Ultranaivismen

(Nr 24 - 2006) I pinsen slo jeg meg til med Olav Vesaas` strålende biografi om Vinje som er lesning etter min smak.

Av Jan Hårstad

Ofte er det slik at en tror samtidskonflikter er høysttemporære, forbigående foreteelser, men ved nærmere ettersyn viser det seg at de har meget dype røtter i landets kulturhistorie.


Vinje betraktet den ekte, kjernesunne nordmann Bjørnson som så ekstremnaiv at han burde ikke
beskjeftige seg med politikk i det hele tatt. Selv mente Vinje at han sto for en annen norsk tradisjon
preget av dobbeltsyn, av tvisyn - det vi kanskje med et moderne ord ville kalle skepsis. Det kunne
være fristende å gå gjennom den norske historien med disse motpolene i tankene.

Det vi på vår måte har sagt i Friheten er at den bjørnsonske ultranaivisme faktisk i moderne tid har
blitt offisiell herskende ideologi, og det spiller knapt noen rolle hvordan verden er og forandrer seg.
Det som gjelder, er at det akademiske nomenklaturet i allianse med media og politikere har opprettet
et tankepoliti for politisk korrekthet.

Enhver som avviker fra det politisk korrekte, blir umiddelbart tatt inn av tankepolitiet som i sitt vesen
ikke er noe annerledes enn det religiøse politiet i islamske stater som Saudi-Arabia og Iran. Den
som ikke oppfører seg etter korrekte religiøse regler, blir tatt av Muttawalli.

Det humoristiske nå er at Klassekampen seiler opp som noe av storinkvisitoren av politisk
korrekthet. Det gjelder temaer som multikulturalisme, islam og innvandring, men naturligvis
moteriktige synspunkter på erotikk, kjønn, feminisme, etc.

Et inngående studium av redaktør Bjørgulv Braanens artikler vil vise på det tydeligste at han
tilhører den naivistiske Bjørnson-linja. At det i Norge er forskjell mellom aviser og partier, er
naturligvis en stor fiksjon; det er den samme eliten av den snakkende, politiske klassen, og
forskjellen mellom naivister som Harald Stanghelle i Aftenposten, Thorbjørn Jagland i Ap og
Bjørgulv Braanen i Klassekampen er minimal. Med sine eventyrlige uttalelser om Hamas har også
Høyres Kåre Willoch sluttet seg til jodlerne.

I de siste dagene har afrikanske islamister inntatt hovedstaden i Somalia, Mogadishu. Derfra fortelles
det at hundrevis av ikke-somaliere og soldater fra Etiopias muslimske Oromo-front har deltatt i noe
som fortoner seg som en internasjonal seier for det globale Jihad. Fra før av har det globale Jihad
opprettet befridde områder, under Sharialoven, i fjellene i Pakistan, i Sør-Waziristan, i Irak har de
allerede kontrollerte områder, og fra Iran styres mye av det globale Jihads militære trekk. Sett fra
Taliban, Hamas, Hezbollahs, Al-Qaida, Hizb ut- Tahrir og Muslim Brotherhoods synspunkt er
islamistenes seier over de provestlige styrkene i Mogadishu en seier av enorme dimensjoner.

Ikke desto mindre opplever vi at denne hendelsen nærmest ikke omtales i norsk radio og tv og
allmennpressen. Hvorfor? Blir ikke hendelsen forstått? Sannsynligvis ikke, men en av grunnene
til dette kan være at Mogadishu-seiren for det globale Jihad ikke passer inn i tankepolitiets
paragrafer. Slik skulle verden oppføre seg: Bush og Nato og de gode bjørnsonianerne fra Norge
ville nedkjempe terroristene (det globale Jihad) både i Afghanistan, Palestina, Irak og Somalia.

Det som skjer i virkelighetens verden er omvendt: det er USA/NATO som blir fordrevet fra
Afghanistan og Irak og nå også fra Somalia. Problemet blir: såfremt vi skal fordype oss i en
forståelse av denne maktendringen i verdensmålestokk, kommer tankepolitiet løpende med en
gang. Nå i øyeblikket er de politisk korrekte så ille ute at de har startet en ny kampanje:
filosofiprofessorene og de «venstreintellektuelle» må kaste seg inn i debatten og komme med noen
gode ideologiske redningsplanker som kan redde den snakkende klassen fra undergangen med
Fremskrittspartiet.

Panikken er påtagelig, og Vinjes tvisyn melder seg bare på i krokene og er bare hørlig folk og folk
imellom. Sånt interesserer ikke den snakkende klassen meget.