(Nr 19 - 2006) Vi skrev her i Friheten 26. august 2005 noen ord som vi ikke skammer oss for å trekke fram:


Av Jan Hårstad

«Norge har havnet midt i krigssonen av verdensimperialistisk oljerivalisering, og vi har definitivt
ikke noe makthavende politisk miljø som mestrer et så subtilt spill. Det er ikke sikkert vi har en
eneste politiker som tør heve stemmen mot de amerikanske diktat som nå vil flomme over det
norske UD og Oljedepartementet.»

Fredag 5. mai 2006 forteller da Aftenposten at «USA godtar ikke norsk Svalbard-syn»... «Kampen
om naturressursene i nord hardner til»...» Norge er på kollisjonskurs med USA i spørsmålet om
kontroll over eventuelle oljeressurser utenfor Svalbard.»

Vi skal her og nå ikke si så mye merkverdig og nytt, bare peke på følgende fakta og utviklingstrekk:
Kina er nå nummer to av verdens største oljekonsumenter og er hensynsløst aggressiv på å bite seg
fast overalt i verden hvor det er olje og gass. Bare dette trykket ryster verdens oljepolitikk og
økonomi.

Det hemmelige våpenet som Iran har i den forestående krigen mot Israel/USA er oljevåpenet. Iran
tilfører verdens oljeforbruk 7,5 millioner fat olje om dagen! Om vi tenker oss at Iran holdt tilbake
denne oljen, ville prisen på et fat fort komme over 100 dollar, noe som igjen ville bety at verdens-
økonomien i seg selv ville begynne å svimle. Og da har vi ikke inkludert et eventuelt iransk militært
inngrep i den persiske Gulf med en blokkering av det berømte Hormuz-stredet hvor så store deler
av verdensoljen går.

Den tyske energiøkonomien blir stadig mer russisk. 35% av oljeforbruket og 40% av gassen
kommer fra Russland. De store tyske energiselskapene Eon og BASF har kjøpt seg inn i Gazprom
slik at dette selskapet, som allerede tar seg plass i nordområdene, nå må betraktes som et tysk-russisk
prosjekt. Vi kan merke oss bak øret at den polske presidenten, Sikorsky, temmelig rasende forleden
sa at det intense tysk-russiske energisamarbeidet over og rundt Polen påminnet ham om Stalin-
Hitler-pakten. Verre kan ikke en polsk politiker uttrykke seg.

For noen år siden sa skarpsindige analytikere av Russland at Gazprom var Putins mektigste våpen
på verdensarenaen. Nå må vi slå fast at eierforholdene er slik at vi må si at Gazprom er et tysk-russisk
våpen som definitivt har tenkt å bite seg fast rundt Svalbard og nordområdene.

Skavanken med all offisiell norsk tenkning er inndelingen av konflikter i regionalisme og lokalisme.
Det finnes ikke noe oljeutvinningsproblem i Nord som er isolert fra utviklingen av verdenspolitikken
som sådan.

Den nye krigen i Midtøsten vil bli såpass stor og omfattende for den globale oljeøkonomien at i
løpet av svært kort tid vil også nordområdene bli fylt opp av ulike krigsmariner som vil vise flagg for
Exxon, Chevron, BP, Shell, Gazprom, Hydro og Shell.

Der som alle andre steder på jorda hvor det finnes olje og gass vil det herske - på de aller beste dager
krigsatmosfære. Altså noe ganske annet enn perspektivet om den fredelige velstand for det nordlige
Norge.