(Nr 20 - 2006) Visepresident Dick Cheney var i Vilnius forleden og skjelte ut Russland for alt mulig. De offisielle i Russland gadd knapt reagere enda de skjønner perfekt at USA er rasende over den vei utviklingen går i Europa.

Av Jan Hårstad

Den amerikanske tankegangen er utviklingen av Euroatlantismen, noe som enkelt sagt betyr at det
her skal være en politisk allianse som står under USAs atomparaply.

Som vi grundig har redegjort for her i Friheten, var det meget gode forhold mellom Russland og
Tyskland under kansler Schröder. I USA trodde man at kansler Merkel ville omkalfatre dette, og
hun reiste til Washington flittig og erklærte sitt vennskap.

En ting er psykologi og meninger, en annen ting er å handskes med det nødvendige, med
økonomiens og energiens jernlover. Helt åpenbart har Merkel trodd at det var mulig å opprettholde
vennskap med både Beijing, Moskva og Washington på samme tid; et fullstendig idealistisk
prosjekt - en skulle nesten tro hun var i Det norske arbeiderparti og omgikkes Jagland.

På toppmøtet i Tomsk mellom Merkel og Putin ble det vedtatt saker som fullstendig endrer mye av
Europa og som faktisk splitter EU mellom det «gamle Europa» og det «nye Europa». Det gamle
Europa har ikke noe annet valg enn å søke seg i retning Moskva, Sentral- Asia og Beijing for å løse
energibehovet, men også for å skaffe seg markeder og råstoffer. Det nye Europa, anført av Polen
og Ukraina, går den motsatte veien: mot aksen Israel-USA.

I Shtokmann-feltet i Barentshavet har Russland 3,6 billioner kubikkmeter gass og selskapene
Gazprom og Rosneft seiler nå opp som noen av verdens aller største. Pengene ramler inn og helt
imponerende meldes det at Russland betaler 30 milliarder dollar av gjeld bare i år.

Dette, sier ekspertene, vil føre til at om tyve år er Russland det økonomisk sterkeste landet i Europa.
Så langt skyldes utviklingsfarten ikke minst det faktum at tyske BASF og EON har kastet seg inn i
de tyske selskapene med maksimal tyngde; bare å utvikle driften av Shtokman- feltet vil komme på
14 milliarder dollar.

Det andre interessante er at i Tomsk ble man enig om å utbygge jernbanelinja fra Tyskland til Kina
og Sibir slik at den kan ta eksporten av tyske industrivarer i retning Russland/Asia. Dette prosjektet
kan sammenlignes med Berlin-Bagdad-banen av 1888 som dengang var tidens største imperialistiske
prosjekt. Den tradisjonelle ekspansjonsruta for den tyske industrien har alltid gått over Balkan i
retning Svartehavet og Tyrkia-Bagdad.

Denne veien er nå delvis sperret av amerikanske militærbaser i land som sokner til aksen
Israel-USA. Den tyske industrien blir tvunget til å reorientere seg og skulle man anvende
fotballspråk: rommet som ennå er ledig ligger langs jernbanelinjene i retning Vladivostok, Beijing
og Sentral-Asia.

Den amerikanske drømmen om et EU under deres lederskap med felles front mot det oppstigende
Russland, ligger allerede i grus. Uansett hva kansler Merkel måtte ønske eller si: det tyske industrien
og økonomien vender blikket mot de amerikanske rivalene Russland og Kina.

Den tradisjonelle tenkningen blant norske NUPIer og lignende kronikkskrivere, er jo at EU er et
slags freds- og sivilisasjonsprosjekt som bekjemper krigene i de barbariske tredje verden-landene
med humanitære militære intervensjoner.

Nå står vi overfor den utviklingen at motsetningen mellom det amerikansk-israelske EU og det
tyske, gamle EU, i de nærmeste årene vil øke til høyeste ubehagelighet, og vi må ikke se bort fra
at dette fredens EU-prosjekt vil bli demontert og Europa balkanisert i to elle tre stridende blokker.

Etter israelsk oppskrift er det dette USA har gjort med Irak og har lyst til å gjøre i Iran. Dick
Cheneys ord i Vilnius forteller at USA ikke vil sky noe middel for å knekke samarbeidet mellom
Russland og det gamle Europa, anført av Tyskland.

Neste gode spørsmål: vil Norge fortsatt være aktiv partner for Pentagon og eventuelt, hvor lenge?