoistiske opprørerne i Nepal og regjeringen er i full gang. Krishna Bahadur Mahara, en talsmann for Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk), har dukket opp fra undergrunnen og oppholder seg allerede i Kathmandu.


Av Hilmar König, New Delhi

«Vi kommer med det budskap til samtalene, sa han til en nepalesisk avis, ”om at vi kan bygge et
fredelig og progressivt Nepal.» Den stedfortredende parlamentspresidenten gav likeledes uttrykk for
optimisme: ”Denne gangen vil fredsforhandlingene ikke mislykkes.” I årene 2001 og 2003 ble
forhandlingene avbrutt uten resultater under ganske andre politiske forhold.

Til det samme temaet betonte Arjun Narsingh fra Nepali Congress, partiet som også statsminister
Koirala tilhører, at med den kommende dialogen skal det sikres ”at folket aldri igjen må kjempe
mot et selvherskerdømme (autokrati). Det despotiske herredømmet skal være overvunnet en gang
for alle.”

Til tross for disse positive fortegnene kommer ikke opprørerne uten forbehold til forhandlingsbordet.
De forlanger at før et møte skal deres kamerater, som ble fengslet under det forrige styret, settes fri.
De ville også foretrekke en oppløsning av parlamentet. I tillegg kritiserer de at parlamentets
historiske erklæring av torsdag i forrige uke (den 18. mai) ikke fulgte etter valg til en lovgivende
forsamling. Men på begge sider tror man ikke desto mindre på et positivt forløp av samtalene og på
resultater som fullt ut stemmer overens med målene for folkebevegelsen.

Den viktigste forutsetningen for det ble skapt med den våpenstillstanden det er oppnådd enighet om.
Dialogrunden skal begynne straks etter at regjeringen har utpekt sitt forhandlingsteam.

Statsminister Koirala ble mottatt til en audiens hos kong Gyanendra mandag 22. mai. Det var det
første møtet etter ”det historiske og revolusjonære vendepunktet i det moderne Nepals historie”,
som dagsavisen The Rising Nepal beskrev den parlamentariske erklæringen av 18. mai. Faktisk
inneholder den beslutninger som ennå ikke ville ha vært tenkelige for ett år siden, etter kongens
kupp. Ifølge erklæringen gjelder nå ”folket som statsmaktens eneste kilde” med parlamentet som
dens høyeste institusjon. Parlamentet kan akkurat som en domstol bestride og sette ut av kraft
enhver tvilsom handling fra kongens side.

Gyanendras makt er historie
Tittelen Armeens øverste befalshaver, som var forbeholdt monarken, ble avskaffet i likhet med
betegnelsene Kongelig regjering og Kongelig Armé. Kabinettet utnevner stridskreftenes
øverstkommanderende. Statsministeren har forsetet i det nasjonale sikkerhetsrådet, som kontrollerer
stridskreftene. Kongens hemmelige råd ble avskaffet. Herskeren kan ikke lenger bestemme over
tronfølgen og må la sin formue og sin eiendom beskatte. Den gamle nasjonalhymnen - en lovsang
til monarkiet - vil bli erstattet av en ny. Kong Gyanendras allmakt er dermed historie. En ny
forfatning vil avgjøre hans endelige skjebne, en forfatning som vil bli utarbeidet av den
konstituerende forsamling som om kort tid vil bli innkalt.

Overstrømmende kommenterte The Rising Napal: ” Nasjonens århundregamle politiske, sosiale,
økonomiske og kulturelle feudale struktur er slutt, og en ny suveren og demokratisk definisjon av
staten er foretatt med det mål å opprette et egalitært samfunn. Derfor vil aprilrevolusjonen bestemme
staten og maktstrukturene i nepal på ny.”

For ganske visst: Gjennom et pennestrøk eller med en aldri så revolusjonær proklamasjon alene blir
ikke feudale strukturer brutt, til hvilke også et dypt rotfestet kastesystem med skrikende sosial urett
og folketroen tilhører – en tro som sier at kongen er en guddommelig inkarnasjon. Og hærens
makt er også hittil forblitt uantastet. Alt sammen spørsmål som maoistene med sikkerhet vil ta opp
under dialogen med regjeringen.

Fra Zeitung vum Lëtzebuerger Vollek 26. mai.
Oversatt av Jan Wilsberg.