(Nr 19 - 2006) Wall Street er en gate i New York som samler og symboliserer USAs finansinteresser. Både børsen i New York og en rekke store banker og finansinstitusjoner ligger i Wall Street, historisk kjent fra børskrakket i 1929 
da spekulasjonen drev aksjekursene til himmelske høyder og kollapsen brakte gjeldsbyrder og en enorm nød til millioner av uskyldige mennesker.

Av Bjarne Johansen

I sin nye bok «Wall Street Versus America: The Rampant Greed and Dishonesty that Imperil Your
Investvent» skriver finansjournalisten Gary Weiss om «den tøylesløse grådighet og uærlighet som
truer dine investeringer».

Forfatteren viser absolutt ingen nåde, Wall Street er et gangstervelde og han beskriver inngående
hvordan provisjon og børsmeglere systematisk svindler investorene, mens juridiske myndigheter
lukker øynene eller ser en helt annen vei. Han pynter ikke på ordene, han graver dypt og dokumenter
systematisk kriminalitet som selve kulturen på Wall Street. Magasinet Houston Chronicle skriver i
en omtale at Gary Weiss har skrevet en bok som avkler børsverdenen dens oppstasete glans og
glamour, og avslører en smålig og skitten og bedragersk verden, et gangstervelde uten den minste
folkeskikk.

Om folkeskikken på Oslo Børs vet jeg ingenting. Men språkbruken i Finansavisen til børs-
predikanten Trygve Hegnar, og avisens mange interessante fortellinger fra den norske finansverden,
avslører en frekk og freidig bølleverden uten skamvett. Det virker som om finansfolk utelukkende er
utrustet med frekkehetens nådegaver uten særlig sosial eller vitenskapelig intelligens, eller
samfunnsansvar. Selvsagt dominerer høyrevridde politiske meninger det økonomiske systemet, for
det er jo den klassiske laissezfaire-kapitalismen (økonomi uten samfunnsstyring) som dominerer
børsen og økonomiutdanningen i Norge i dag.

Imidlertid trodde jeg finansverden var en seriøs samfunnsaktør med økonomifaget som sitt viktigste
samfunnsredskap, ikke minst fordi nobelprisen i økonomi forplikter faget rent vitenskapelig. Men
kritisk fokus på det kapitalistiske system og børsen, med vinkling på finansverdens samfunnsansvar,
mangler fullstendig plass i Finansavisen. Den bruker riktignok spalteplass på å beskrive økonomisk
utvikling og situasjonen til selskaper og markeder, men et aggresivt og gedigent narrespill dominerer
avisen. For det dreier seg utelukkende «om å tjæn pæng» på aksjespekulasjon, hvor aktørene på
børsen narrer og fighter hverandre med sjarmerende glimt i det ene øyet og truende brutalitet i det
andre, oppdresset i siste mote og med siste bilmodell for kynisk å sikre seg personlig kontroll over
kapitalen, eller selskapet eller aksjegevinsten. Det er desverre slik vi kan se at finansverden i Norge
fungerer i dag, etter å ha lest Finansavisen jevnlig det siste halve året.

Tilbake til boken. Forfatteren Gary Weiss har mastergrad i journalistikk og var fra 1986 ansatt 18 år
som reporter i finansmagasinet Business Week. Tidlig satte han søkelyset på skitne knep i
finansverdenen og avslørte i 1988 en betydelig innsidehandel. I 1991 skrev han de første historiene
om hvordan Salomon Brothers manipulerte markedet for statsobligasjoner.

I boken «Born to Steal: When the Mafia Hit Wall Street» fra 2003 dokumenterer han hvordan
investorer ble svindlet av organiserte pøbelgjenger av aksjesvindlere gjennom hele 1990-tallet.
Boken fokuserer på historien til Louis Pasciuto, jyplingen fra Staten Island som skaffet mafiaen
millioner av dollar på Wall Street.

I 1996 avslørte Gary Weiss i artikkelserien «Pøbelen på Wall Street» hvordan uhederlige meglere og
deres organiserte kriminelle sjefer svindlet investorer for flere milliarder dollar hvert år, rett foran
nesen på lovens håndhevere og ansvarlige juridiske myndigheter.

Artiklene førte til et dusinvis tiltalebeslutninger og domsfellinger, og ble betraktet som en betydelig
bragd innenfor undersøkende journalistikk. Weiss har mottatt en rekke priser og hedersbevisninger
for sitt arbeid og sine avsløringer av den omfattende gangstervirksomheten i USAs finansverden.

Til og med FBI-direktør Louis J. Freeh berømmet i 2000 hans arbeid som en uvurdelig tjeneste
for USA som nasjon. «Ved å skaffe oversikt over aksjer og aksjemeglerhus som var kontrollerte
av organiserte kriminelle, åpnet han døren for FBI sin etterforskning i Florida og i New York, og vi
er svært takknemlige».

Journalister i norske medier synes desverre å være altfor sløve til å grave kritisk i finansverdenen,
riktignok finnes hederlige unntak. Men kanskje den typen journalistikk ikke faller i smak hos avis-
og TV-eierne eller en godt betalt redaktør. De mest synlige norske aviser og TV-medier i dag har
gjerne økonomiske interesser i børsnoterte selskaper som selvsagt korrumperer jornalistikken og
demper den kritiske, undersøkende journalistikk.

Derfor jobber norske journalister heller i de trygge vekstbransjene mord og sport. Og utfolder seg
sanseløst sinnsykt av livsens lyst i underholdningsbransjen med omfattende og intense avsløringer
om livet til kjendiser og helter i diverse TV-serier og i egen verden, som fyller norske TV-program
og aviser med nedsløvende meningsløsheter. Og dermed får finansakrobatene drive i fred med sin
virksomhet på Oslo Børs uten plagsomme, nærgående journalister.

Gary Weiss avslører en gangstervirksomhet i USA som borgerpressen i den vestlige verden gjerne
romantiserer som finansskandaler og skurkehistorier. Riktignok forsøker myndighetene i USA å ta
et tak, eksempelvis er en rekke hvitsnippforbrytere fra teknologiboomen omkring tusenårsskiftet
dømt til lange fengselsstraffer. Blant disse finner vi sentrale sjefer i selskaper som Tyco, WorldCom, Qwest, Adelphia og Dynegy som alle fløy høyt i aksjemarkedet. Bernie Ebbers, sjefen for
WorldCom ble sommeren 2005 dømt til 25 års fengsel. Disse historiene er imidlertid ikke
enkelttilfeller, gangstervirksomheten er systematisk med full støtte i den såkalte progressive
nyliberalismen som applauderer deregulering og privatisering.

Vi tar en liten pause fra boken og gir plass til den illustrerende skurkehistorien om Wall Street
selskapet Enron. Klassisk laissez-faire-kapitalisme som inkluderer rikmannsveldet, det uopplyste
pengeveldet og populistisk-fascistisk tankegods samlet i en mektig treenighet, representerer det
politiske-økonomiske system som vi i dag kaller nyliberalisme.

Enron er eksempelvis nyliberalismens ektefødt barn. Dereguleringer ga Enron alle muligheter og
selskapet begynte å spekulere i alt fra gassleveranser til værprognoser. Enron var USAs sjuende
største selskap, dyrket av børsmeglere og politikere som skoleeksempel på moderne selskap.

Det økonomiske magasinet Fortune kåret Enron til verdens mest innovative selskap seks år på rad.
Riktignok undret magasinet seg over det faktum at det var umulig å finne ut hvor Enron tjente
penger, men konkluderte med at det var «et spørsmål om tillit» og at selskapet var solide saker.

Mens det egentlig gikk mot stupet førte selskapet regnskap slik at store underskudd framsto som
rekordoverskudd. Lederne tjente milliarder på aksjesalg og de ansatte ble oppfordret til å investere
pensjonene sine i verdiløse aksjer. Analytikere og politikere mottok kjempesummer, positiv omtale
og vedtok nye dereguleringer inntil selskapet tilslutt sprakk som en kjempeboble.

Tilbake til Gary Weiss som i boken sin angriper aksjeanalytikere og fondsforvaltere, finanspressen
og journalister og hele det regulerende systemet som han kaller «den selvregulerende pyramiden».

Boken starter med en tårevåt historie om den stakkars pugghesten som blir fullstendig overkjørt av
det vilkårlige og skjønnsmessige systemet som opprettholder Wall Street. Men, de gamle historiene
om forbrytelser på Wall Street som har kjedet generasjoner av business-studenter på deres
obligatoriske etikkurs er som barnemat å regne sammenlignet med dagens tilstander på Wall Street,
hevder forfatteren.

Hvordan er denne faenskapen egentlig mulig på Wall Street? Weiss er mektig forbannet på de
ansvarlige som skal etterforske og straffe finanskriminalitet. Regjeringsadvokat Eliot Spitzer er mest
opptatt av egen politikk og «vil bli president», mens kriminelle fondsordninger finansierer både
«kampanjen hans» og det vilkårlige og skjønnsmessige systemet på Wall Street. Spitzer fokuserer
på de småkriminelle og er en hei og hå-skuespiller med glade overskrifter i medieverdenen.

Weiss har heller ingenting til overs for Arthur Levitt, Harvey Pitt og William Donaldson, tidligere
sjefer i SEC (kommisjonen for valuta og verdipapirer) med juridisk ansvar for full åpenhet og å
beskytte investorer mot uredelig og manipulerende praksis på verdipapirmarkedet. Pitt fikk i sin tid
en rekke slag og treff fra media, men gjorde ingen anstrengelser for å skjule sine fordommer til
fordel for Wall Street. Levitt og Donaldson derimot spilte med pressen på sine betingelser. Begge
viste fantastisk mediatekke og snakket vennlig og velvillig rundt grøten om å ta affærer overfor
forbryterne, som i finanspressen ble framstilt som betydelige seire i kampen mot finanskriminaliteten.

Weiss deljer kraftig til Levitt som sto fram som tøffingen på Wall Street. Det var fordi «alle i media
elsket Arthur Levitt», men han gjorde absolutt ingenting som forandret status quo. Weiss har også
svært lite til overs for finansjournalister. «Det ligger i naturen til finansjournalistikken å glorifisere de
rike og de mektige». Det gjelder vel egentlig i betydelig grad innenfor all journalistikk, å innynde seg
hos de mektige, og å oppnå posisjon. «Men frykten for søksmål og rettsprossesser hindrer trolig i
økende grad kritisk journalistikk. Det snakkes det imidlertid aldri om. Ingen journalister våger stå
fram med sin redsel for søksmål, den er bakgrunnsstøy og en del av kulturen innenfor
finansjournalistikken» sier Weiss.

Han framsetter «den omvendte fornuftsteorien om forbrytelse og straffereaksjon på Wall Street»:
Forbrytelse betyr ikke straffeansvar, og straffereaksjon betyr ikke forbrytelse. Han gjør poeng av at
straffen som SEC ilegger er mindre smertefull for de kriminelle selskaper enn en parkeringsbot
utenfor SEC-bygningen i downtown DC. Den feilparkerte må enten erkjenne eller benekte
forseelsen, mens disse kjeltringene på Wall Street hverken trenger å erkjenne eller benekte sine
kriminelle handlinger, fordi de har rigget systemet og alle plystrer den samme melodien.

Selv sier Weiss på typisk amerikansk vis at boken er en advarsel og en veileder for investorer om
hvordan de kan beskytte seg selv og sin familie, og tjene på aksjemarkedet uten å risikere å måtte
møte forbryterske snubletråder og fallgruver. Han avslører i detalj de myriader av metoder som
finansindustrien benytter for å plyndre investorer.

Wall Street-fabrikken har innarbeidet praksiser som er så vanskelig å avsløre og bekjempe at de er
den perfekte forbrytelsen. Weiss nevner praksisen i Boiler Room, hvor selgere sitter skulder
mot skulder og ringer potensielle investorer og bruker sofistikerte salgsmanuskripter og utpressings-
teknikker. Han nevner svindel knyttet til ulike hedgefond, som fritt benytter forskjellige finansielle
instrumenter, også shortsalg. Shortsalg betyr salg av aksjer man ikke eier, men hvis kursen faller
kan man kjøpe aksjene billigere og putte gevinsten i egen lomme. Og siste nytt på finansfronten
på Wall Street er det «100 prosent phony» durkdrevne og kyniske finansinstrumentet «market reform
movement» som utnytter frustrasjonen til investorer som har plassert penger i selskaper på full fart
nedover.

Gangsterveldet på Wall Street benytter altså en rekke selvkonstruerte finansielle instrumenter,
egentlig ransvåpen på godt norsk. Og et viktig spørsmål er om slike utspekulerte våpen er i
systematisk bruk på Oslo Børs.

Boken avslører hvertfall den kapitalistiske finansverdens råtne systemer som styrer og tjener rik-
mannsveldet, det uopplyste pengeveldet og populistisk-fascistisk tankegods.