(Nr 16 - 2006) Etter lange og harde kamper mellom storkapitalen anført av den borgerlige regjering, og studentene og arbeiderne i Frankrike, har arbeiderbevegelsen seiret.

Av Vegard Thonstad, NKP Midt-Norge

Den famøse arbeidsloven som ble fremmet av Chirac, Villepin, Sarkozy, etter press fra europeisk
storkapital, skulle gjøre det mulig å sparke ungdommer under 26 år uten grunn etter kort tid i arbeid.
Det uhørte lovforslaget er slått tilbake så langt. Angrep på faglige, sosiale og demokratiske
rettigheter er fra den nyliberalistiske strategien til EU - som skal gjøre EU til den «mest dynamiske
og konkurransesterke økonomi» i verden.

Dette er imperialisme - ikke globalisering. Imperialismens frie tøyler, som ble mulig etter
sosialismens fall i Sovjetunionen og andre europeiske land, møter mer og mer motstand i Europa
i takt med skjerpingen av motsetningene mellom kapital og arbeid. Klassekampen skjerpes.

Unntakslovene i Frankrike ble satt i beredskap. Det førte til store sammenstøt mellom
demonstrantene og politistyrkene. NRK betegnet det som «et lite opprør» - da 3 millioner arbeidere
og studenter gikk på gata. Villepin uttalte at «han ikke ville la seg styre av folket på gatene» - så
hvem lar han seg da styre av? Svaret gir seg selv.

Effektivt samarbeid
Den robuste holdningen og unionen av arbeider- og kommunistpartier, fagbevegelsen, studenter og
annen ungdom ble avgjørende for å slå tilbake lovforslaget. De bekjempet med hell et forslag som
ville gi all makt til arbeidskjøperne og som ville ha ført til større forskjeller mellom fattig og rik,
bygget opp under rasismen og økt fortvilelsen blant arbeidsløs ungdom. Man satte foten ned for en
lov som også ville ha ført til størst mulig profitt for kapitalistene og større sosial uro.

Til slutt må det være lov til å stille spørsmålstegn ved LO i Norges opptreden under konfrontasjonene
i Frankrike. Ledelsen i LO var mest opprørt over at «man ikke hadde konferert med arbeidstaker-
organisasjonene før loven ble fremmet». Hadde det vært helt greit med lovforslaget hvis så hadde
vært gjort?

Internasjonal solidaritet mellom verdens arbeidende folk blir mer og mer aktuelt og tvingende
nødvendig for å stoppe frammarsjen i retning av fascistiske tilstander. Vi er ikke i samme båt;
kapitalistene som eier produksjonsmidlene, og de eiendomsløse som tross alt skaper verdiene.

Look to France. Det nytter.